Politiske partier betyr lite for dyrevelferden

De fleste politiske partiene i Norge beskriver dyrevelferden i Norge som veldig god og gjør lite for å drive fram en ny politikk for dyrevelferd.

– Dyrevelferd er et eksempel på hvordan en sak kommer til kort i partienes kost-nytte-analyse, selv om det tilsynelatende opptar mange, får mye oppmerksomhet i media og har potensiale til å sanke flere stemmer. Flere av partiene oppfatter dette som en debatt som ikke nødvendigvis er basert på fakta og kunnskap, men mer følelser i media, sier stipendiat og forsker Renate Marie Butli Hårstad i Ruralis.

Sammen med professor Jostein Vik har hun intervjuet nasjonale talspersoner fra politiske partier, og analysert innholdet i partiprogrammer, for å identifisere hvordan partiene rammer inn politikk om dyrevelferd i Norge. Artikkelen Political parties’ framing of farm animal welfare: A fragmented picture er publisert i tidsskriftet European Policy Analysis.

Analysen viser at de fleste politiske partier beskriver dyrevelferden i Norge som veldig god. Det gjelder selv om de ser dyrevelferd på ulike måter, at det finnes forbedringspotensial og at noen av de mindre partiene ønsker større endringer. Et av problemene til de mindre partiene er at de ligger på ulike sider av høyre-venstre-aksen i det politiske landskapet, og ikke greier å samle seg nok til å gjøre store endringer. Hos de større partiene kan dyrevelferd være i konflikt med andre politiske mål som heller prioriteres.

Kravene fra samfunnet øker

Til tross for at de største partiene framstår som noe passive, og ikke ønsker store endringer, tror de ikke at kravene fra samfunnet vil avta. Det skyldes at dyrevelferdsorganisasjoner, matvarekjeder og andre aktører er svært aktive. Flertallet av partiene oppfatter også at oppmerksomheten fra samfunnet har lite rot i faktiske forhold. Det forsvarer at de gjør lite for å drive fram en ny politikk for dyrevelferd.

– Selv om dyrevelferd får økende oppmerksomhet, ser det derfor ikke ut til at endringer i dyrevelferdspolitikken først og fremst drives av de politiske partiene selv. De responderer heller på andre og mer aktive aktører, forteller Hårstad.

Artikkelen viser både hvordan politiske partier utvikler dyrevelferdspolitikk, og hvordan den påvirker landbrukspolitikk eller ikke. Den demonstrerer også hvordan forståelse og ideer i politiske partier kan føre til en splittet tilnærming til dyrevelferdspolitikk, som heller resulterer i manglende styring enn i å utvikle ny politikk på området.

Usikker gevinst hos velgerne

Det er uklart hvor mange velgere som anser dyrevelferd som en viktig sak. Derfor blir det en usikker «gevinst» i å flagge den med tanke på stemmesanking.

– Siden sentrale mål med landbrukspolitikken, for eksempel for Arbeiderpartiet, er matsikkerhet, landbruk i hele landet og en bærekraftig matproduksjon, kan det se ut til at de vurderer at enda strengere krav til dyrevelferd kan komme i konflikt med disse målene. Derfor fokuseres det heller på at norsk dyrevelferd allerede er god, og at andre landbrukspolitiske mål trumfer dyrevelferd som en politisk sak, forklarer Hårstad.

Strengere reguleringer kan skape ubalanse

De politiske partiene mener dyrevelferden allerede er god, og at dagens system derfor må beholdes.  Logikken er at strengere reguleringer av dyrevelferd i et land som allerede har et godt regelverk vil skape ubalanse i den norske landbruksmodellen, og det er den som i utgangspunktet har ført til den gode dyrevelferden.

– Det kan forklare hvorfor norske politiske partier først og fremst agerer når det kommer krav utenfra, som fra medier og dyrevelferdsorganisasjoner. Det er ikke de politiske partiene som er «drivere» i dyrevelferdspolitikken. De bare reagerer på det som kommer utenfra for å opprettholde tilliten til at dyrevelferden faktisk er god, slik at den norske modellen fortsatt er bærekraftig, sier Hårstad.

Lenke til artikkelen: https://doi.org/10.1002/epa2.1154

Saken ble omtalt i Dagsavisen 3.10.2022