Med stadig færre gårder i drift og menn som vil være bonde, er det opp til kvinnene å skape nye næringer på bygda. Gro Helene Lerflaten omtaler familiegården hun har tatt over som en oppstartsbedrift og ser store muligheter som utradisjonell bonde. Nå kan hun få drahjelp fra et nytt EU-prosjekt som skal gjøre det lettere å lykkes som kvinnelig entreprenør i distriktet.

Gro Helene Lerflaten Foto: Marco Villabrille

Sørøst for Trondheim har naturen og gårdene ennå ikke funnet noen løsning i forhandlingene om våren. På jordene ligger regntung snø der det snart skal spire og gro.

I bondelandskapet råder stillheten, kun avbrutt av biler som suser forbi på vei til byen. Her ligger gårder hvor kyr har flyttet ut, og minilager inn. Noen driftsbygninger står helt tomme.

Men inne på Lerflaten gård er lyset fortsatt på. Flittige hender gjør klart for en ny og hektisk dag. Det er mange munner som skal mettes.

– Gårdskafeen har blitt bygdas nye møteplass. Hver onsdag kommer det masse folk hit for å kose seg. Turgrupper, men også mye folk som bor i nærområdet, forteller 5. generasjons bonde på gården, Gro Helene Lerflaten.

Den 34 år gamle tobarnsmoren er utdannet jurist og bodde i Bergen da storesøsteren fortalte at hun ikke ville benytte seg av odelsretten. Gro Helene måtte gjøre et livsvalg.

– For meg var det enkelt. Jeg ønsket at gården skulle være i familien, og dette er jo en fin plass å bo. Jeg er glad for at døtrene mine skal få vokse opp på samme sted som jeg selv gjorde. Men da jeg sa ja til å ta over gården, hadde jeg tenkt å jobbe fulltid som jurist ved siden av. Det gjorde jeg også i flere år, før jeg fant ut at jeg ville utvikle gården mer. Så da sa jeg opp jobben – tre måneder før pandemien, gliser Gro Helene.

Et landbruk i forfall

Mens Gro Helene har skapt ny aktivitet på gården, sliter landbruket rundt henne. Tall fra SSB viser at antall gårdsbruk har gått ned fra 100 000 i 1989 til i underkant av 40 000 i 2022.

Når det gjelder likestilling mellom kjønnene kan vi fortsatt slå fast at gjennomsnittsbonden er en mann. Blant dagens bønder finner vi 30 000 menn og 6 000 kvinner. Samtidig viser utviklingen at det blir stadig færre menn i yrket, mens antallet kvinnelige bønder har holdt seg mer stabilt. I 2022 utgjorde kvinner 17,1 prosent av Norges bønder. Det er opp 2,5 % fra ti år før.

Selv om det har vært mange kvinner i styrene i landbruket og kvinnelige landbrukstopper, har ikke det ført til de store endringene i likestillingen på gårdsnivå. Statistikken viser at menn fortsatt driver de fleste og største gårdene og tjener mest på gårdsdriften.

– Sånn sett kan vi si at den skjeve kjønnsfordelingen i landbruket er i ferd med å jevne seg ut litt mer. Men i mange år har andelen kvinnelige bønder utgjort bare 16-17 prosent av totalen, og den har ikke økt noe voldsomt. Dette til tross for at vi fikk likestilt odelsrett på 1970-tallet, som skulle åpne opp for at flere kvinner kunne overta gården, sier seniorforsker Maja Farstad i Ruralis.

Farstad leder Ruralis’ deltakelse i EU-prosjektet GrassCeiling, som skal avdekke behov og utfordringer og jobbe for å fremme situasjonen for kvinnelige gründere i landbruket og distriktene (se faktaboks). Opptil åtte kvinnelige lokalmatprodusenter vil sammen med Oi! Trøndersk mat og drikke og Ruralis undersøke hva som skal til for at flere kan lykkes med å skape sitt eget levebrød.

– Vi vet at kvinner er viktige for å drive omstilling som sikrer oss levedyktige lokalsamfunn. Med et begrenset og mindre mangfoldig arbeidsmarked, trenger distriktene kvinner som kan innovere og skape nye arbeidsplasser, sier Farstad.

Til sammen ni land deltar i GrassCeiling på samme vis. I hvert land vil en gruppe av kvinnelige gründere jobbe sammen med ulike støtteaktører i såkalte Levende laboratorium (Living Labs).

