I en kronikk i Trønderavisa 21. juni skriver Egil Petter Stræte at det i dag ikke ropes om å få tilført flere sysselsettingstiltak i distriktene, men om å få vei, bredbånd og handlingsrom til å drive eget utviklingsarbeid.

I Norge er det om lag 180 000 eiendommer som er definert som landbrukseiendommer og ifølge Statistisk sentralbyrå er ca 34 500 av disse bebygd med bolighus, men mangler fast helårs bosetting. Til tross for at svært mange slike ubebodde landbrukseiendommer står tomme, legges en relativt liten andel av disse ut for salg. Landbrukseiendommer har stor innvirkning på det rurale landskapet så vel som på den demografiske og sosiokulturelle utviklingen i mange lokalsamfunn. Eiendommene har dermed stor betydning for verdiskaping og bosetting i store deler av landet, og at mange av disse eiendommene står ubebodde har potensielt betydelige negative konsekvenser. Det er et uttrykt ønske fra sentrale myndigheter at bosetningspotensialet som ligger i de ubebodde landbrukseiendommene skal utnyttes bedre.
Landsdekkende fenomen
Vi finner ubebodde landbrukseiendommer i hele landet og dette er ikke et fenomen som begrenser seg til de minst sentrale kommunene. En ikke ubetydelig andel av eiendommene ligger i de mest sentrale kommunene. 55 prosent av eiendommene benyttes i dag som fritidsbolig, i tillegg er det en del av eiendommene som leies ut til andre og kun 21 prosent står ubrukt hele året.
Hver fjerde eiendom har vært uten fast bosetting i mer enn 30 år. Kun en marginal gruppe driver tradisjonelt landbruk på eiendommen, men på de fleste (61 %) eiendommene er jorda leid ut til andre bønder i lokalsamfunnet. Hele eller deler av jordbruksarealet ligger brakk på 35 prosent av de ubebodde landbrukseiendommene. Andelen utleid jord forventes å øke i de kommende fem årene. De fleste eierne vurderer standarden på bolighusene på eiendommen som meget god eller god. Standarden er litt bedre der eiendommene benyttes til fritidsformål enn der eiendommene har ordinære bolighus, selv om denne forskjellen ikke er stor. Standarden på driftsbygningene vurderes som langt dårligere enn for bolighusene. Eieren av en ubebodd landbrukseiendom er typisk en godt voksen mann, gift, har barn og gjerne høyere utdanning, bosatt i rurale områder i ganske kort avstand fra de landbrukseiendommene de eier, og med en tilknytning til både eiendommen og stedet eiendommen ligger gjennom egen oppvekst, men få har planer om å bosette seg på eiendommen.
Slektstilknytning
Rapporten “Det handler om følelser – en utredning om ubebodde landbrukseiendommer” analyserer og drøfter kompleksiteten rundt omsetning av ubebodde landbrukseiendommer. Eiendommen har både en bruksverdi gjennom at 55 prosent brukes som fritidsbolig og en sterk symbolsk verdi. Slektstilknytningen til eiendommen er den langt viktigste grunnen til at ubebodde eiendommer ikke legges ut for salg. Det er altså følelsesmessige grunner til at eiendommene forblir i eiers eie. I tillegg er det mange som ønsker å beholde eiendommen fordi de ønsker å benytte dem som fritidsboliger.
Forhold knyttet til lov- og regelverket (boplikt, offentlig prisregulering av landbrukseiendommer, kommunale reguleringsplaner) er av underordnet og marginal betydning. Analysen viser blant annet at om eiendommen er prisregulert eller ikke har liten betydning når det gjelder hvor sannsynlig eierne mener det er at de får den prisen de ønsker for eiendommen i dagens marked. Dette, sammen med andre funn i undersøkelsen og tidligere forskning, gjør at vi konkluderer med at prisreguleringen har liten innvirkning på omsetningen av ubebodde landbrukseiendommer.
Det ligger en norm og en forventning til at eiendommen skal forbli i slektas eie, noe som altså betyr at tilknytningen både strekker seg bakover i generasjonene, men også framover til neste generasjon(er). Vi kan snakke om et ”transgenerasjonelt” eierskap. Dermed oppleves slekta som egentlige eieren, mens den som formelt står som eier forvalter eiendommen over et begrenset tidsrom.
