Kunstig kjøtt kan produseres uten bruk av verdifullt korn, dyrevelferd er irrelevant og miljøpåvirkningen er langt lavere enn for vanlig kjøtt, skriver Rob Burton i denne ukens Faglig snakka.
Denne saken stod på trykk i Nationen og på Natioen.no den 18.10.2017
Utviklingen av en «bioøkonomi» i Norge er et viktig mål for regjeringen. Norge er rik på bioressurser både på land og i vann, og i tråd med oljens synkende posisjon er det mange som spår at jordbruk, skogbruk og fiskeri kan utgjøre «den nye oljen». Det finnes mange mulige framtidsveier for Norge hvor bioressursene kan spille en viktig rolle.
Men hvordan vil bioøkonomien prege landbruket? Etter mitt syn vil en markant, teknologidrevet oppsving innen konvensjonell produksjon være usannsynlig av følgende grunn: Den rivende utviklingen knyttet til kunstig produsert kjøtt, fisk og melk som vi har sett i de senere år.
Jeg snakker ikke da om «veggis-burgere» bestående av knuste nøtter, eller om soyabønner som pulveriseres for å oppnå en melkelignende substans. I stedet har vi nå fått teknologi som muliggjør kunstig produksjon av ekte kjøtt-, fisk- og melkeproteiner.
Utenlandske selskaper som «Impossible Foods», «Memphis Meats» og «Finless Foods» benytter cellulær landbruksteknologi til å skape ekte kjøtt- og fiskeproteiner. «Perfect day foods» hevder at de innen kort tid vil lansere meieriprodukter uten animalsk innhold – som heller ikke er plantebaserte, men hvor gjær benyttes til å skape de samme proteinene som kuer produserer, og til en lignende pris.
Teknologien befinner seg enn så lenge på et prematurt nivå, men kjente investorer som Google og Bill Gates har allerede investert hundrevis av millioner dollar i nyetableringer som baserer seg på kunstig kjøtt. Det anerkjente tidsskriftet Fortune Magazine beskrev nylig denne typen produksjon som «den hotteste teknologien i Silicon Valley». Det er altså åpenbart et spørsmål om «når» snarere enn «hvis».
Vi har allerede sett lignende utvikling innenfor en annen næring: Overgangen fra organiske til syntetiske fibre overrumplet ullindustrien i sin tid, da høyt verdsatte landbruksprodukter ble redusert til et biprodukt som i mange sammenhenger var billigere å brenne eller grave ned enn det var å selge.
Men hvorfor forvente at noen vil spise slike kunstige produkter? Først og fremst på grunn av prisen. I 2013 produserte «Mosa Meat» en kunstig hamburger til den nette pris av 325.000 dollar, mens i 2017 har prisen for dette produktet falt til drøye 11 dollar.
Hvis det allerede i oppstarten er mulig å konkurrere med konvensjonelt kjøtt på pris, så kan man bare forestille seg fortsettelsen. Potensialet for å utvide produksjonen, forbedre teknologien og etablere kortere verdikjeder (uten slakting og husdyrproduksjon) vil påvirke prisen på sluttproduktet.
Kunstig kjøtt rammes ikke av de samme etiske og helsemessige hensyn som intensiv landbruksproduksjon gjør.
Samtidig øker stadig kostnadene knyttet til konvensjonell landbruksproduksjon – og det finnes begrensede muligheter til å redusere disse. I tillegg øker prisene på importert dyrefôr, mens begrenset tilgang på fosfor kan føre til store problemer med å opprettholde intensiv produksjon i fremtiden.
Så snart kostnadene ved produksjon av kunstig kjøtt blir lavere enn kostnadene ved konvensjonell produksjon, er det usannsynlig at prisfordelene ved kunstige produkter noensinne vil forsvinne.
I tillegg til prisen, er det også andre fordeler: Kunstig kjøtt rammes ikke av de samme etiske og helsemessige hensyn som intensiv landbruksproduksjon gjør. Førstnevnte kan produseres uten bruk av verdifullt korn, dyrevelferd er irrelevant, miljøpåvirkningen (bruk av vann, bruk av arealer, utslipp av drivhusgasser) er langt lavere, og med en kortere verdikjede blir matsikkerheten enklere å opprettholde.
Etisk og religiøse grunner for ikke å spise kjøtt kan også hensyntas. Kultivering av celler fra en halal-slaktet ku kan åpne døren til et fremtidig muslimsk marked, mens celler kultivert fra en levende ku kan gi buddhister og vegetarianere mulighet til å nyte en biffburger med god samvittighet.
For Norges del har denne fremtidsvisjonen viktige politiske implikasjoner. Norsk landbruk har opprettholdt en småskala produksjonsform, av høy kvalitet og med relativt små negative konsekvenser for miljøet. Det ville være en dårlig idé å forsøke å endre på dette, da det alltid vil være interesse for kvalitetsprodukter produsert med omtanke – og det vil alltid være folk som har råd til å kjøpe slike varer.
Når det gjelder landbrukets videre rolle i den norske bioøkonomien må vi fortsette med det vi allerede gjør, men planlegge for en fremtid hvor landbruket ikke nødvendigvis er hovedkilden til billige animalske proteiner.