Farstad forteller at laboratoriene blant annet vil undersøke om kvinnelige innovatører møter andre utfordringer enn hva mannlige innovatører gjør. Målet er å komme opp med ideer og løsninger som gjør det lettere for flere kvinner å etablere seg – og leve av virksomheten sin.

– Bygdesamfunn er heller ikke alltid det enkleste stedet å stikke seg fram med et nytt konsept eller noe som er annerledes, understreker Farstad.

Har investert 10 mill. i utvikling

Hver onsdag er det åpen kafé på Lerflaten gård. Da stiller som regel Gro Helenes pensjonerte foreldre Karin og Olav opp som «avløsere». I dag er intet unntak.

Hele arbeidslaget er kledd i stilrene skjorter med moderne gårdslogo. Her er ingen grønne felleskjøpsdresser å se. Etter 100 år med tradisjonell gårdsdrift i slekta står servering og utleie av selskapslokaler nå for det meste av aktiviteten og inntektsgrunnlaget på gården.

– Opprinnelig var dette en gammel husmannsplass som lå under storgården Leira gård. Det har vært gårdsdrift her siden 1903, forteller Olav Lerflaten.

Da datteren tok over gården i 2016, hadde ikke familien drevet tradisjonell gårdsdrift på en god stund. Låven var gjort om til selskapslokale, men hadde begrenset drift.

– Å gjøre om til selskapslokale var det min mor som sto på for å få til. Etter at jeg tok over, har vi isolert låven for å få til helårsdrift. I tillegg har vi gjort om fjøset til et mindre selskapslokale, og bygget ut der gårdskafeen holder til. Vi gjorde en opptelling her om dagen og kom fram til at det har blitt investert 10 millioner kroner i gården siden jeg overtok, sier Gro Helene.

Foruten gode hjelpere, har Gro Helene ansatt en kokk i full stilling og flere personer i deltidsstillinger. Ektemannen Thomas jobber et par dager i uka på gården. Gro Helene understreker at ekteparet er sammen om driften.

– Til sammen er vi tre årsverk her. Nå er det aktivitet året rundt med bryllup, konfirmasjon og masse andre arrangementer. Kunsten er å få fylt opp med aktivitet på dagtid, derfor satser vi nå mer mot bedrifter, forteller Gro Helene.

Da pandemien over natta avlyste en fullbooket bryllupssommer for tre år siden, måtte Gro Helene tenke nytt – igjen. Ettersom «alle» skulle feriere i hjemlandet sommeren 2020, fikk hun ideen om å lage sitt eget et overnattingstilbud i de landlige omgivelsene.

– Glampingen er et rent «koronabarn». Jeg heiv meg rundt og bestilte telt i april og svigerfar hjalp til med å snekre plattinger. I slutten av mai var det mulig å bestille overnatting i tre telt via Airbnb, sier Gro Helene om tilbudet som var en slager fra første stund og fortsatt er populært på gården.

Fra åker til kafé

En håndfull trøndersauer, et par ullgriser og høns sørger for gårdsidyllen på Lerflaten. På framsiden av gården dyrkes det poteter og grønnsaker i en markedshage, hvor det er mye aktivitet om sommeren.

Her får grønnsakene rikelig med næring fra det mineralrike trønderske jordsmonnet, men også kjærlig omsorg fra de mange hobbybøndene som er innom og passer på avlingene.

– Råvarene fra åkeren og dyrene bruker vi selv i maten som vi lager på gårdskafeen. Det synes jeg er artig, å kunne bruke det vi produserer selv. Vi lager også en del egne produkter som er til salgs i den lille gårdsbutikken vår, som garn, såpe og kjøttprodukter, sier Gro Helene.

Lerflaten gård er også en del av tilbudet Inn på Tunet, hvor skoleklasser og barnehager fra byen på kommer på besøk for å se hvordan grønnsaker dyrkes. Her samarbeider Gro Helene med en annen gård i Trondheim, Reppe Søndre. Den unge bonden er glad for å ha mange bein å stå på.

– Vi som driver gård må nok i fremtiden være flinke til å utnytte ressursene våre bedre enn hva vi har gjort fram til nå. På en måte så må vi være litt multikunstnere, sier Gro Helene.

