Kronikk: Fra tilskudd til inntekt

Vårens store spørsmål er hvordan økt økonomisk støtte til jordbruket skal forgylles til inntekt til den aktive bonde. Saken er ikke biff, selv om vi ikke ser bort fra at kua kan spille en rolle.

La oss anta økt støtte gis som ekstra tilskudd. Hva gjør bonden med pengene og hvordan kan tilskuddet bli til inntekt på bondens bunnlinje? Noen bønder bruker kanskje alle pengene på sydentur.

Uten dyrehold involvert som ville krevd ekstra avløser, går det ekstra tilskuddet direkte til høyere inntekt og videre til mer privat forbruk. Altså direkte fra tilskudd til økt vederlag til eget arbeid og egenkapital. Andre kjøper kanskje en ny traktor.

Da havner ekstratilskuddet delvis hos maskinforhandleren. Hvis den nye traktoren gjør at våronna gjøres unna et par dager raskere, kan bonden ta ut den sparte arbeidstiden i form av fritid. Denne forbedringen av bondens levekår kommer imidlertid ikke fram i regnskapet.

Den beregnede inntekten går opp med bare den delen av de ekstra tilskuddene som ikke ble brukt på den nye traktoren. Men hvis bonden fører færre timer neste gang det kommer et skjema om arbeidsforbruk fra SSB, reduseres arbeidsforbruket i jordbruket. Jordbruksinntekten slik det måles av avtalepartene, vil da øke.

Et annet eksempel kan være om økt tilskudd motiverer for investering i nytt fjøs og installering av melkerobot. Det gir antakelig mindre arbeidstid i fjøset, men siden de fleste utvider produksjonen blir summen av arbeid minst like mye som før på grunn av mer arbeid utenfor fjøset.

Bøndene verdsetter imidlertid den fleksibiliteten i hverdagen som melkeroboten gir. En kan delta på barnas håndballkamper og stille på dugnad sammen med andre midt i fjøstida. Men regnskapsmessig vil det trolig ikke bli mer vederlag til arbeid og kapital.

Bonden kan også velge å ikke utvide produksjonen, men likevel investere i melkerobot. Investeringskostnaden er den samme og både bank og leverandør vil nyte godt av økte tilskudd til bonden, men jordeieren og kvoteselgeren får ingenting.

Vederlaget til eget arbeid og egenkapital blir muligens lavere, men gården drives videre og bonden har oppnådd mer fleksibilitet.

Noen bønder vil kanskje reparere gjerder som har blitt forsømt. Deler av de økte tilskuddene går til materiell. Hvis bonden fører flere timer i SSBs arbeidstidsskjema, går arbeidsforbruket opp og avtalepartenes jordbruksinntekt ned.

Noen vil kanskje utvide driftsomfanget og trenger mer jord. Hvis naboen er ute samme ærend, kan det drive opp prisen på leiejord. Deler av de ekstra tilskuddene blir da til glede for jordeieren. Inntekten øker mindre enn tilskuddene.

Vi ser heller ikke bort fra at noen bønder investerer i klimatiltak slik vår gode kollega Reidar Almås foreslo forleden, med eget klimatilskudd. Alle klimatiltak koster. Og selv om jordbruket reduserer sine utslipp, vil inntektene igjen øke mindre enn tilskuddene.

Det samme vil skje om økt støtte gis som investeringstilskudd eller driftstilskudd. Investeringstilskudd kan bidra til å holde liv i prosjekter som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme. Gjennomføring av slike prosjekter øker neppe inntektsnivået på sikt.

Driftstilskudd i sauehold har blitt foreslått. Det kan føre til at flere mindre bruk holdes i drift. Arbeidsproduktiviteten vil øke langsommere. Hvordan det vil slå ut på inntekten, vil igjen være avhengig av bondens tilpasning.

Melk dras fram som en produksjon der tilskudd kan øke uten at melk går til spille. Takket være kvotene. Økt lønnsomhet vil på sikt reflekteres i kvotepriser. Det blir mer kostbart å overta bruket eller å utvide driften.

Eksemplene viser at økte tilskudd kan føre både til økt produksjon, økt kapitalbeholdning og økte leiepriser. Og det vil kunne føre til høyere livskvalitet uten å endre bunnlinjen.

En høyere ramme i jordbruksoppgjøret vil derfor ikke gi samme inntektsøkning i bondens regnskap. Slik sett kjemper bonden i jordbruksoppgjøret like mye for andres inntekt som sin egen. Hvor mange kroner i økt inntekt man får ut av 100 kroner i økte tilskudd er avhengig av hvordan bonden tilpasser seg.

Eksemplene over viser at det er mange mulige tilpasninger med svært ulikt resultat for bonden. Generelt gjelder at dess mindre tilpasninger bonden gjør på gården, dess mer kan bonden ta ut i form av økt inntekt. Mer regulering kan hindre bonden i å gjøre slike tilpasninger. Men det kan også føre til økte kostnader for fremtidige bønder slik for eksempel innføring av melkekvoter har vist.

Staten og partene i jordbruksforhandlingene kan påvirke gjennom hvilke tilskuddsordninger som prioriteres og hvordan de utformes. Det er likevel den enkelte bonden som gjør valg hva hun eller han bruker det økte tilskuddet til, og hvor mye som øker plussen på bunnlinja.

Erfaringen tyder på at bonden responderer godt på endringer i politiske rammebetingelser i form av både reguleringer og tilskuddsordninger. Det er vesentlig å tenke nøye gjennom disse forholdene før en eventuell inntektsopptrapping gjennomføres.

Denne kronikken ble publisert i Nationene den 14. april 2022.