Sodd har lang historie og finnes i mange lokale varianter, men forbindes først og fremst med Trøndelag. Til tross for at det å spise sodd er sterkt geografisk bestemt, er det slik at de som er interessert i lokale matspesialiteter oftere spiser sodd enn de som ikke har denne interessen. Dette til tross for manglende tilknytning til Trøndelag.

Hovedformålet med prosjektet har vært å få en bedre forståelse av hva som ligger i lokal og regional matspesialiteter og hvilke kvalitetsaspekter det er som gir merverdi i markedet ved å gjøre en studie av produktet sodd. Sodd som case er interessant av flere grunner: det er et produkt som har en lang historie, det er knyttet til et geografisk område (Trøndelag/Innherred), det finnes i mange varianter og har vært gjennom en interessant merkegodkjenningsprosess. I 2012 ble det som mange kjenner som Inderøysodd godkjent som “Beskyttet geografisk betegnelse” under navnet Festsodd fra Trøndelag etter en mangeårig godkjennelsesprosess. I rapporten beskrives denne prosessen, som altså ledet fram til at det var den håndverksmessigevarianten av soddet som fikk merkegodkjennelse. Denne soddvarianten er industrialisert, men i mindre grad enn hva konkurrentene er. I tillegg til Inderøysoddet som er merkegodkjent som Festsodd fra Trøndelag fantes det høsten 2012 sju andre soddvarianter å få kjøpt i butikker, og samtlige av disse ble brukt aktivt i datainnsamlingen til prosjektet.  
Som en del av prosjektet ble det samlet inn data om folks forhold til sodd fra 1000 nordmenn. Her finner vi blant annet at 83 prosent av de som har tilknytning til Nord-Trøndelag spiser sodd ofte eller noen ganger, mens tilsvarende prosentandel blant de med tilknytning til Sør-Trøndelag er 53 prosent. Av de som ikke har noen tilknytning hverken til Nord- eller Sør-Trøndelag er det 38 prosent som oppgir at de spiser sodd ofte eller noen ganger.
Med utgangspunkt i at sodd er en rett som har en klar geografisk forankring er det i dette prosjektet gjennomført fokusgruppeintervju på fire ulike steder i landet: I Inderøy som må betraktes å være soddhovedstaden, i nabokommunen Levanger som også ligger innenfor det som defineres som Innherred, i Trondheim som ligger drøye ti mil fra Inderøy og som er en del av sodd-Trøndelag, men likevel med en svakere geografisk tilknytning enn de to nordtrønderske kommunene, samt i Oslo som faller godt utenfor sodd-området i Norge.
Oppfatningen om hva sodd er varierer mellom de ulike stedene. Blant annet er det tradisjonelle soddet for trønderne sodd på spann, mens det for de i Oslo er sodd på hermetikkboks (Trondhjemssodd). Trøndelagsgruppene har klare formeninger om hva som er sodd – ekte sodd – og spesielt gjelder det gruppen i Inderøy og på Levanger. «Fasiten» på hva sodd er, er Inderøysodd (Festsodd fra Trøndelag), men også de to soddvariantene fra Nortura er sodd. Sodd på hermetikk eller i pose (Coops variant) er ikke ordentlig sodd, men omtales gjerne som kjøttsuppe. Men samtidig er det heller ikke kjøttsuppe fordi «ekte» kjøttsuppe ikke inneholder soddboller. Hvordan folk klassifiserer mat gjennom å bruke sodd som case er en sentral del av analysen i rapporten.
Deltakerne i gruppen i Oslo mangler kunnskapen om soddets historie og har derfor ikke den samme klare formeningen om hva sodd egentlig er – eller skal være. Å ikke ha denne kunnskapen gjør at de heller ikke er i stand til å bruke historien til produktet til å «kle det opp» fra hverdagsmat til festmat. Dette er en kunnskap trønderne har og som de flittig bruker til å bruke sodd både til hverdags og som festmat i ulike anledninger. Disse strategiene omfatter blant annet bruk av Skjenning (spesielt flatbrød) i stedet for vanlig flatbrød, øl og akevitt og ikke minst måten retten serveres på. Caset sodd viser med andre ord den konkrete betydningen «historien bak produktet» har for bruken av produktet.
I hvilken grad produksjonen er industrialisert er et viktig skille når man skal definere hvilken av de ulike soddvariantene som er mer tradisjonell eller autentisk enn en annen. Ingen av informantene har en illusjon om at det er soddkokere som koker soddet slik historien forteller fra gårdene i Trøndelagsbygdene, men likevel peker de på flere forhold ved Inderøysoddet som gjør at dette er den sodd-varianten som de mener er minst industrialisert og dermed mest autentisk. Igjen er det slik at denne oppfatningen er sterkest i Trøndelagsgruppene, mens de i Oslo har en oppfatning av at skal man ha ekte sodd så er det noe trønderne lager selv fra bunnen av.
Sodd er en rett som er sterkt knyttet til ulike anledninger. Det er festmat som fortsatt brukes i bryllup og konfirmasjoner, men det har også blitt hverdagsmat. Skal man ha sodd som festmat er det kun Inderøysodd som duger – igjen ifølge inntrønderne, mens sørtrønderne i større grad likestiller Inderøysodd, Nortura Innherredsodd og Gilde Ekte Innherredsodd. For Oslogruppa er ikke sodd festmat. De er godt kjent med at det er festmat for trønderne, men ikke for dem. Det betyr ikke at de ikke opplever det som festmat om de blir servert sodd i et bryllup i Trøndelag, snarere tvert imot, da oppleves det som helt riktig å servere sodd, men de selv kan ikke servere sodd som festmat. De er ikke bærere av soddkulturen og derfor blir det ikke festmat for dem. Caset sodd har derfor overføringsverdi til å forstå forholdet mellom stedlig identitet og matkultur. Dette finner vi også igjen i informantenes syn på hva de mener kan gjøres med soddet. Mens Inntrønderne ikke «leker seg med» soddet med å tilsette ekstra ingredienser, har trondhjemmerne og de i Oslo er mye mer avslappet forhold til det.
Få også med deg nyhetssaken i Trønder-Avisa i dag 30.10.2013