Norsk kyllingproduksjon kjennetegnes av vekst og kontraktproduksjon for tre store aktører som mer eller mindre har det markedet mellom seg.

Det viser en artikkel av Hilde Bjørkhaug, Jostein Vik og Carol Richards. I 1990 produserte man 19.000 tonn kylling i Norge, mens det i 2016 ble produsert 86.305 tonn kylling.

– Kyllingproduksjonen i både Norge og verden for øvrig har vokst veldig sterkt siden slutten av 90-tallet. Dette kommer til dels av at det genetiske materialet har endra seg. Kyllingen i dag er annen nå enn for 20 år siden. Den har to veldig viktige egenskaper: Den vokser raskt og den er ensarta i utseende og kvalitet, forteller forsker ved RURALIS, Jostein Vik.

På tilbudssiden har det også skjedd mye fra slutten av 90-tallet og frem til i dag.

– Kylling et regna som godt kjøtt ernæringsmessig. Det er rimelig, og i tillegg er det sett på som en klimavennlig kjøttproduksjon, fortsetter Vik.

Amerikansk modell

Et av spørsmålene i artikkelen var om Norge gikk mot en amerikansk modell.

– Den amerikanske modellen for kyllingproduksjon kjennetegnes av industriell produksjon, og et hardt marked hvor produsentene er kontrollert av de store slakteriene, arbeidsforholdene er dårlige, og miljø- og dyrevelferdsutfordringene store. Også i Norge ser vi en strømlinjeforming av produksjonen, der tre slakteri tar seg av nesten all kylling i Norge. Politisk ser vi også deregulering på gårdsnivåsom legger til rette for økt volum, forklarer Vik.

Samtidig peker Vik på flere forhold som bremser amerikanisering av kyllingproduksjonen.

– Norsk landbruk og arbeidsliv har verdier og kjøreregler, som gir en slags sosialdemokratisk kyllingmodell. Vi har klare tariffavtaler, og det er gode reguleringer på miljø og forbrukersida. På alle disse områdene er det mekanismer som begrenser utviklinga mot en amerikansk modell. En ting vi så i studiet, var at slakteriene var opptatte av omdømmet hos forbrukerne. Et siste moment er at importrestriksjonene gir redusert press mot å ofre dyrevelferd og arbeidsrettigheter for å møte utenlandsk konkurranse. Konklusjonen er at selv om Norge har de samme strukturelle drivkreftene, og regionale kjøpemonopol, så er vi i bedre i stand til å regulere kyllingmarkedet.

Mangfold

– Kommer forbrukeren dårligere ut av at tre aktører deler markedet?

– Nei, det tror jeg ikke man kan si. Prisene på kylling har generelt sett gått nedover i takt med at produksjonsvolumet har økt. Utvalget av kyllingprodukter har også økt og bidratt til vekst i markedet. Det som har skjedd i det siste er at det er etterspurt om kyllingprodukter fra andre typer kylling. Da vi skrev artikkelen var én kyllingrase nesten enerådende men vi ser at det satses mer på gourmetkylling som vokser langsommere. Dette sammenfaller med utviklinga mot et utvalg hvor det satses på litt dyrere kvalitetsmat, svarer Vik.

Ulikt organisert

De tre store kyllingslakteriene i Norge, som er Norsk Kylling, Nortura og Jærkylling, har valgt tre ulike måter å organisere drifta.

– Felles for de alle er kontraktproduksjon, hvor bøndene har kontrakt på å levere kylling til et slakteri. Nortura, som har merkevaren Prior, er et bondeeid samvirke. Norsk Kylling, som eies av Rema1000, har en fullintegrert modell, hvor de kontrollerer verdikjeden fra klekkeri og helt ut til egne butikker. Den siste modellen, som Jærkylling bruker, er investeringsmodellen hvor ulike private investorer har gått inn på eiersida, sier medforfatter og forsker ved RURALIS, Hilde Bjørkhaug.

Region

I praksis avgjøres nå kyllingbøndenes tilknytning til et slakteri av hvor i landet de holder til og om de får kontrakt for levering til slakteri.

– De tre kjedene har regionale kjøpemonopol. Er du kyllingprodusent i Midt-Norge har du ikke mange alternative kjøpere enn Norsk Kylling.