Eiendomsoverbyggende skogeiersamarbeid lønner seg på svært mange vis, men noen må organisere og koordinere skogeierne og deres bruk av skogen. Det kan en få til ved å opprette stillinger som skogkoordinatorer.

Nødvendigheten av skogkoordinatorer og øvrige resultat fra forskningsprosjektet «Fra ti til en – eiendomsoverbyggende samarbeid for private, personlige skogeiere i kystskogbruket», presenteres 9. april på Kystskogbrukets konferanse 2014.
«Fra ti til en» sin prosjektleder, Gro Follo, er overbevist om at et organisert system av skogkoordinatorer vil bøte på utfordringer og vansker som sektoren nå sliter med. Med sin vide og dype kjennskap til norsk skogbruk etter 15 års samfunnsvitenskapelig forskning på feltet, er hun også sikker på at dette er et svært gunstig tidspunkt å ta opp spørsmålet om etablering av et skogkoordinatorsystem. Tidspunktet er gunstig fordi skogbruket og skognæringen for øvrig leter etter muligheter for revitalisering. I tillegg konkurrerer skogeierandelslag nå med hverandre om skogeiernes tømmer og dem som andelseiere. Dermed er årtiers interne revir-praksis i skogeiersamvirket brutt, og med det også en rad med rutiniserte samhandlingsprosedyrer. Nok et moment er at det gjennomføres SKOG22-prosesser. SKOG22 fikk sitt mandat fra regjeringen via Landbruks- og matdepartementet. Strategiprosessen SKOG22 skal peke ut hvordan skognæringen kan se ut og hvilke grep som må tas for å komme dit. Dermed må mange steiner vendes, dagens praksiser og forståelser betraktes med kritiske blikk og nye løsninger utmeisles. Her kommer skogkoordinatorene inn som en del av løsningen.
En skogkoordinator skal, slik Follo ser for seg oppgavene for denne stillingen, organisere eiendomsoverbyggende skogeiersamarbeid og sørge for å ta et helhetlig grep over flere skogeieres skog eller bistå skogeiere slik at de selv får tatt grepet.  Det helhetlige grepet kan innebære å se eksempelvis den aktuelle skogen, terrenget, driftsteknikken og veinettet under ett, og så finne optimale løsninger for aktuelle aktiviteter som skal skje i skogen en viss tid fremover. Skogkoordinatoren skal være fødselshjelper, informasjonsbru og stå som stillas rundt skogeiersamarbeidene i det minste i begynnelsen før de står på egne, mer selvstendige ben. Hun/han skal ikke utføre lovpålagte forvaltningsoppgaver som kommunene pr. dato har. Skogkoordinatoren bør være ansatt hos noen som skogeierne forstår som en nøytral part, hvilket innebærer at hun/han ikke skal være ansatt hos en markedsaktør.
Skogkoordinatoren må ha en viss skolering. Hun/han må ha kunnskap om skogbruk. Betydningen av personer som er skogbrukskyndige går med all tydelighet frem av «Fra ti til en». Videre må skogkoordinatoren være skolert i lover og regler for de mange ulike variantene av skogeiersamarbeid. Også det er helt nødvendig gitt erfaringene fra forskningsprosjektet. Videre må hun/han ha kunnskap om menneskelig kommunikasjon og om hvordan en kjører prosesser mellom mennesker. Skogkoordinatoren bør òg være godt kjent med innsiktene høstet i «Fra ti til en».
Utfordringene og vanskene skogbruket sliter med er mange og varierte. Blant disse er små økonomiske marginer. Det snakker eksempelvis hogstentreprenører og tømmerforhandlere om. Å få større tømmerdrifter gjennom eiendomsoverbyggende skogeiersamarbeid, vil gi lavere flytte- og driftskostnader. Det vil tjene de som hogger tømmeret og de som omsetter det, men trolig også bidra til at rotnettoen til skogeierne blir noe høyere. Det kan komme godt med ettersom de norske skogeiendommene i personlig eie gjengs over er små og den relative betydningen i skogeiernes husholdsøkonomi høyst beskjeden. Fravær av aktivitet i skogen er en annen utfordring. Den aktive skogeieren etterlyses. Follo påpeker at det heller er den aktiverte skogeier som mangler. Hennes forskning har vist at dagens personlige skogeiere ikke er selvgående eller selvaktiverende, ei heller beslutter de alene slik mange synes å tro. Derimot beslutter skogeierne sammen med ansatte skogbruksaktører, og skogeierne blir motivert, informert, skolert og aktivert av dem som er ansatt. Dette gjelder både de skogbrukskyndige og -ukyndige av de personlige skogeierne. Og andelen skogeiere med høyst beskjeden skogbrukskompetanse vil øke i årene fremover hvis tiltak ikke settes inn, er Follos klare vurdering. Med skogeiere uten skogbrukskompetanse og med minimal økonomisk nytte av å ta ut tømmer for salg, og dette i kombinasjon med et nedbygget privat og offentlig veiledningsapparat, må noe gjøres for at nasjonen skal få utnyttet skogressursene mer optimalt enn hva tilfellet er nå. En mulighet er å få gjort noe med eiendomsstrukturen. Med atskillig mer skog på hver enkelt skogeiers hånd, blir det mer interessant for den respektive skogeier å skaffe seg skogbrukskompetanse samtidig som inntekten fra skogen vil kunne gå kraftig opp. Den harde virkelighet er imidlertid at den personlige skogeier i Norge i dag har 450 dekar produktiv skog. I skogbrukssammenheng er dette smått, og langt fra tilpasset norsk økonomisk virkelighet og høyteknologiske og effektive hogstmaskiner.
Follo kan ikke se at noen instans har kommet med forslag som de nærmeste årtiene kan endre eiendomsstrukturen slik at det i skogbrukssammenheng monner. Den politisk skisserte løsningen   for eiendomsstruktur-problematikken vil trenge desennier før den har særskilt stor effekt på eiendomsstørrelsen. Både den allerede innførte innskrenkingen av odelskretsen og den foreslåtte opphevelsen av priskontrollen etter konsesjonsloven, vil virke svært langsomt. Videre har ikke markedet løsninger, ei heller er skogeiersamvirket løsningen. Det er heller ikke det offentlige veiledningsapparatet. I påvente av at den politisk skisserte løsningen eventuelt vil kunne gi at skogeierne gjengs over kan hente en årsinntekt fra skogen, er Follos forslag altså å få på plass et organisert system av skogkoordinatorer. Et slikt system vil bøte på utfordringen med eiendomsstrukturen (og eventuelt teigdeling), det gir aktivitet i skogen, aktiverer skogeierne, reduserer flytte- og driftskostnadene ved hogst, gir lokalt virke til industrien ved rett utvelgelse av lokaliteter for skogeiersamarbeid, og innebærer kompetanseoverføring til skogeierne. Et organisert system av skogkoordinatorer vil være fruktbart for skogen, skogeiere, skogbruksaktører og skogindustrien. Og det vil kunne være et være eller ikke være for norsk skogbruk i de neste 20-30 år.