For å gjøre dette må Norge utvikle teknologi som er i stand til å transformere biomasse til råmateriale innenfor landbruk, industri og annen produksjon (som biodrivstoff, fiskefôr og så videre). Vårt mål med Biosmart er å starte en viktig og velinformert debatt rundt bioøkonomien, og å produsere forskning av høy kvalitet. Vi vil inkludere hele det norske samfunnet i prosjektet  – fra små til store bedrifter, til bønder, fiskeriaktører, skogbruksnæringa, til opinionen og politikere, ja til alle som har en interesse for bærekraftig økonomisk utvikling i Norge. Prosjektet vil resultere i en bok med flere forfattere, som har som mål om å stå sentralt i den offentlige og vitenskapelige debatten om bioøkonomien, som uten tvil vil bli viktig i tiårene som kommer.

Prosjektet skal gjøres i samarbeid med NIBIO, NORUT, Sintef og NTNU, i tillegg til en rekke nasjonale og internasjonale organisasjoner. Biosmart finansieres gjennom Norges forskningsråds program BIONÆR (2012-21), og prosjektet skal utforme et visjonært rammeverk for utviklingen av en bærekraftig bioøkonomi i Norge. Bioøkonomisk utvikling handler om mer enn å fortsette i dagens spor i landbruks-, skogbruks- og fiskerisektoren. I tillegg vil utviklingen av bioøkonomien gi ulike behov for bioproduserende sektorer, og de som jobber med ressurser fra havet og jorden.

Bioøkonomien vil være en del av utviklingen av det norske samfunnet og økonomien i tiårene som kommer. Norges har rike mengder biomasse som har et stort potensiale for å erstatte inntekter og arbeidsplasser fra oljesektoren, som vil få en stadig mindre rolle i norsk økonomi. Spørsmålet er hvordan vi på best mulig vis kan fremme denne overgangen. Biosmart vil fremheve to punkter her. Det første er at det ikke er en sti i utviklingen av bioøkonomien, men mange mulige veier å gå, hvor mange retninger kan gi verdifulle bidrag. Det andre poenget er at sektorene i dagens bioøkonomi operer uavhengig av hverandre – med egen forskning, egne investeringer, i egne regioner, hvor de påvirkes av ulike policyer og så videre. For å utvikle en smart, altså en kunnskapsbasert og klokt styrt bioøkonomi, må vi tenke hvordan disse sektorene kan samhandle i fremtiden. For å oppnå dette kan investeringer fattes for å fremme utvikling og integrasjon i bioøkonomien – og slik redusere avfall, optimalisere kunnskapsutviklingen og styrke kunnskapsoverføringen, som kan lede til en mer bærekraftig bioøkonomi.

Som et større forskningsprosjekt vil Biosmart dekke mange aspekter ved overgangen til en bærekraftig bioøkonomi. I sentrum vil det stå en foresight-analyse av 1.500 norske bedrifter. Her utpekes det fem nøkkelsektorer i bioøkonomien (landbruk, skogbruk, fiskeri, bioforskning og industri), og hvilke områder det er rom for integrasjon av ulike aktører. Samtidig vil vi bruke casestudier for å se hvordan teknologiutviklingen i biosektoren har vært fram til i dag, og hvilke utfordringer som må løses for videre utvikling. Sosial aksept for biosektoren vil være en kritisk del av analysene, på samme måte som utfordringer rundt hvordan bioøkonomisk utvikling påvirker og blir påvirket av rettighetsproblematikk (eks. eiendomsrett og åndsrett). To samarbeidsorganisasjoner vil se på utfordringer som fasiliteter bioøkonomisk utvikling, nærmere bestemt ressursfordeling og økonomisk utfall (NORUT), samt optimal geografisk lokalisering for utvikling (NIBIO/Sintef), mens NIBIO og NTNU vil gå i dybden på påvirkningen bioøkonomien har på utslipp av drivhusgasser, biodiversitet og energieffektivitet. Til slutt vil vi se hvordan policy kan fasilitere utviklingen av en smart bioøkonomi i Norge.

