Mardøla viser hvor sterkt følelsen av tap sitter igjen i generasjoner

7. august skriver Nationen interessant om Mardøla-utbyggingen. I hodet til en bygdeforsker som har vokst opp som gårdbrukersønn i Eresfjord etter reguleringen, vekket lederartikkelen mange refleksjoner. [Denne saken er skrevet av direktør og seniorforsker Svein Frisvoll, og stod på trykk i Nationen den 14.08.2020 og på nationen.no den 12.08.2020.]

Er Mardøla et godt eksempel å ta med seg inn i dagens brennhete spørsmål om vindkraft- og klimapolitikk? Ja, men kanskje ikke som et eksempel på en balansert kraftutbygging, som Nationen ser ut til å mene.

Hva som vurderes å være balansert, avhenger av øynene som ser. Og øynene som ser, avhenger av hva man synes om bruk og vern. Det er ofte enklere å godta utbygging, hvis man selv opplever at man nyter godt av det man har gitt avkall på for å realisere (f.eks. arbeidsplasser). Men hvem er det i et lokalsamfunn som nyter godt av godene, og for hvem oppleves de positive konsekvensene å oppveie de negative? Heller ikke dette er enkle spørsmål med tydelige svart-hvitt svar.

Når det gjelder Mardøla, så førte kraftutbyggingen med seg goder som konsesjonskraft, grunneiererstatning og vannslipp i turistsesongen, og den førte med seg gode kommunale inntekter; ikke fra industrireising og lokal utvikling bygget på kraften som høstes fra fossen, men som grunnrente via kraftskattesystemet. Men de negative konsekvensene var store, og kanskje mer tydelig for lokalsamfunnene som allerede hadde vært gjennom to kraftutbygginger, enn for myndighetene.

Mardøla-utbyggingen var den siste av i alt tre kraftutbygginger i dalføret på 1950- til 1970-tallet. I sitt foredrag på Mardøla-seminaret i Eikesdal 8. august, beskrev tidligere leder i elveeierlaget i Eresfjord, Per Even Oppsal, kraftutbyggingen i dalføret som en av landets mest brutale kraftutbygginger. Jeg deler Oppsals oppfatning.

Det er det flere grunner til:

1. Utbyggingene fikk store negative konsekvenser for natur og miljø, konsekvenser som var åpenbare selv med 1950-tallets kunnskap. Vann er grunnlag for alt liv slik vi kjenner det på jorda, herunder naturlig flora og fauna, men også jordbruk og grunneiernes næringsmuligheter. Utbyggingene tok enorme mengder vann ut av dalføret. De to Aura-utbyggingene tok nær 100 prosent av vannet i lakseelva Aura i Eikesdal, og i Eresfjord tok de tre utbyggingene til sammen om lag 63 prosent av vannet i storlakselva Eira.

2. Utbyggingen fant sted til tross for at utbyggingsmyndigheten opprinnelig ikke anbefalte videre utbygging. Representantforslag i Stortinget om å vente på utredning og mer kunnskap på grunn av den sterke lokale motstanden, ble nedstemt.

3. Å legge Mardøla i rør, gir relativt lite kraft sett opp mot naturinngrepet. Hele 20 Gwh strøm går årlig med til å pumpe Mardøla-vannet opp over vannskillet til turbinen i nabodalen.

4. Volden som var nær ved å utspille seg mellom bygdefolk i nabodalførene Romsdalen og Eikesdal/Eresfjord. Da politiet ikke ryddet bort demonstrantene, mobiliserte nabodalføret som skulle motta kraften fra fossen til selvtekt. Mardøla var nær ved å bli et eksempel på voldspotensialet som ligger i ulike fremtidsønsker.

Mardøla utbyggingen er et godt eksempel på tapet noen må bære for å oppnå goder som de som må bære tapet ikke opplever å få ta del i. Mardøla viser hvor urettferdig dette oppleves når det skjer, og hvor sterkt følelsen av tap sitter igjen i generasjoner etterpå. Her er det paralleller både til vindkraftprosjektene på Frøya (løse München sitt problem, ikke Frøya sitt) og Haramsøya (skape avkastning for kraftselskap eid av bl.a. Viken fylkeskommune, ikke Haramsøya). Erstatningsgoder fjerner ikke savnet etter elva slik den var og følelsen av å bli ofret for at andre skal få realisert en mulig gevinst.

For meg er Mardøla et eksempel på en overdreven tro på at kilowattimer alltid kan veksles inn i regional utvikling. Et sentralt argument for utbyggingen av Mardøla var behovet for kraft for å skape arbeidsplasser og industri på Åndalsnes i Rauma kommune. Ettertiden viser at det ikke ble noe varig industrieventyr på Åndalsnes. Til tross for at man ofret fossen. Om det myndighetene ønsket å skape i nabokommunen ikke materialiserte seg, ble konsekvensene i bygdene som mistet vannet raskt virkelige og varige.

Mardøla er også et eksempel på kraften som ligger i allianser på tvers av de klassiske skillelinjene i det norske samfunnet: slik som mellom by og land, mellom folk med ulik alder og utdanningsnivå, og mellom de som eier grunnen og de som bruker allemannsretten. Den sivile ulydighetsaksjonen ble begått av en bred og komplementær koalisjon av mennesker. Den ene gruppen bestod av en høyt utdannet og radikal intellektuell elite; en ungdomspolitiker fra et regjeringsparti (Odd Einar Dørum, V) og opplevelseskonsumenter (fjellklatrere, fjellvandrere). Den andre gruppen bestod av grunneiere/bønder, lokale skolelærere, bygdeungdommer med odel og bygdeungdom uten gårdsbruk. Den første gruppen gav aksjonen strategi, gjennomslagskraft og moralkodene for sivil ulydighet, den andre gruppen gav aksjonen legitimitet og retorisk kringvern.

Mardøla er sammen med de to foregående Aura-utbyggingene også et eksempel på at erstatning for utbyggingen ikke kommer av seg selv, og at man heller ikke kan ta for gitt at erstatningen blir en varig kompensasjon som følger grunneiendommen så lenge som vannet føres bort. Både grunneierne og bygdesamfunnene har gjennom flere tiår-lange rettsrunder fått kompensasjon for vannet som ble tatt fra dem, deriblant laksekultivering, årlige kontantutbetalinger, et bygdeutviklingsfond, et høykapasitets vannverk og en foss som slippes delvis fri i tidsrommet både laksen og turistene går igjennom dalføret. Kampen for erstatning har krevd utholdende bønder med skarpe hoder, gode advokater, ordførere som drar til Oslo og taler lokalsamfunnets sak og kommunestyrer som støtter opp med kommunale vedtak.

Mardøla-aksjonen introduserte bruk-vern-motsetningen som en sentral dimensjon i distriktsutviklingen. Da handlet det om å skape arbeidsplasser innenfor pendleravstand til lokalsamfunnene som måtte bære de negative konsekvensene av utbyggingen. I dag handler kraftutbyggingen om at fornybar kraft skal løse utfordringer som ikke er har en geografisk avgrensning (klimagassutfordringen er global), gjennom utbygginger med negative lokale konsekvenser i et internasjonalt kraftmarked hvor kraftproduksjon både er handelsvare og spekulasjonsobjekt. Å navigere bærekraftig i bruk-vern-spørsmålet er ikke blitt enklere siden Mardøla. Hva som er en balansert kraftutbygging i dette bildet, er sannelig ikke lett å si. Det Mardøla viste, er at da resten av Norge så det samme som de lokale tidlig så, da var det for seint.

Link til Nationen