"Mange står i kø for å kjøpe småbruk, men få er villige til å selge, selv om småbruket står ubrukt og til og med til nedfalls. Hvorfor er det slik", skriver Frode Flemsæter i Dagens Næringslivs spalte "Forskning viser at..." lørdag 12.juni.
Les teksten Fornuft og følelser fra Dagens Næringsliv her:
Mange står i kø for å kjøpe småbruk, men få er villig til å selge, selv om småbruket står ubrukt og til og med til nedfalls. Hvorfor er det slik?
Arealgrensen i konsesjonsloven ble endret i to steg i 2001 og 2003. Før endringene var kun eiendommer mindre enn fem dekar fritatt fra konsesjonsplikten, mens etter 2003 ble eiendommer med mer enn 20 dekar fulldyrket jord eller mer enn 100 dekar totalt konsesjonsbelagt.
Det eksisterer priskontroll, såkalt landbrukstakst, på eiendommer som er konsesjonsbelagt, og eiendommene kan dermed ikke omsettes til markedspris. Ved å øke arealgrensen ble det fra myndighetenes side forventet at flere eiendommer som før var underlagt priskontroll, men som nå kunne omsettes til markedspris, ble lagt ut for salg.
Differansen mellom landbrukstakst og markedstakst på småbruk er ofte svært høy, og den potensielle økonomiske gevinsten for eiere av småbrukene som ble påvirket av endringene i konsesjonsloven er derfor betydelig. Likevel er det mye som tyder på at eiere av småbruk fremdeles i stor grad vegrer seg for å legge eiendommene sine ut for salg.
Det liberale synet på eiendom og eierskap forutsetter eiendommen som et objekt som én enkelt eier har all makt over, og der beslutninger er basert på økonomisk rasjonalitet. Endringene i konsesjonsloven kan sies å være basert på et slik eiendomssyn.
Jeg vil imidlertid hevde at eiere praktiserer eierskapet sitt ut fra et atskillig mer nyansert og kontekstuelt definert syn på eiendom og eierskap basert på sosiale og emosjonelle relasjoner.
I min doktorgrad har jeg undersøkt eiendommer som er påvirket av endringene i arealgrensen i konsesjonsloven, og jeg har intervjuet et utvalg av eiere og selgere av slike eiendommer. Økonomi er ut fra et liberalt eiendomssyn antatt å være en viktig faktor, men min studie viser at økonomi ofte er viktig først etter at avgjørelsen om å selge er tatt.
Det er derimot spesielt to andre faktorer som er viktige:
Slekt: For det første er slekt en svært viktig faktor som styrer folk sine beslutninger. Eiere synes å betrakte seg selv som en representant for slekta, og at dermed både tidligere og kommende generasjoner burde vært tatt med på råd. Dette vanskeliggjør selvsagt avgjørelser og fører ofte til at ansvaret blir utsatt og overført til neste generasjon, selv om eiendommen er aldri så lite brukt.
Hjem: For det andre viser studiet at hjemmet, og den tilhørigheten man føler til hjemmet, er styrende når store avgjørelser skal tas. Det er kjent at aktivitet skaper tilhørighet, og aktiviteten på småbruket gjennom et langt liv, både i form av arbeid og lek, har i mange tilfeller skapt en sterk tilhørighet til hele eiendommen.
Studien viser hvordan henholdsvis slekt og hjem faktisk skaper og befester eiendom, samtidig som at eiendommen også har en svært viktig rolle for å definere slekt og hjem. Det blir dermed umulig å betrakte eiendommen som atskilt fra subjektive sosiale relasjoner.
Hovedkonklusjonen i studien er at eiendom handler vel så mye om sosiale og emosjonelle relasjoner i forhold til et fysisk objekt, som en-til-en-relasjoner mellom én eier og hans/hennes fysiske eiendom.
På grunn av de sosiale og emosjonelle aspektene ved det å eie småbruk, ser ikke eiere ut til å bli påvirket av endringene i konsesjonsloven i den grad myndighetene hadde forventet. Det synes å være uoverensstemmelse mellom på den ene siden hvordan eierskap er forventet å fungere ut fra et formelt, juridisk perspektiv basert på forestillingen om økonomisk rasjonelle eiere og på den andre siden hvordan eierskap faktisk oppleves og praktiseres av den enkelte eier av norske småbruk.