Det overordnede formålet med BIOSMART er å fremme en «smart» overgang til bioøkonomien i Norge. Viktige delmål er:
1. Å benytte foresight-analyse til å vurdere de enkelte biosektorene (jordbruk, skogbruk, osv) sine: (a) egne fremtidsbilder av bioøkonomien for år 2030, (b) drivkrefter for bioøkonomisk utvikling, og (c) viktige flaskehalser og fremmere for utvikling.

2. Å analysere de separate sektorenes visjoner med hensyn til fellestrekk og konflikter, for å forstå hvordan en integrert bioøkonomi i Norge kan komme til å se ut.
3. Å undersøke samfunnsmessig aksept, opphavsretter, eiendoms- og arealbruksrettigheter, lokaliserings- og ressursspørsmål, økonomiske resultater, energibruk, og bærekraft knyttet til mulige utfall av denne utviklingen.

4. Gjennom en integrert foresightanalyse å utvikle fire kombinerte scenarier for bioøkonomiens utvikling i Norge samt tilhørende «veikart» for å oppnå denne overgangen.

5. Å fremskaffe kunnskap og informasjon til bruk for (a) bio-industriene, når de skal investere i framtidas bioøkonomi, og for (b) politikken, når det skal gis støtte til industrien for å nå målene om verdiskaping og imøtekommelse av offentlighetens forventninger.

Arbeidspakke 5: Rettigheter og bioøkonomi – Hvem eier «den nye oljen»?

Å ha tilgang til ressurser og rettigheter til å bruke og utnytte ressursene, er helt avgjørende i bioøkonomien. Det er store forventninger til hva bioøkonomien kan bidra med til det norske samfunnet. Norge er på leting etter hva som kan bli «den nye oljen», og bioøkonomien er ofte trukket frem som en viktig bestanddel framtidas norske økonomi – enda viktigere enn den før har vært. Ny kunnskap, nye behov og ny teknologi gjør at bioressurser vil utnyttes på nye måter i framtida. For at bioøkonomien skal utnytte sitt potensiale til å være en viktig del av «den nye oljen» avhenger av hvordan rettighetene til uttak, bruk, utnyttelse og kommersialisering er fordelt.

For eksempel legger odelsloven, konsesjonsrett og jordloven strenge reguleringer på hvordan jordbruksarealer forvaltes og driftes, og høsting av marine bioressurser reguleres av blant annet havressursloven, akvakulturloven og en rekke forskrifter. Framtidas bioøkonomi handler også om ressursutnyttelse som vi i dag bare ser konturene av, og som ikke har et fungerende juridisk rammeverk. Bioprospektering er et slikt område. Bioprospektering handler om å lete etter, samle inn, analysere, behandle og kommersialisere genetiske ressurser, for eksempel enzymer og bakterier fra organismer i havet. Disse ressursene kan bli viktige bestanddeler i for eksempel medisiner, næringsmiddel, kosmetikk og dyrefor, som potensielt kan ha svært store økonomiske og samfunnsmessige gevinster.

Endringer i og etablering av nye juridiske rettigheter kan spille en vesentlig rolle i hvordan type bioøkonomi som utvikles. Er det for eksempel offentlige eller individuelle rettigheter som skal vektlegges? Immaterielle rettigheter er en annen utfordring – hvem skal eie rettighetene til kunnskap og teknologi som er potensielt viktig for samfunnsutviklingen?

Mål: Målet med dette arbeidet er å øke forståelsen av de sosio-juridiske aspektene i transisjonsprosesser i bioøkonomien – spesielt rollen ulike systemer og ideologier knyttet til rettigheter har for potensiell innovasjon, lønnsomhet, verdiskapning og bærekraft. Vi vil undersøke hvorvidt rettighetssystemer (formelle og uformelle) låser utviklingen av bioøkonomien inn i bestemte spor eller ikke, og hvordan dette kan påvirke verdiskapning.

