foto: Colourbox
foto: Colourbox

Skal staten ta større risiko for bondens inntekt?

I skrivende stund er jordbruksforhandlingene inne i en avgjørende fase. Staten har svart på jordbrukets krav på 11,6 mrd. kr med å tilby 8,9 mrd. kr på sammenlignbar basis.

Uansett videre gang i forhandlingene vil det bli utbetalt rekordstore summer til jordbruket inneværende og neste år. Brorparten dekker ekstraordinære kostnader. Finansministerens parti har lovet bøndene at inntektsopptrappingen er fullført om fire til seks år med start i år.

Men, det er usikkert hvordan jordbrukets inntekter skal beregnes. Bøndene mener inntektsmålet skal legge til grunn fradrag av avkastning av egenkapital ført som kostnad. Det betyr at kapitalavkastningen skal sikres gjennom virkemidlene i jordbruksavtalen. Vi ser flere grunner til hvorfor dette kanskje ikke er så lurt.

Fellesskapets midler er begrenset. Effektiv ressursbruk sikrer at fellesskapet får mest mulig samfunnsnytte ut av hver skattekrone og er derfor et mål i seg selv. Samfunnet har mange mål med jordbruket, deriblant høy selvforsyning som har blitt aksentuert gjennom krigen i Ukraina.

Det grunnleggende spørsmål er derfor: Hvordan sikre effektiv ressursbruk og høy selvforsyning samtidig? Det enkle svaret er at dette sikres best ved at bonden får så mye subsidier som nødvendig, men helst ikke mer. Problemet er å vite akkurat hvor mye det er. Det kan ikke staten vite. Det vet bare bonden. Samfunnet må forhandle seg fram.

“De økte inntektene bør ikke svekke bøndenes motivasjon for selv å ta hensyn til den risikoen enhver investering i bygg, fjøs og utstyr er.”

Tradisjonelt har Stortinget ment at subsidienivået bør settes slik at bonden gis mulighet til å delta i den relative lønnsutviklingen ellers i samfunnet. Dagens inntektsmål er utformet slik at bonden skal kunne ha samme relative inntektsutvikling som andre grupper. Bak dette ligger at staten kompenserer gjennomsnittsbonden for økte driftskostnader og gjeldsrenter fratrukket økte markedsinntekter.

Å sikre avkastningen av bondens egen kapital er bondens ansvar. Det er god grunn til at det bør være slik. Egenkapitalen avhenger blant annet av hvor mye bonden har vært villig til å betale for gården, for melkekvotene, jordleien og for den beste traktorteknologien.

Det kan være krevende nok at staten skal finregne på den lånte kapitalen om den ikke også skal ta ansvar for konsekvensene av bondens valg når det gjelder samlet kapital og egenkapital.

Det er også all grunn til å stille spørsmål ved hva som er et nødvendig avkastningskrav for innsatt kapital. Det er umulig å vite for staten. Gir staten for stort rom for kapitalavkastning med liten risiko, gir det sløsing, som for eksempel kommer til uttrykk i unødig høye gårds- og kvotepriser. Settes det for lavt, kan det svekke selvforsyningsevnen.

En statlig beregnet og garantert kapitalavkastning for gjennomsnittsbonden reduserer bondens økonomiske risiko. Samtidig betyr det å redusere bondens insentiv til å unngå tap og feil. Det er en logikk i at staten tar ansvar for generell utvikling i driftskostnader, nettopp for å sikre selvforsyningsgraden. Men det er mindre logisk at staten garanterer for egenkapital og avkastningskrav bonden har valgt selv.

Dagens priser for melkekvoter og leiejord tyder på fortsatt vilje for å skaffe ressurser til matproduksjon. Selvforsyningsgraden ser ikke ut til å stå på spill i årets jordbruksoppgjør. I enkelte distrikter kan det være risiko for at jord- og gårdsressurser kan falle ut av produksjon, men dette kan håndteres ved at staten målretter støtte til områder hvor jordleiepriser er tilnærmet null og opprettholdelse av jordbruk er viktig for samfunnet.

Bondens inntekter skal økes fra og med årets oppgjør, det har politikerne bestemt. Det er ikke fordi vi har for dårlig matsikkerhet eller bruker matressursene våre lite effektivt. Det er på grunn av fordelingshensyn basert på at forrentning av arbeidsinnsats i norsk jordbruk er lav sammenlignet med andre yrker.

Det er da viktig at mer fokus på fordelingshensyn ikke er til hinder for et fortsatt vekt på effektiv ressursbruk. De økte inntektene bør ikke svekke bøndenes motivasjon for selv å ta hensyn til den risikoen enhver investering i bygg, fjøs og utstyr er.

Det er ved at bonden gjøres ansvarlig for økonomisk risiko av egne valg – innenfor stabile rammebetingelser sikret av staten, at en effektiv matproduksjon sikres. På denne bakgrunn er det vanskelig å se at inntektsmålet behøver å endres i retning av at staten tar større risiko for bondens inntekt.

Denne saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen den 18. mai 2022.