Ingen motstander: Blå og grønn bioøkonomi har mye å tjene på å stå sammen, skriver gjestespaltist og direktør Harald A. Lein.
Denne saken stod på trykk i Nationens spalte “Faglig snakka” den 23.08.2017.
Et grønt skifte innebærer at bioøkonomiens relative betydning for verdiskapingen i landet vårt må øke. Spørsmålet er om ulike næringer med reelle motsetninger og spredd geografi kan forenes i et felles grønt løft fullt og helt? Eller er motsetningene uoverkommelige, slik at satsing forblir stykkevis og delt?
Vi tror et sterkere lokalt og regionalt perspektiv, en sterkere finansiell satsing og nye prosesser og møteplasser på tvers av «inngrodd» sektortenkning lokalt, regionalt og nasjonalt kan styrke utviklingen.
Historisk er det mye som forener bionæringene. De biologiske ressursene; fisken, skogen, jorda, er spredd over hele landet. En forutsetning for å overleve var å utnytte alle ressursene der de er på en best mulig måte.
I dag er handel med mat, nasjonalt og internasjonalt, en vesentlig del av økonomien. Og det er kanskje i handelspolitikken, med sjømatnæringens eksportinteresser og jordbrukets behov for importvern at motsetningene er størst. Likevel, selv om markedsinteressene er ulike har jordbruket og havbruket en rekke felles interesser.
Avhengigheten av soya gjør begge næringer sårbare. Nye innsatsfaktorer må utvikles, eksisterende må utnyttes optimalt, gjerne sirkulært. Begge næringer er i krevende forbrukermarkeder og må ligge i forkant når det gjelder kunnskap om forbrukerpreferanser, teknologi, miljø, dyrevelferd og dyrehelse.
Det er fortsatt mer som forener bionæringene enn det som splitter dem. Satsingen må ta utgangspunkt i nettopp dette. Biologiske ressurser har ofte vært en forutsetning for mange lokalsamfunn. Det er historie, erfaringer og identitet som er vesentlig for videre utvikling. Det finnes motsetninger; mellom bruk og vern, mellom oppdrett og fiske, mellom jordbruk og sjøbruk. Arealkonflikter og sterk sektororientering om egne utfordringer kan hindre utviklingen av helhetlige nye framtidsløsninger.
Men bioøkonomisk utvikling handler i stor grad om hvordan mennesker lokalt og regionalt evner å samarbeide om å tenke nytt både i og på tvers av sektorer. Derfor må inkluderende og gode prosesser lokalt og regionalt åpne opp for entreprenørånd, skapervirke, kunnskap og iderikdom. Til dette trengs nye møteplasser lokalt, regionalt og nasjonalt. Ikke minst møteplasser på tvers av tradisjonelle sektorer og bransjer.
Et for snevert innovasjonsbegrep der teknologi tar mye av fokuset, kan stå i veien for slike gode prosesser. Et bredere innovasjonsbegrep åpner for at løsninger og innovasjoner ofte finnes i samspillet mellom mennesker og teknologi, mellom mennesker og naturresurser og i særlig grad mellom mennesker med ulik kompetanse, erfaringer og ståsted. Engasjerte næringsaktører, ressurspersoner fra offentlig sektor og fagpersoner og forskere fra ulike kompetansemiljøer vil kunne utløse nye og lønnsomme forretningsideer som gir ny sysselsetting og vekst.
Samfunnsvitenskapen tilbyr et system for kunnskapsutvikling på dette. På Bygdeforskning tilrettelegger vi flere prosesser der ulike kompetanser møtes lokalt og regionalt for å definere problemstillinger og identifisere ideer for utvikling. Gjerne i samarbeid med nasjonale og internasjonale eksperter. Gjennom å bringe systematikk og kunnskap til utviklingsprosessene, styrker FoU-sektoren innovasjonsarbeidet mellom private aktører og det offentlige.
Kort fortalt er samfunnsvitenskapen en viktig kunnskapsområde blant annet for å fremme bruken av nye biologiske og teknologiske innovasjoner i nye forretningskonsepter.
Nå kreves det mer enn noen gang en bred nasjonal satsing der erfaringer lokalt og regionalt systematiseres, og en prosessledelse som aktivt koordinerer utviklingsarbeid på tvers i og mellom regioner og sektorer. I dag er det vanskelig å få øye på denne systematikken i bionæringene. Vår klare oppfordring til næringsaktører og det offentlige; skal bioøkonomien lykkes fullt og helt og ikke bare stykkevis og delt, må systematikken i utviklingsarbeidet i det lokale, det regionale og det nasjonale bedres.
Da kan bionæringene lettere forenes om felles interesser, løse eventuelle interessemotsetninger og flaskehalser på et tidlig stadium, og øke verdiskapingen vesentlig inn i det grønne skiftet.
Må bioøkonomien vokse stykkevis og delt?