Metode: Vi vil bruke sosio-juridiske teorier (se Braverman m. fl., 2014), for å analysere i hvilke retninger transisjoner til bioøkonomien kan ta. Arbeidet vil bli integrert med, og vil hente data fra alle deler BioSmart-prosjektet. Dette gjør at vi kan utforske hvordan rettigheter til bioressurser og åndsrett i praksis fasiliteter eller hemmer transisjonen til en bioøkonomi, og frembringer et spesifikt økonomisk, sosialt eller miljømessig utfall. Vi vil bruke en kombinasjon av ulike metoder, som inkluderer (a) svar fra spørreskjema fra sektorer i bioøkonomien (b) intervjuer og fokusgruppeintervjuer og (c) en dokumentanalyse av lover, rettsdokumenter, policydokumenter og forretningsplaner.

Arbeidspakkeleder: Dr Frode Flemsæter, Ruralis.

Øvrige deltakere: Svein Frisvoll, Ruralis. Professor Kirsti Strøm Bull (Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo). Dr Richard Gold (McGill University, Montreal, Canada).

Arbeidspakke 6: Ressursfordeling i den smarte bioøkonomien

En fullstendig transisjon til bioøkonomien vil kreve et massivt skift i ressursbruk. Med tanke på biomasse er det en rekke produksjonsbegrensninger i det naturlige norske økosystemet, men moderne landbruk og akvakultur har demonstrert at produksjonsvolumet kan mangedobles gjennom teknologi, og gjennom markedsarbeid kan verdiskapningen øke enda mer enn dette igjen. Hva som kan regnes som ressurser, og hvor verdifulle disse er, avhenger av teknologiutviklingen samt utvikling og betingelser i markedene. Foresight-analysen i Arbeidspakke 2a vil gi innsikt i ulike typer ressurser som trolig vil etterspørres av bioøkonomien i 2030.

Mål: Målet med Arbeidspakke 6 er å gi en statusrapport for Norge på bioøkonomi-relevante biologiske, industrielle og menneskelige ressurser, og å gi et kvalitativt og kvantitativt estimat for fremtiden under scenariobetingelsene som utvikles i Arbeidspakke 2. Fire hovedspørsmål vil adresseres, spesifikt (1) hva er status for biologiske biomasseressurser i Norge fra skogbruk, landbruk og marine næringer, med tanke på tilgang, svingninger og bruk? Møter disse ressursene behovene for 2030 som skissert i Arbeidspakke 2? (2) Hvilke relevante menneskelige ressurser finnes i dag, og trolig i 2030, med tanke på humankapital (utdanning, demografi), og forsknings- og utviklingsaktiviteter (infrastruktur, forskning og investeringer). (3) Hvilke typer og hva slags kapasiteter for industriell bearbeiding av viktige typer biologiske ressurser og produkter finnes i dag og finnes trolig i 2030? (4) Hvor er klyngene innenfor bioøkonomisk industri i Norge i dag, og hvilke typer ressurser må klyngene ha tilgang på?

Metode: Dataene denne arbeidspakken baserer seg på kommer fra ulike kilder, deriblant Statistisk Sentralbyrå (SSB), offentlige myndigheter, industriforeninger, forskningsrapporter og intervju. Anslag på naturlig biologisk kapasitet, sammen med anslag for demografi og trendbaserte framskrivninger og investeringer og teknologisk utvikling, utgjør grunnlaget for framskrivningene til 2030. Analysene vil involvere forskere og ekspertise fra feltene fiskeri (NORUT), landbruk (Ruralis) og skogbruk (NFLI).

Output: Denne arbeidspakken vil bidra med data og et sammendrag av informasjon for å bistå i (a) å sette sammen en integrert visjon fra Arbeidspakke 2b, og (b) utforske lokale potensial for klyngedannelser innenfor bioøkonomisk utvikling. Sammendraget av informasjonen vil gjøres tilgjengelig for alle de andre arbeidspakkene dersom dette etterspørres.