Hun finner støtte og inspirasjon, men også samarbeidspartnere i nettverkene Hanen og Trondheims matperler.

– Å være bonde er jo et litt ensomt yrke, så det er veldig nyttig å ha noen å samarbeide med. Nå er jo vi nærme Trondheim, men på mindre plasser tror jeg det er avgjørende å være i nettverk med folk i samme situasjon som deg selv. Spesielt som kvinne. Det er nok fortsatt fordommer om at damer ikke får til mannfolkarbeid, sier hun.

Fortsatt er det noe dyrehold på Lerflaten. Med griser, sauer og høns kan Gro Helene produsere både mat og andre produkter som selges i den lille gårdsbutikken, blant annet garnull og såpe. Alle foto: Marco Villabrille

Normer hindrer mer likestilt landbruk

Seniorforsker Maja Farstad viser til historiske «bremseklosser» som har gjort at færre kvinner tar over gårder.

– Det handler blant annet om normer og forestillinger, for eksempel knyttet til sosialisering. I samfunnet har det nok vært en oppfatning at gutten er mer kvalifisert til å ta over gården, men også blitt forventet at den eldste sønnen tok over. Det var din lykke og last å ta over et bruk, uansett hvor drivedyktig gården var, sier Farstad.

Hun mener at dagens stadig mer individualiserte samfunn kan åpne for at flere kvinner slipper til.

– Ungene velger i større grad en fremtid som passer dem selv. Derfor kan det være at flere bønder har blitt flinkere til å involvere alle barna i gårdsarbeidet, både sønnene og døtrene, i håp om at minst én av dem kan være interessert i å ta over, sier Farstad.

Farstad understreker at landbruket fortsatt er temmelig mannstungt. Som et paradoks viser hun til at styret i Norsk landbrukssamvirke i 2003 vedtok en strategi for å få 40 prosent kvinner i styrene til medlemsbedriftene innen 2009. Seks år senere var målet så å si nådd, med 39 prosent kvinneandel.

– Men selv om det har vært mange kvinner i styrene i landbruket og kvinnelige landbrukstopper, har ikke det ført til de store endringene i likestillingen på gårdsnivå. For statistikken viser at menn fortsatt driver de fleste og største gårdene og tjener mest på gårdsdriften, sier Farstad.

Fortsatt er det nok en norm for hva som er greit å jobbe med som jente og kvinne. Det tror jeg er det største hinderet for å få flere kvinner inn i landbruket.

På en traktor som 30-åring

I gårdskafeen på Lerflaten gård har det kommet ferskt bakverk i hyllene. Den rykende varme suppa får bein å gå på etter hvert som folket strømmer til kafeen. Pensjonister, familier og arbeidere i signalgule arbeidsklær tar plass rundt bordene for en matbit og en sosial stund. En mor til en av vårens konfirmanter kommer innom for en sniktitt på lokalene.

Gro Helene hjelper til der det trengs og holder et årvåkent blikk over alt som foregår. Som kvinne og gründer på bygda har hun blitt godt tatt imot.

– Jeg føler ikke at folk har vært skeptiske. De har vært positive til at det skjer noe på gården i hele tatt. Det har faktisk bare vært heiarop hele veien, sier 34-åringen.

Hennes foreldre hadde «vanlige» jobber da hun vokste opp. Gården var først og fremst en plass de bodde. Derfor måtte Gro Helene i stor grad lære seg det meste selv da hun tok over. Hun tror det kunne vært annerledes om hun var gutt.

– Jeg tror nok at farfar ville tatt meg mer med i gårdsdriften da jeg var liten om jeg hadde vært gutt. Han hadde sikkert lært meg å kjøre traktor og gjøre litt sånn «mannfolkarbeid», men det var nok ikke naturlig å ta med ei lita jente på det. Jeg kjørte traktor for første gang da jeg var 30 år, sier hun.

– Fortsatt er det nok en norm for hva det er greit å jobbe med som dame. Dette tror jeg nok er det største hinderet for å få flere kvinner inn i landbruket, legger hun til.

Gro Helene etterlyser støtteordninger som gjør det enklere å kombinere entreprenørskap med familieliv. Som kvinne, selvstendig næringsdrivende og bonde i en oppstartsfase er du sårbar, mener hun.

