Norsk senter for bygdeforskning har i et forprosjekt finansiert av Regionale forskningsfond Midt-Norge sett nærmere på skole- og helsepersonells oppfatninger av årsaker til overvekt blant bygdebarn og ulike måter å håndtere det på. I studien blir det blant annet pekt på utfordringer knyttet til bygda som fysisk og sosialt bosted samt «kosekultur» og gamle tradisjoner.
Denne saken er skrevet av Linda Bye (STFK) og stod først på nettsidene til RFF Midt-norge 02.10.17
Prosjektleder, Reidun Heggem, sier at årsaksforklaringene til overvektsproblemene på bygda er komplekse og sammensatte. Overvekt er ikke bare et spørsmål om foreldrenes økonomi, utdanning og sivilstatus, det handler også om geografi og den kulturelle og sosiale praksisen på stedet.
En grunnleggende oppfatning som kom til syne i prosjektet, var at overvektsutfordringer blir definert, håndtert og kommunisert fra et urbant perspektiv og sett på med urbane briller. Det oppleves som at bygda har fått et stempel som umoderne og «harry», noe som kan skape et grunnlag for en generell, kulturell motstand mot helsemyndighetene og annen offisiell ekspertkunnskap. Rådene fra helsemyndighetene blir da oppfattet som et angrep på egne verdier og livsstil.
Et eksempel på en slik verdi er tradisjonen med å servere noe godt når naboen dropper innom på besøk. Videre at man skal ha med hjemmebakte kaker til ulike arrangement. Over lang tid har man bygd opp et system rundt «kos» som er koblet til skikk og bruk på bygda. Det er krevende å gjøre noe med sammenhengen mellom «kos» og overvekt, og samtidig unngå å omdefinere en fellesskapsbyggende tradisjon til noe som påkaller pekefingeren. For mange bygdefolk handler det om å distansere seg i forhold til byen og kjøpakaka, og om å ha kompetanse på høflighet og hjemmebakst. Det handler om identitet.
En annen årsak til overvekt blant bygdebarn handler om lange avstander og farlige veier. På bygda kjører foreldre oftere barna til skole og fritidsaktiviteter da det er mangel på gang- og sykkelveier. I lys av dette er det helt avgjørende at man planlegger bedre og legger forholdene til rette for fysisk aktivitet.
Heggem mener at vi trenger mer samfunnsvitenskapelig forskning på feltet. Tall og statistikk avdekker problemet, men det gir oss ikke en dypere forståelse for hvordan vi kan forebygge overvekt og fedme blant bygdebarn. Prosjektet peker på at overvektsproblemene må løses av tverrfaglige team – og det er viktig at hjelpeapparatet har kjennskap både til familiene, stedet og det mulighetsrommet som omgir ungene. Vi må forstå hvordan stedet og kulturen påvirker deres handlinger – og hvordan berørte familier kan endre praksis.
Kvalifiseringsprosjektet er et første skritt på veien til å utvikle ny kunnskap om overvekt hos barn i norske distriktskommuner. Prosjektteamet har søkt om videreføring i Forskningsrådets program «Bedre helse og livskvalitet gjennom livsløpet» og i Horisont 2020 «How to tacle the childhoodobesity epidemic».
Prosjektpartnere i NFR-søknaden: Bygdeforskning, St. Olavs Hospital, Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT), Sør-Trøndelag fylkeskommune (STFK) og NTNU.