Arbeidspakkeleder: Dr May-Britt Ellingsen, Norut

Øvrige deltakere: Ruralis, NIBIO

Lokalisering (arbeidspakke 7)

Spørsmålet om hvor – et viktig spørsmål også i Biosmart

Bioøkonomien er basert på biologiske ressurser som ligger på spesifikke steder. Hvordan kan disse best utnyttes? I fremtiden vil det handle mer og mer om maksimal og optimal ressursutnyttelse. Det handler om å vite hvor ressursene finnes, og det handler om å bruke dem mest mulig effektivt. Ikke bare i selve produksjonsleddet, men også før og etter. Fra forekomst og fram til sluttbruker, sortering og resirkulering. Det handler om bærekraftig bruk og gjenbruk.

Denne arbeidspakken har som mål å utvikle metoder for å undersøke forhold rundt hvor Norge bør bygge opp fremtidens bærekraftige næringsmiljøer (klynger). Prosjektet skal bidra med modeller og kart over det biologiske ressursgrunnlaget koblet med tilgang til markeder og kunnskapsmiljø. NIBIO fokuserer på hvor de biologiske ressursene er lokalisert, mens SINTEF kommer inn med kunnskap om modellbygging. Når NIBIO har funnet ut hvilke steder som er aktuelle, kan SINTEF se nærmere på lønnsomheten og utvelgelsen av de beste kandidatene. Dette er begynnelsen på en prosess der målet er å komme fram til reelle og realistiske muligheter for bedre utnyttelse av våre biologiske ressurser.

Etter at alt av data er samlet inn, vil vi forhåpentligvis sitte igjen med et bilde av hvor interessante ressurser befinner seg, hvor det er skog, hvor det produseres korn, fiskeprodukter og så videre – og hvor folk med ulik kunnskap er plassert. Ved å legge ulike kartlag med ressurser oppå hverandre finner vi ut hvor det er interessante kombinasjoner av ressurser. Med dette som grunnlag kan vi finne steder der økonomi, ressursutnyttelse samt kunnskapsnivå og aksept i befolkningen, henger sammen. Det handler om å finne fram til ressurser, i ordets videste forstand, og koble dem sammen for etablering av nye effektive verdikjeder i bioøkonomien. På den måten kan beslutningstagere få et best mulig fundament for å gjøre de valgene som kommer samfunnet best til nytte.

Mål: Målet med denne arbeidspakken er altså å identifisere mulige områder, og deretter de beste områdene for utvikling av bioøkonomiske næringsklynger. Dette gjøres gjennom å undersøke tilgang til ressurser og mulig flyt av produkter mellom potensielle industrier i en klynge. I forbindelse med dette stiller vi følgende spørsmål:

• Hvor er de beste stedene for å etablere bioøkonomiske klynger
• Hvordan bør vi gå fram for å finne ut av det
• Hvilke kompromisser kan bli nødvendige, og hvordan kan disse best kartlegges og beskrives
• Finnes det noen store generelle hindringer
• Hvilke forhold vil kunne hjelpe til med å utvikle en «smart» bioøkonomi
• Hva er de romlige implikasjonene av ulike utviklinger

Metode: Basert på informasjon fra arbeidspakke 2 og 6 vil vi bruke en to-delt metode for å svare på de seks spørsmålene ovenfor. Først benyttes en GIS-MCDA modell (geografisk informasjonssystem kombinert med multikriteria beslutningsanalyse) for å identifisere lovende steder for bioøkonomiske klynger. Som input i denne modellen trenger vi relevante geografiske datasett om ressurser. Vi vil så kombinere disse tematiske kartlagene og gjennomføre en vektet «overlay»-analyse. Dataene som skal brukes i modellene må operasjonaliseres på en måte som gjør dem relevante for bioøkonomi-problemstillingen. Resultatet blir et egnethetskart for potensielle klyngeområder.