– Nå fikk jo jeg mine barn før jeg satset på gården for fullt. Men med bedre ordninger kunne jeg nok ha startet å drive gården tidligere.

Jeg føler ikke at folk har vært skeptiske. De har vært positive til at det skjer noe på gården i hele tatt. Det har faktisk bare vært heiarop hele veien

Gro Helene Lerflaten

Kvinner viktig for grønn omstilling

Det koster å satse. Gro Helene søker nå om vekstfinansiering hos Innovasjon Norge etter alle investeringene og ansettelsene som er gjort på gården. Hun har tidligere fått cirka en million kroner til etableringen av selskapslokalene og gårdskafeen.

– Når du begynner å ansette personer, får du mye ansvar. Og det er klart at vi har gjort veldig mange investeringer som det vil ta tid å gjøre lønnsomme. Vi er en i en vekstfase, men jeg kan ikke jobbe 200 % uten å ta ut lønn i all evighet. Alle oppstartsselskap er krevende i starten, sier Gro Helene som selv har jobbet med forretningsutvikling som jurist.

– Du omtaler gården som en oppstartsbedrift?

– Ja, og det er fordi jeg tror det er slik vi må tenke. Gården er som en vanlig bedrift, som vi må skaffe lønnsomhet til, sier hun.

– Kaller du deg selv bonde?

– Ja, jeg gjør jo det, men en utradisjonell bonde som driver med vel så mange andre ting enn dyrking og dyrehold. Bondebegrepet syns jeg er litt vanskelig å identifisere meg med, samtidig så lever vi jo av gården og gårdens ressurser. Jeg bruker å si at jeg «jobber på gård», sier Gro Helene.

Det nyoppstartede forskningsprosjektet GrassCeiling tar utgangspunkt i at kvinner er viktige for at mindre steder skal lykkes med grønn omstilling.

– Kvinner tar ofte en aktiv rolle i å etablere grønne næringer. Sånn sett er det også bra at kvinner lykkes som gründere i distriktet, sier seniorforsker Maja Farstad.

Gro Helene er en av dem som mener at landbruket må tenke annerledes for miljøets beste.

– Vi som er bønder lever jo av klimaet. Kanskje må vi være smartere når det gjelder hvilke gårder som holder på med hva. Hvis du driver med kjøttproduksjon på et område som er veldig godt egnet for grønnsaksdyrking, så burde du heller gjort det da. Men dette er jo vanskelig – folk har gjort sine investeringer, og det er ikke bare å snu seg om. Men jeg tror vi er nødt til å se på dette, sier Gro Helene.

Den neste generasjonen

Mamma Karin og pappa Olav tar en pause fra kafeen og blir med opp på låven som fikk sin debut som selskapslokale på deres felles 50-årsdag.

– Naboene syntes det var så fint her at de ønsket å holde selskap her selv, mimrer Olav om startskuddet for gården som bygdas møteplass.

Foreldrene forteller at de er stolte over hva datteren har utviklet.

– Det har blitt veldig fint her. Men vi var litt spente under korona, sier Karin og Olav.

Nå venter nok en travel vår og sommer på Lerflaten gård. Gro Helene forteller at hun og ektemannen har begynt å finne ut hvordan de organiserer seg slik at det ikke blir altfor mye jobb.

– Dere har jo selv to døtre, vil det å jobbe på gård og i distriktet være mer naturlig for dem enn det var for deg?

– Jeg håper det. De får stort sett være med på alt som skjer på gården. Det viktigste for meg er at de får velge sin egen vei og ikke blir styrt av andres forventinger. Begge sier at de ønsker å bli bonde, så det lover godt for gårdens fremtid, sier Gro Helene Lerflaten.

Lerflaten gård Ligger noen kilometer sør for Trondheim sentrum Familiegård fra 1903, som opprinnelig var en husmannsplass. Drives i dag av Gro Helene Lerflaten og Thomas Mandal Nilsen. Paret har døtrene Othilie (6) og Kornelia (4). Ekteparet driver utleie av selskapslokaler, har en egen gårdskafe, overnattingstilbud og er tilknyttet Inn på Tunet. På gården dyrkes også potet, grønnsaker, og de har i tillegg noen gårdsdyr.

Dette prosjektet har mottatt finansiering fra EU Horizon Europe sitt forsknings- og innovasjonsprogram, bevilgningsavtale nr. 101083408.