Fjellmandel fra Oppdal, økologisk gris fra Jylland og reinsdyr fra Lappland. Felles for de tre er spesialmatstatusen som gjennom offentlig og privat samarbeid løftes mot kundenes ganer.
I en artikkel skrevet av Egil Petter Stræte fra RURALIS – Institutt for rural- og regionalforskning, Henrik Halkier og Laura James fra Universitetet i Aalborg, ser de en felles skandinavisk modell for spesialmat.
– Samspillet mellom privat og offentlig sektor har fått frem vekst innafor spesialmat i alle de skandinaviske landene. Selv om dette ikke er sjekka systematisk opp mot andre land, kan dette samspillet være et særpreg, som gir en skandinavisk modell for spesialmat. Med spesialmat mener vi produkter med kvaliteter knytta til måten produktet er produsert på, som produkter med lokale særegenheter eller økologisk mat. Likhetene mellom de skandinaviske landene kommer til tross for at Sverige og Danmark er en del av EU, mens Norge står utenfor EUs interne marked når det kommer til landbruksprodukter, forteller forsker ved RURALIS, Egil Petter Stræte.
Nøkkelsamspill
Satsinga på spesialmat har flere sider ved seg.
– Spesialmat gir større mangfold til forbrukerne, flere næringsmuligheter for produsentene, og det skaper nye markedsnisjer. For deler av Skandinavia er det vanskelig å konkurrere internasjonalt på volumproduksjon, mens kvalitetssegmentet kan ha konkurransemessige fortrinn, sier Stræte.
Stræte mener det aktive samarbeidet mellom offentlig og privat sektor om spesialmat er en naturlig del av de skandinaviske landenes politikk.
– Dette kan ses på som en forlengelse av samarbeidsmodellen mellom det offentlige, arbeidslivet og andre private interesser i Skandinavia. Dette kjenner vi fra de fleste sektorer i samfunnet. Det offentliges aktive rolle innen spesialmat kan ses i flere former, som etablering av merkeordninger, og støtte til nyetableringer.
Historiefortelling og eksport
I spesialmat ligger det mer i produktene enn kun selve produksjonsmåten.
– Det er ikke alt ved spesialmat som kan slås fast i laboratorieanalyser. Opplevelsen og historiefortellinga rundt et produkt gir en verdi i seg selv, forklarer Stræte.
Spesialproduktene er i størst grad sikta inn mot nasjonale markeder, i hvert fall for Norges del.
– Det er gjort spede forsøk, men vi ser lite eksport av spesialmat. Jeg vil tro at det er uutnytta potensiale for å eksportere lokale spesialiteter, og noen prøver seg på dette. Blant annet har fenalår fått europeisk produktbeskyttelse, som kan være uttrykk for ambisjoner om eksport. Tidligere har det vist seg vanskelig å bygge opp en bærekraftig eksport, blant annet grunnet utfordringer med å knytte seg til et distribusjonsnettverk, sier Stræte.
Særegent norsk
Tidsskriftartikkelen ser først og fremst på de skandinaviske likhetene, men det pekes på to områder hvor Norge skiller seg ut.
– I Norge er det satsa mer på merkeordninger som «Spesialitet» og beskytta betegnelser. Den økologiske produksjonen er dessuten noe lavere enn hos våre naboer. Mens seks prosent av matproduksjonen i Norge var økologisk per 2012, var den henholdsvis 15 og syv prosent i Sverige og Danmark. En forklaring kan være at norske forbrukere er fornøyd med de konvensjonelle produktene, og ikke etterspør så mye økologisk mat. Da kommer heller ikke tilbudet. Nå ser vi at etterspørselen øker igjen, men det tar tid å legge om til økologisk drift, sier Stræte.
Hvorvidt merkevareordningene er effektive finnes ikke noe klart svar på.
– Effekten her er vanskelig å måle, men det har skapt bevissthet og bygd opp et renommé rundt norsk spesialmat, avslutter Stræte
Kilde:
Quality turns in Nordic food : a comparative analysis of specialty food in Denmark, Norway and Sweden. / Halkier, Henrik; James, Laura; Stræte, Egil Petter.
In: European Planning Studies, Vol. 25, No. 7, 01.06.2017, p. 1111-1128.
