I en ny rapport som analyserer situasjonen for landbruket i Troms konkluderes det med at det er behov for en mer regionalt differensiert landbrukspolitikk og etablering av et klimafond som kan fungere som en bedre buffer i forhold til kriseår og som tar bedre høyde for distriktsvise utfordringer.
2010 var et uår i Troms, med svært store avlingsskader. Avlingsskadene og de medfølgende økonomiske tapene avdekket og forsterket en krisesituasjon for jordbruket i deler av Troms. Det ble tydelig at jordbruksavtalen og øvrige landbrukspolitiske virkemidler ikke var tilstrekkelig for å avbøte skadevirkningene av et uår. Med klimaendringer må en forvente at uår eller ekstremår kommer langt hyppigere framover enn tidligere, og skal en øke robustheten i norsk landbruk for å møte dette, er det behov for å revurdere både politikk, virkemidler og driftsstrategier på mange plan.
På oppdrag for Troms fylkeskommune har Bygdeforskning utarbeidet denne rapporten som gir en analyse av hvordan dagens landbrukspolitiske virkemidler slår ut regionalt, en analyse av utfordringer og muligheter i Tromsjordbruket og vurdering av krav og relevante faktorer som må vektlegges for en politikkutforming som bedre møter nordnorsk og spesielt Tromsjordbrukets utfordringer framover. Rekruttering, kompetanse, økonomi og finansieringsordninger og rovviltsituasjonen er viktige stikkord for utfordringene.
Strukturutviklingen er slående i Troms de siste tiårene, med kraftig nedgang i bruksantallet. Antallet aktive gårdsbruk ble i perioden 2004 til 2010 redusert med 20 prosent, mot et nasjonalt gjennomsnitt på i underkant av 14 prosent. Landbruksareal går ut av drift, og ledige melkekvoter omsettes i liten grad. Utdannings- og kompetansenivået ligger under det som ellers er vanlig i næringa. Nedlegging i landbruksdrift og befolkningsnedgang henger sammen, spesielt i de mest landbruksavhengige kommunene. Likevel er en høyere andel av bøndene heltidsbønder i Troms enn i landet forøvrig. Dette reflekterer delvis et svakere arbeidsmarked, men også tradisjon for og et ønske om å være heltidsbonde.
Våre anbefalinger kan oppsummeres slik: Det er behov for en mer regionalt differensiert landbrukspolitikk, etablering av et klimafond som kan fungere som en bedre buffer i forhold til kriseår, og som tar bedre høyde for distriktsvise utfordringer. Det er videre behov for kompetanseheving i Tromsjordbruket, som må sees i sammenheng med rekrutterings-utfordringene. Sammenhengen mellom rovdyrpolitikken og utviklingen i landbruket, nedlegging i melkeproduksjon, og forholdet til småfeproduksjon er sentralt. Den sterke nedleggingstrenden i nordnorsk jordbruk kan bare møtes med en klar strategi for å øke tilgjengelige investerings- og vedlikeholdsmidler. Samtidig har nordnorsk landbruk et potensial med hensyn til kvalitetsprodukter, bla knyttet til lysforhold, renhet og smak. Arktisk landbruk kan med et slikt bakteppe være en viktig strategi, både faglig og politisk. Generelt er det behov for å utvikle et landbruk som er mer robust i forhold til klimaendringer, både med hensyn til teknologi, sorter/artsmateriale og driftsformer.
Med dagens rammer blir heltidslandbruk urealistisk for mange framover, og en satsing på moderne mangesysleri, dvs multifunksjonelt landbruk, anbefales for at landbruket fortsatt skal kunne ha en bosettings- og sysselsettingsmessig betydning framover.
