Nokre gonger kjenner vi igjen historia vi fortel i landskapet vi ser. Andre gonger prøvar vi å tilpasse landskapet til historia vi ønskjer å fortelje.

Historier blir ikkje berre fortalt med ord, heller ikkje oppfatta berre gjennom ord. Historier blir òg fortalt og oppfatta gjennom landskapet. Landskapet kan fortelje naturhistorier og det kan fortelje kulturhistorier. Og som oftast; begge delar.

For å illustrere landskapet som historieforteljar vil eg no ta med meg noko av forskinga eg har gjort på bruken, vernet og forvaltninga av Dovrefjell inn i to av mine eigne historier om dette flotte fjellområdet.

Då eg var ein liten gut, var det eit høgdepunkt når vi bortimot kvart år pakka bilen heime på Nordmøre for å køyre sørover på ferietur. Turen starta for alvor i det vi passerte Oppdal, og bevega oss inn i det ukjente og eksotiske.

Oppover Drivdalen var Magalaupet, dei flotte stasjonsbygningane og «lapp-campen» – element i landskapet som eg hugsar vi prata om i bilen, og som foreldra mine bruka til å opplyse ein liten gut om både eitt og anna. Vi kom opp på fjellet og heldt utkikk etter moskusen, og vi stoppa som regel og tok ein rast så snart vi fekk utsikt mot Snøhetta.

Bortover mot Hjerkinn slo vi alltid opp i NAF-boka når vi fekk sjå gruvetårnet, for å repetere kva mineral dei tok ut. Medan eg leita i NAF-boka, prata foreldra mine alltid om at det var så vanskeleg å vete om vegen inn mot Snøhetta var open og trygg mot testing av bomber og granatar inne i Hjerkinn skytefelt.

Eg hugsar eg alltid syntest det var litt rart med militærbrakkene og tanksen vi av og til fekk et glimt av midt oppe på fjellet, men eg hugsar òg at far min fortalde meg om korleis Norge hadde behov for å bygge opp forsvaret etter krigen.

Vidare over fjellet stoppa vi aldri, til mi store fortviling, ved Dovregubbens hall, men vi fekk likevel servert Gynt, Ibsen og Grieg på veg ned til Dombås – der vi alltid stoppa. Like ofte prøvde eg å mase til meg eit troll eller ein moskus frå suvenirbutikken.

Utan at eg tenkte på det, og noko foreldra mine neppe tenkte over heller, så fekk eg servert ei historie om Dovrefjell, og om landet vårt – naturen og kulturen – gjennom å betrakte landskapet på turen mellom Oppdal og Dombås, og gjennom at foreldra mine knytte sine tankar og refleksjonar, og sin kunnskap, til det landskapet fortalde oss.

Det var ei litt anna historie landskapet fortalde da eg i sommar køyrde over Dovrefjell med mine eigne ungar i baksetet.

I den grad vi framleis tek med forteljinga om skytefeltet i historia om Dovrefjell, så er det med litt oppgitt risting på hovudet over kor håplaust det var med eit skytefelt i et slikt naturparadis.

Ein stor forskjell var forteljinga om villreinen. Medan den var fråverande både i foreldra mine og i landskapet sine forteljingar om Dovrefjell i min barndom, så blir den no fortalt med stor innleving ved Norsk villreinsenter og langs stien opp til det flotte Viewpoint Snøhetta. Det gjer at vi har villreinen i tankane når vi no ser innover landskapet.

Men sjølv om eg framleis har ei gammal NAF-bok liggande i bilen, så minner ikkje lenger gruvetårnet, eller andre tydelege spor etter den gamle gruvedrifta, oss på å ta den fram. Dei spora er fjerna.

Det store naturrestaureringsprosjektet i det no nedlagde skytefeltet er i ferd med å slette dei fleste spora etter all militær aktivitet. Og i den grad vi framleis tek med forteljinga om skytefeltet i historia om Dovrefjell, så er det med litt oppgitt risting på hovudet over kor håplaust det var med eit skytefelt i et slikt naturparadis.

Om få år er denne historia meir eller mindre borte frå landskapet. Då treng ikkje framtidige generasjonar å forhalde seg til det her, kanskje litt mørke, kapittelet i historia om Dovrefjell, og landet.

I staden har vi heller gitt ei sterkare stemme til kapittelet om friluftslivet på Dovrefjell, gjennom opninga og utvidinga av Snøheim og bussen som no køyrer dei mange som strøymer til for å oppleve, og konsumere, Dovrefjell. Dei blir, i likskap med ungane mine i baksetet, servert notidas forteljing om Dovrefjell som eit natur- og friluftslivslandskap, der viskelær og rettetast er bruka på spora etter både gruvestøv og klasebomber.

Når fjellet, bygdene og byane skal formast for framtida skal vi hugse på at vi tek val som synest i landskapet, og dermed formar kva historie landskapet skal fortelje. Samstundes blir vi forma – som enkeltpersonar og som samfunn – av det landskapet fortel oss.

Vil du vite mer?

Ta kontakt med oss så hjelper vi deg, enten det er å komme i direkte kontakt med ansatte eller finne annen relevant informasjon.