Med den økende kommersialiseringen av friluftslivet i Norge settes forholdet mellom DNT og andre kommersielle aktører på prøve. DNT har en helt spesielle rolle i norsk friluftsliv, og i en kronikk i friluftsmagasinet UTE argumenterer Frank Egil Holm, Frode Flemsæter og Katrina Brown for viktigheten av en god balanse mellom DNT og andre næringsaktører.
Friluftslivet er i endring. Dette gjelder i form av hvilke aktiviteter som utøves, i hvilke områder aktiviteter utøves, på hvilken måte naturen oppleves og hvordan aktører organiserer seg, for å nevne noe. I kjølvannet av disse endringene har det oppstått en rekke debatter over ulike temaer.
Ett av temaene som er oppe til debatt er en økt kommersialisering av friluftslivet. Dette temaet ble tatt opp i forrige nummer av UTE (nr 47). Marte Kjernsholen, som selv er brefører, skriver i sitt debattinnlegg at DNT hindrer lokal næringsutvikling, og hun ser på DNT som en konkurrent det er umulig å konkurrere med på like vilkår. Trygve Sunde Kolderup diskuterer i sin leder lokal næringsutvikling basert på fjellføring, og treffende introduserer han begrepet ?kortreiste guider?. DNT har også blitt involvert i debatten gjennom debattinnlegg i Aftenposten fra UTEs redaktør (19.jan), og med tilsvar fra Merete Habberstad i DNT (26.jan). Her avdramatiserer DNT sin påståtte inntreden på de mest kommersialiserte delene av norsk friluftsbruk.
Dette er en interessant diskusjon. Fjellføring er ikke noe nytt fenomen ? heller ikke i Norge. Men omfanget har økt betydelig de siste årene som en del av en generell kommersialisering av både natur og fritid. Folk har fått råd til å betale for naturopplevelser ? både privatpersoner og bedrifter ? og dette skaper et økende marked for guiding. At friluftslivet kommersialiseres har også blitt mer sosialt akseptert etter hvert, selv om det nok fortsatt sitter dypt i de fleste nordmenn at naturopplevelser er noe alle har fri tilgang til og som ikke skal betales for. Samtidig blir stadig flere tiltrukket av aktiviteter som blir oppfattet som nye og utfordrende, og der en følelse av risiko er tilstede. Dette øker også behovet for guider. Mer eller mindre avhengig av etterspørselen har også tilbudet av guider økt, og vi har fått gode utdanningstilbud for fjellførere, med Nortinds tindeveglederutdanning i front. Stadig flere prøver å gjøre et levebrød av fjellføring.
Med den økende kommersialiseringen av friluftslivet settes forholdet mellom DNT og andre kommersielle aktører på prøve. Og i den forbindelse kommer man ikke utenom DNTs helt spesielle rolle i norsk friluftsliv. DNT har gjort et imponerende arbeid gjennom sine snart 150 år som en av Norges fremste frivillige medlemsorganisasjoner. Samtidig har DNT gjennom sin evigvarende tilstedeværelse fått et hegemoni i diskursen om det norske friluftslivet, en posisjon som kan benyttes til å definere skillene mellom hva som er rett/galt, høyverdig/lavverdig og passende/upassende i den norske fjellheimen. Med en slik posisjon følger det også et betydelig ansvar. Med et friluftsliv i endring bør DNT i størst mulig grad være tro mot sine prinsipper, og samtidig søke å skape nye og gode relasjoner til andre aktører.
Norge er en friluftslivsnasjon der vi har tradisjon for god tilgang til friluftslivsarealer for allmennheten. En eventuell utstrakt kommersialisering av friluftslivet kan være en trussel mot den brede deltakelsen. DNT har et mål om å ivareta den brede deltakelsen, og for å nå dette målet må man ha et solid økonomisk fundament. Frivillige organisasjoner som DNT opplever et stadig økende inntjeningspress, og man føler sannsynligvis at man må snu hver stein for å møte dette presset. Kommersialisering kan da være et betydelig bidrag til DNTs økonomiske fundament som igjen bidrar til å sikre bred deltakelse og hindre at det utvikles for store sosiale skiller ? noe som er viktig i et folkehelseperspektiv.