Fra landbrukseiendom til hytte
Å ha eiendommen som fritidsbolig er også en av de aller fremste grunnene til ikke å selge de ubebodde landbrukseiendommene. Normen om at eiendommen skal være i slektas eie kan i enkelte tilfeller føre til at enkelte beholder eiendommen som fritidsbolig mer på grunn av normen om at landbrukseiendommer skal ”være i familien”, enn ut fra et oppriktig ønske om å ha nettopp denne eiendommen som fritidsbolig. Slik kan småbruk som fritidsbolig kanskje blir en like stor byrde som glede.
Ansvar for lokalsamfunnet
Ansvaret eiere føler overfor slekta og den enkelte eiendommen er trolig betydelig større enn ansvaret de eventuelt måtte føle overfor lokalsamfunnet eiendommen ligger i. Noen eiere har gitt uttrykk for at de har forståelse for at det er negativt for lokalsamfunnet at eiendommen står ubebodd, men det ansvaret de eventuelt måtte føle overfor lokalsamfunnet ser ut til å ha begrenset betydning for folk sine avgjørelser. Forvaltning av eierskap ser i stor grad ut til å være frakoblet fra lokalsamfunnet og det bør gjennomføres tiltak som fremmer et større ansvar overfor lokalsamfunnet.
Hva kan gjøres?
Avslutningsvis i rapporten er det utformet konkrete råd som vi mener bør tas hensyn til i framtidig politikkutforming. Rådene er rettet både mot hva vi mener bør fokuseres på i forhold til å øke omsetningen av ubebodde landbrukseiendommer og i forhold til hvordan vi mener man best mulig kan drive lokale og regionale prosjekter for å øke omsetningen av disse eiendommene.
Det er altså svært tydelig at de sosiale eiendomsrelasjonene har svært mye å si i forhold til at det er så få av de nesten 35 000 ubebodde landbrukseiendommer rundt om i landet som er til salgs. Dette vanskeliggjør arbeidet med å utforme eller tilpasse politiske og juridiske virkemidler som skal påvirke eieres handlinger. Slike virkemidler er i stor grad tvunget til å forholde seg til de formelle representasjonene av eierskap og eiendom – altså slik eierskapet er beskrevet i lovverk og andre formelle dokumenter. Forskning har tidligere vist at graden av samsvar mellom hvordan eierskap formelt er representert gjennom lovverk og andre offentlige dokumenter og hvordan eierskapet faktisk oppleves, har betydning for hvor vellykket politiske og juridiske virkemidler kan være. At en eier har en følelse av å forvalte eiendommen på vegne av slekta, og dermed ikke føler seg fri til å ta avgjørelser uten at hele slekta står bak, kan for eksempel vanskelig tas hensyn til i ulike formelle virkemidler. Hvordan kan offentlige myndigheter regulere følelsene til folk?
I og med at de ubebodde landbrukseiendommene kun i marginal grad brukes til næringsvirksomhet bør en se på mulighetene for å skille næringseiendommer fra ikke-næringseiendommer for å unngå at et omfattende lovverk beregnet på næringseiendommer skal gjelde for svært mange rene bolig eller fritidseiendommer. Å finne andre måter, enn eiendomsstørrelse å skille rene bolig-/fritidseiendommer fra næringseiendommer er komplisert, men her bør det startes et utredningsarbeid. Slik det i dag fungerer, er det for stort sprik mellom faktisk bruk av eiendommene og eiendomsklassifiseringer i lovverket.
Kort om prosjektet
Prosjektet er utført av Norsk senter for bygdeforskning på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet.  Utredningen er ment til å være egnet som kunnskapsgrunnlag for praktisk politikkutforming som skal bidra til økt omsetning av ubebodde landbrukseiendommer.
Studien baserer seg på data fra ulike kilder: Informasjon fra lokale prosjekter som har hatt som formål å få til bosetting og aktivitet i ubebodde landbrukseiendommer, samt casestudie av tre av disse prosjektene. I tillegg benyttes data fra Landbrukseiendomsundersøkelsen som Bygdeforskning gjennomførte i 2008 og data om landbrukseiendommer fra Statistisk sentralbyrå.
Les rapporten her: