Selv om de fremtidige utslippsnivåene er uklare, vil store kutt medføre en stor utfordring for norsk landbruk, skriver Jostein Brobakk, forsker ved Norsk senter for bygdeforskning.
Kronikken stod på trykk i Nationen og Nationen.no 26.07.2017 https://www.nationen.no/meninger/klimapolitikk-og-landbruk/
Ved inngangen til sommerferien la klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) frem en stortingsmelding med regjeringens strategi for å nå fremtidige klimamål i ikke-kvotepliktige sektorer (Meld. St. 41, 2016-2017). Landbruk er en slik sektor.
Målet om kutt på 40 prosent klimagasser innen 2030 sammenliknet med nivået i 2005 videreføres, og to tredeler av kuttet skal tas her hjemme. Selv om de fremtidige utslippsnivåene er uklare, vil store kutt medføre en stor utfordring for norsk landbruk. Men samtidig kommer regjeringen landbruket i møte med formuleringer som til nå har fått lite oppmerksomhet. Disse handler om hvilket perspektiv som skal ligge til grunn for utforming av klimatiltak i landbruket.
I regjeringens klimastrategi kommer ingen nye pålegg for landbruket, og det foreslås ingen nye tiltak ut over det som allerede er foreslått i tidligere meldinger. I stedet argumenteres det med at kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig, og at klimamålene kan nås ved at allerede vedtatt politikk gjennomføres. Det som imidlertid er nytt, og av stor betydning for landbruket, er at landbrukets egen problemforståelse og tilnærming til gjennomføring av klimatiltak skal legges til grunn. Det inviteres i den forbindelse til forhandlinger mellom bøndene og staten med tanke på å etablere en politisk avtale om utslippsreduksjoner. Det skal også legges stor vekt på frivillighet. Arbeidet skal foregå helt frem til jordbruksoppgjøret i 2018.
Forvaltningen av norsk miljø- og klimapolitikk har tradisjonelt vært bygd på to hovedprinsipp. For det første et sektorprinsipp som betyr at ulike forvaltningssektorer skal sikre oppfyllelse av nasjonale miljø- og klimamål. For det andre et prinsipp om at forurenseren betaler, som innebærer at kostnadene ved utslipp skal belastes gjeldende sektor, minst tilsvarende sektorens utslippsbidrag. Landbrukets klimamelding fra 2009 (St. meld. nr. 39, 2008-2009) bygger delvis på disse prinsippene. Noe av diskusjonen i etterkant av meldingen fra 2009 har imidlertid handlet om i hvilken grad det er realistisk og ønskelig å følge disse prinsippene, gitt hovedmålene i landbrukspolitikken som er å produsere mat på norske ressurser til en voksende befolkning. Diskusjonen peker på en innebygget målkonflikt i klima- og landbrukspolitikken der produksjonsmål og klimamål ikke alltid er forenlige.
Klimatiltak i landbruket kan gjennomføres på to måter. Den ene er å følge de ovennevnte prinsippene fullt ut, og pålegge sektoren å kutte utslipp i egen sektor i tråd med overordnede nasjonale klimamål. For landbrukets del vil det si 40 prosent utslippsreduksjon innen 2030. SV, MDG og mange av miljøvernorganisasjonene har tatt til orde for en slik tilnærming, og blant annet foreslått at vi må se på både konsum og produksjon av rødt kjøtt. Følges denne tilnærmingen vil klimapolitikken være styrende for landbrukspolitikken, og det vil påvirke både hva norsk landbruk produserer og hvor mye som produseres. Den andre måten er å forbedre klimaeffektiviteten slik at avtrykket per produsert enhet reduseres, som er tilnærmingen landbruket selv tar til orde for. En regjeringsoppnevnt ekspertgruppe ledet av Erik Eid Hohle leverte i 2016 rapporten Landbruk og klimaendringer – Rapport fra arbeidsgruppe. Den konkluderte med at det er mulig å kutte utslippene med inntil 20 prosent innenfor samme produksjonsvolum, ved å effektivisere produksjonen, og inkludere utslippsreduksjoner fra transport, bygg og areal. Skogens potensiale som kilde til biodrivstoff og karbonbinding – et annet klimapolitisk stridstema – regnes også som et viktig klimabidrag.
Det er denne tilnærmingen, og ikke et strengt sektorfokus, som legges til grunn i klimastrategien som klima- og miljøministeren la frem før ferien. Dette kan på sett og vis karakteriseres som en seier for landbrukssektoren og medfører at sentrale landbrukspolitiske mål blir styrende for klimapolitikken i sektoren og ikke omvendt. Bærekraftig produksjon av mat på norske ressurser og økt selvforsyning skal ligge i bunn, og forhandlingene mellom staten og bøndene om konkrete klimamål skal ta utgangspunkt i landbrukets eget mål om 20 prosent reduksjon med effektivisering som overordnet tilnærming. Det betyr imidlertid ikke at det blir en enkel oppgave å nå klimamålene. Fremdeles gjenstår å finne akseptable og kostnadseffektive løsninger på forslag knyttet til forbud mot nydyrking av myr, produksjon av biogass basert på husdyrgjødsel og andre avfallsressurser og reduserte utslipp av metan fra produksjon av rødt kjøtt for å nevne noe. En ytterligere utfordring er at dette ifølge regjeringens klimastrategi skal skje uten økt bruk av subsidier.