Når potensielle klyngeområder er identifisert med hjelp av den geografiske modellen, vil optimeringsmodeller, gitt visse forutsetninger, bestemme hvilke av disse kandidatene som er best egnet og hvilke industrier hver klynge/lokalitet bør inneholde. Optimeringsmodellen tar inn data fra den geografiske modellen, input-output tabeller (produktflyt mellom industrier) og informasjon fra de andre arbeidspakkene (f.eks. fra «foresight analysis» i arbeidspakke 2a). Den bør inneholde faktorer som transportavstander (av råmaterialer og bearbeidete produkter), etterspørsel, tilgang og produksjonskostnader. Avhengig av ulike perspektiv, kan ulike komponenter få forskjellig vekt for å analysere og gi informasjon om konsekvenser av ulike valg. Avanserte optimeringsmetoder gir mulighet for å identifisere de alt i alt beste valg for plassering av bioøkonomiske klynger, og samtidig gi detaljert informasjon for hver industritype i hver klynge. Resultater fra denne arbeidspakken kan brukes i arbeidspakke 2b for å legge til rette for diskusjon blant interessenter om sted og bioøkonomisk utvikling. Den endelige modellen vil bli studert for forskjellige effekter med hensyn på plassering, basert på endringer av input-parametere (forskjellige scenarier).

Arbeidspakkeleder: Svein Olav Krøgli (NIBIO)

Øvrige deltakere: Vibeke Stærkebye Nørstebø (SINTEF), Gerardo A. Perez-Valdes (SINTEF), Misganu Debella-Gilo (NIBIO), Wenche E. Dramstad (NIBIO).

Arbeidspakke 8: Utforskning av bærekraft i smart bioøkonomi

Dersom bioøkonomien i 2030 skal være smart må den være bærekraftig. Selv om det er mange aspekter ved bærekraft som kan utforskes i denne arbeidspakken, vil vi fokusere på tre nøkkelutfordringer. De to første utfordringene angår implikasjonen bruk av landbruksområder har på biodiversitet og utslipp av klimagasser. Den tredje utfordringen omhandler hvordan ulike tilnærminger til bioøkonomisk utvikling sannsynligvis vil påvirke fotavtrykket fra bioøkonomiens energibruk. Hovedspørsmålet blir hvor miljømessig bærekraftig er det trolig at de skisserte scenarioene innenfor bioøkonomisk utvikling vil bli.

Arbeidspakke 8a

Mål: Arbeidspakke 8a skal adressere spørsmål rundt strukturelle og romlige endringer i jordbruksproduksjon ut fra scenarioene utviklet i foresight-analysen (Arbeidspakke 2), og hvordan dette vil påvirke klimagassutslipp fra jordbruk.

Metode: Arbeidspakken vil bruke modelleringer av klimagassutslipp og endring av karboninnhold i jorden fra seks casestudier i ulike agroklimatiske regioner av Norge. For modelleringen vil det brukes detaljerte data på klimagassutslipp og karboninnhold i jorden på kommunenivå fra casestudiet til Skjelvåg m. fl (2012). Basert på foresight-analysen i Arbeidspakke 2 og de spatiale analysene i Arbeidspakke 6 og 7, vil modellene bli utviklet for å beskrive forventede endringer i klimagassutslipp og jordkarbonbalanse gitt de ulike scenarioene. Data på dagens jordbruksproduksjon på gårdsnivå vil bli henta fra produksjonsregisterdata, som vil bli startpunktet for modelleringene. Modellen vil bli bygd på den eksisterende HOLOS-modellen tilpasset norske forhold (Bonesmo m. fl., 2013).

Output: En analyse av hvordan klimagassutslipp er ventet å endres gitt de ulike scenarioene og i ulike regioner av Norge.

Arbeidspakke 8b

Mål: Målet med Arbeidspakke 8b er å utforske sammenhengen mellom bruk av landbruksjord og mønstre i biodiversitet på stor skala. I denne arbeidspakken vil forholdet mellom jordbruksproduksjon og arealbruksintensitet på en side, og stor-skalamønstre rundt biodiversitet på den andre siden, utforskes. Ved å bruke storskalamønstre fra naturovervåkningsdata, vil vi spesifikt undersøke endringer i arealbruk som en driver for endring i biodiversitet.

