Matproduksjonen i jordbruket i Norge har muligheter for å øke. Men om den skal øke så mye som målet om 20 prosent vil det sette store krav både til bøndene, myndighetene og forskningen. Utfordringene er først og fremst mangel på ledige hender og egnet areal. Samtidig er agronomisk kompetanse viktig for å opprettholde produksjonen og gjøre den bærekraftig.

Dette er konklusjonen i en artikkel som forskerne Magnar Forbord og Jostein Vik har publisert i tidsskriftet Land Use Policy i 2017. Artikkelen er skrevet som del av det tverrfaglige prosjektet Agropro finansiert av programmet Bionær i Norges forskningsråd . De internasjonale matvarekrisene i 2008 og 2011 førte til at matvaresikkerhet ble satt høyere på den politiske dagsorden i mange land. I Norge vedtok regjeringen i 2012 et mål om å øke matproduksjonen i jordbruket med 20 prosent innen 2030. I artikkelen utvikles en metode for å beregne utvikling i total matproduksjon på nasjonalt nivå (makronivå) på tvers av produksjoner over tid. Dette bygger på sammenstilling av ulike offentlige statistikker og næringsinnhold i form av energi som felles enhet. På «mikronivå» bygger artikkelen på data fra en representativ survey blant norske bønder, samt intervju med et utvalg produsenter. Fokuset er på driftsgreinene melk, grovfôrbasert kjøtt, ensidig korn og kombinasjonen korn og gris. Disse står for rundt 80 prosent av matproduksjonen i det norske jordbruket.

I undersøkelsen finner vi at produksjonen målt på energibasis økte noe i årene etter 2012. Men når vi studerer utviklingen i de 12 foregående årene (2000-2011) finner vi at den totale produksjonen av mat fra jordbruket går i bølger. Dette skyldes svingninger i produksjonen av matkorn fra år til år. De øvrige produksjonene er svært stabile. Det må derfor gå enda noen år før vi kan fastslå med sikkerhet om det er en langsiktig økende trend i den norske jordbruksproduksjonen. Når vi spør bøndene om hva de anser som de viktigste faktorene hvis produksjonen skal øke svarer de areal og arbeidskraft. For planteprodusentene er tilgang til mer egnet areal den viktigste begrensningen. For husdyrprodusentene er mangel på mer arbeidskraft den mest kritiske faktoren. Tilgang til kapital er i liten grad en begrensning. Bøndene har derfor ganske beskjedne forventninger om økt produksjon på nasjonalt nivå. Dette er ikke til hinder for at produksjonen på enkeltgårder kan øke. Ut over dette er det potensiale for økning i spesifikke produksjoner, slik som erter, bønner og oljevekster, og i noen grad grisekjøtt og kjøttproduksjon i utmark. Dette vil sette krav til agronomisk kunnskap, også for å sikre en miljøvennlig og klimatilpasset produksjon. Hvis produksjonen skal øke så mye som 20 prosent vil det kreve spesifikke og sterke landbrukspolitiske virkemidler.

Artikkelen har referansen: Forbord, M. and J. Vik (2017). “Food, farmers, and the future: Investigating prospects of increased food production within a national context”. Land Use Policy 67: 546-557, og er åpent tilgjengelig på følgende nettsted: https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0264837717302247