Tilrettelegging av løype- og hyttenett, informasjonsarbeid, skolering av guider og medlemmer og gjennomføring av organiserte turer for egne medlemmer har gitt et uvurderlig bidrag for det folkelige friluftslivets fremme i Norge. DNT sitter her på en kunnskap, kompetanse og erfaring som gjør organisasjonen til en uunnværlig aktør i det norske samfunnet. Men, den dagen denne posisjonen benyttes ved å bevege seg inn på det åpne/kommersielle markedet, og DNT skal tilby produkter for andre segmenter enn sine egne medlemmer havner man fort i konflikt – både med andre interessenter, og kanskje også med seg selv.
En ting er at en håndfull lokale næringsaktører føler seg overkjørt av at DNT tilsynelatende benytter sin etablerte forrang gjennom 150 års tilnærmet monopol på tilrettelegging for folkelig friluftsliv til også å tilby produkter og aktiviteter for et mer kjøpekraftig bedriftsmarked. Dette er uheldig for de næringsaktører som ønsker å etablere seg i deler av landet der DNT har stor kapasitet. Selv om problemet kan være relativt betydelig i enkelte av de mest populære områdene er det nok likevel slik at breføring, guiding og turledelse sannsynligvis aldri blir en bærebjelke for næringslivet i norske distrikter. Derfor er nok denne problematikken i større grad et problem for noen enkeltbedrifter, enn hva det er et alvorlig samfunnsproblem.
Et sannsynligvis viktigere spørsmål DNT bør stille seg er: vil en mer kommersiell tilnærming true DNTs kjerneverdier? DNT ble i sine første 100 år oppfattet som en organisasjon for de bedrestilte der man blant annet hentet inspirasjon fra overklassefriluftslivet i Storbritannia. Det brede lag av folket ble i større grad integrert i tiden etter 2vkr, der arbeiderklassens tilkjempede ferieavvikling, kombinert med myndighetenes oppfordringer om å komme seg ut i naturen, ga DNT en status som en bred, folkelig friluftsorganisasjon. Medlemskontingenten er, sammen med frivillig gratisarbeid, den viktigste innsatsfaktoren for gjennomføringen av DNTs aktiviteter. Dersom veien går mot en markedsretting av økonomien og en kommersialisering av tilbudet i DNT vil en kunne stille spørsmål med om denne retningen er forenlig med verdigrunnlaget organisasjonen er tuftet på.
Skal lokale næringsaktører som retter seg mot et betalingskraftig publikum ha et ansvar for sosial inkludering i friluftslivet? Kanskje. Men det er nok DNT som må ta det største ansvaret her. Og til det trenger de et solid økonomisk fundament. Det er dermed viktig at en finner en god balanse mellom DNT og andre næringsaktører. En bør unngå å gå i veien for hverandre, og heller se seg om etter måter å utnytte hverandres styrker. Det bør kunne være store rom for samarbeid!
DNT formålsparagraf sier at ?Den Norske Turistforening (DNT) skal arbeide for et enkelt, aktivt, allsidig og naturvennlig friluftsliv og for sikring av friluftslivets natur- og kulturgrunnlag.? Det meste tyder på at DNT i all hovedsak er innenfor dette formålet i de fleste av sine aktiviteter. Dersom DNT velger å bevege seg over mot nye segmenter innen det mangfoldige friluftslivet for å styrke sin økonomiske slagkraft, spesielt mot det betalingsdyktige bedriftsmarkedet, vil det møte motstand. Vi mistenker at den sterkeste motstanden kanskje vil komme fra organisasjonens egne medlemmer. Eller?
Kronikken “Friluftsliv i endring” står på trykk i friluftsmagasinet UTE, nr. 48.
