I en artikkel som nylig er publisert i boken ”From Community to Consumption: New and Classical Themes in Rural Sociological Research” konkluderer Reidar Almås med at samdrift kan være en løsning på motsetningen mellom teknologisk utvikling og strukturen i norsk melkeproduksjon. Etter en rask vekst fram til 2007, har veksten flatet ut, alt vesentlig på grunn av adgangen til lovlig kvoteleie.

I artikkelen. ”I have Seen the Future and it Works!” (”Jeg har sett framtida, og den virker”), er en av konklusjonene at samdrifter er med på å gjøre jordbruksforetakene mer robuste, både økonomisk og velferdsmessig, først og fremst ved redusert risiko og mer ferie og fritid. På tross av at samdrift kan være rasjonelt for mange, er det ikke like egnet for alle. Dels skyldes dette kravet til personlige egenskaper, og dels til geografisk lokalisering og spredning av brukene. 

Videre påviser Almås i artikkelen, som bygger på et forskningsprosjekt som ble avsluttet i 2007, at samdrift løser en del av utfordringene når dagens melkeprodusenter skal modernisere sitt produksjonsapparat, men kanskje bare for en tredjedel av melkeprodusentene. Etter en rask vekst fram til 2007, har det vært en moderat nedgang i tallet på melkesamdrifter de siste tre årene, fra 1756 ved inngangen til 2007, til 1685 per 1. mars 2010. 

Denne utflatingen skyldes i hovedsak at det ble mulig å leie bort melkekvote fra og med jordbruksavtalen i 2008, noe som resulterte i at en del proforma samdrifter er blitt oppløst. Det er ingen konkursbølge blant samdriftene, slik det ble hevdet i NRK Dagsrevyen for en tid tilbake. De 1685 samdriftene står i dag for 30 prosent av den totale kvoten av kumelk i Norge, mot 23 prosent i 2007. Majoriteten av samdrifter består av to medlemmer, med et gjennomsnitt på 2,6 deltaker pr samdrift i 2010. Hele 70 prosent av melkekvota i samdriftene totalt finnes i samdrifter med to og tre medlemmer.

Nærmere informasjon om boka og artikkelen i sin helhet finner du her: