40 prosent av kommunene som benyttet både folkeavstemning og spørreundersøkelse fikk ulikt svar på samme spørsmål.
40 prosent av kommunene som benyttet både folkeavstemming og spørreundersøkelse fikk ulikt svar på samme spørsmål, viser et forskningsprosjekt om kommunereformen, som Nordlandsforskning og RURALIS har gjort for KS. I lys av regjeringas ønske om videre arbeid med kommunekartet er dette viktig lærdom.
For å starte med konklusjonen: Vi mener kommunene bør stilles ovenfor et klarere regelverk for å unngå politiske sverdslag. Kommuner som frivillig skal endre sine grenser bør undersøke innbyggernes ønsker på en måte som sikrer kunnskap om innbyggernes kunnskap. Vår andre anbefaling er at kommuner som ønsker å gjennomføre en rådgivende folkeavstemming, pålegges å gjennomføre denne etter kommunestyret har samlet seg om ett sammenslåingsalternativ. Klarer ikke kommunestyret å samle seg om et slikt alternativ, bør fylkesmannen avgjøre sammenslåingsalternativet kommunen skal legge fram ved stemmeurnen. Til sist bør det stilles krav om at folkeavstemmingen kun skal ha tre alternativer: Ja til sammenslåing med konkret og avklart sammenslåingsalternativ, nei til sammenslåing og blank.
I kommunereformen ble innbyggermeningen innhentet i 262 kommuner, der flesteparten brukte både spørreundersøkelse og folkeavstemning. I 40 prosent av disse kommunene fikk kommunestyrene motsatt svar. Av de 237 kommunene som gjennomførte spørreundersøkelser, endte 32,6 prosent av kommunene med nei-flertall. Resultatet i de 205 kommunene med folkeavstemningene ga nei til sammenslåing i 71,2 prosent av kommunene.
Samme spørsmål gir altså vidt forskjellige svar. Vi tror årsaken er at folkeavstemninger og spørreundersøkelser veies ulikt av innbyggerne. Å møte ved stemmeurna gir, sammenlignet med å bli oppringt av et meningsmålingsinstitutt, et annet preg av alvor. Det å svare på en spørreundersøkelse om kommunesammenslåing oppleves neppe særlig mer alvorlig enn en markedsundersøkelse. Kommunepolitikere i vår studie opplever at folkeavstemninger har en sterkere stilling enn innbyggerundersøkelsene. Dette underbygges av at mange folkevalgte ser folkeavstemningene som reelt bindende, selv om de juridisk kun er rådgivende.
De to verktøyene har ulike styrker gjennom reformprosessen, men begge er sårbare for dårlig håndverk og bevisst manipulasjon. Folkeavstemming er et godt verktøy til å gi demokratiske legitime vedtak, men sier lite om kvaliteten på rådene fra innbyggerne. En annen svakhet er at folkeavstemming er ikke gir innsikt i hvilke preferanser innbyggerne har. Å benytte folkeavstemming til å lodde stemmingen for alternativ A, B eller C gir mange og uklare alternativer på stemmeseddelen – noe som var tilfelle i mange av folkeavstemmingene i kommunereformen.
Begge disse svakhetene forsterkes av lav valgdeltakelse. Oppslutningen fra folkeavstemningene spenner fra 10 til 74 prosent, med et snitt på 47,9 prosent. Lav valgdeltakelse gir spørsmål om valgresultatet gjenspeiler den faktiske holdningen i befolkningen.
Gode spørreundersøkelser gir et godt bilde på folkemeningen og kan måle innbyggernes kunnskap og erfaringer. Er personene som utaler seg om hvor fornøyde de er med barnehagetilbudet, innbyggere som faktisk benytter seg av barnehagetilbudet? Slik kan kommunestyret gjøre opp en mening om hvor gode råd innbyggerne kommer med. En annen fordel med gode spørreundersøkelser er muligheten til å undersøke innbyggernes preferanser for sammenslåingsalternativer. De kan også gi kommunestyret kunnskap om hvorfor innbyggernes preferanser går i retningene de gjør. Det store problemet med spørreundersøkelser er at ikke alle stemmeberettigede får delta, og at respondentens opplevelse av å delta i en demokratisk beslutningskjede er uklar, sammenlignet med å delta i en folkeavstemming.
Kommunene trenger hjelp med å velge riktig høringsverktøy. Spørsmålet om innbyggerhøring ble i likhet med gjennomføringen politisert i mange kommuner. I tillegg opplevde mange kommunepolitikere at valget om folkeavstemming ikke var reelt. Som en informant sa: «Det tar seg ikke ut for en politiker å stille til kommunevalg på at det ikke skal gjennomføres en folkeavstemming». Samtidig var de fleste politikerne vi intervjuet bekymret for at rådgivende folkeavstemminger undergravde det representative demokratiet. Politisk ledelse og administrativ ledelse hadde kjennskap til hvordan kommunen så ut bakenfor de gode tjenestene innbyggerne så. Dette tilsier at kommunestyret bør ha kunnskap om hvor godt informert rådene fra innbyggerne er.