Metode: Forholdet mellom jordbruksproduksjon og arealbruksintensitet vil undersøkes gjennom en korrelasjonstilnærming. Eksisterende data på klima, landskap, naturressurser, arealbruk i landbruk og biodiversitet, vil bli kartlagt gjennom hierarkisk strukturerte data. Enkelte biodiversitetsindikatorer (responsvariaber i analysen) vil bli kartlagt i et 10x10km rutesystem som dekker Norge. Andre biodiversitetsvariabler er kun tilgjengelig på kommunenivå. Den geografiske variasjonen i jordbruksproduksjon og arealbruksintensitet vil bli beskrevet ved å slå sammen data fra registeret av direkte gårdsbetaleringer og andre kilder. Tilnærmingen beskrevet av Erb m fl. (2013) og vil bli brukt som startpunkt for å beskrive variasjon i arealbruksintensitet. Storskalamønstre i biodiversitet bil bli beskrevet ved å bruke direkte og indirekte indikatorer på biodiversitet. Fordelingen av et forutbestemt sett med plantearter med en sterk tilknytning til seminaturlige habitanter vil bli bruk som en direkte indikator for biodiversitet i jordbrukslandskap. Data på forekomst av arter (såkalte presence only data) vil bli hentet fra Global Biodiversity Facility. Sammenhengen mellom distribusjonen av artene i modellen og forklaringsvariabler vil undersøkes ved å bruke maximum entropy algorithm (maksimum entropi-algoritmen) (Phillips m. fl., 2006). Modellen som utvikles vil evalueres ved å sette til side deler av det originale datasettet før analysene (selv om det ideelt sett skulle vært brukt uavhengige data for modellevaluering). Indirekte indikatorer for biodiversitet utvikling i programmet Naturindeksen for Norge utarbeidet av NINA vil også bli brukt som responsvariabel, men da på kommunenivå (se Certain m. fl., 2011).

Output: En analyse av hvordan endringer i arealbruk for landbruksjord i den bioøkonomiske transisjonen trolig vil påvirke biodiversitet.

Arbeidspakke 8c

Mål: Arbeidspakke 8c skal anvende en bioenergi-tilnærming for å forstå energieffektivitet i bioøkonomien. Overgangen til en bioøkonomi vil kreve økende energieffektivitet i prosessene som brukes for å generere ønskede produkter (Philip m. fl., 2013). I tillegg vil noen av disse produktene måtte bli skapt i helt nye strukturer, for å tilpasse seg bioenergibegrensinger (Marquardt m. fl., 2012).

Metode: Denne arbeidspakken vil utforske en novel bioenergi-tilnærming for å evaluere ressursutnyttelse og produksjonsstrømmer med hensyn til bioenergi. Dette vil bruke en agentbasert tilnærming som vil operere i en metabolisk og energisk koblet metabolsk miljø. Mens det er alternative tilnærminger for å forstå energi i bioøkonomien (eks. livssyklusanalyse), så gir den eksperimentelle tilnærmingen oss muligheten til å skape en syntese med ny transdisiplinær teori mellom natur- og samfunnsvitenskap.

Output: Å identifisere ikke-bærekraftige produkter og produksjonsnettverk samt alternativer for å forbedre energieffektivitet i den fremtidige bioøkonomien.

Arbeidspakkeledere: Dr Knut Anders Hovstad, Bioforsk (Arbeidspakke 8a og b). Dr. Hohmann-Marriot, NTNU Institutt for bioteknologi (Arbeidspakke 8c).

Øvrige deltakere: Ruralis, CSAFE (New Zealand). James Hutton Institute (Storbritannia).

Arbeidspakke 9: Å skape merverdi i en «smart» bioøkonomi

Verdiskaping i bioøkonomien avhenger ikke bare av produksjonsteknologi og markedene, vilkår for produktene og innsatsfaktorer, men også av hvor mye og hvilke deler av verdikjeden som er i Norge. Verdikjeder i den norske bioøkonomien involverer per i dag foredlings- og leverandørindustrien i ulike grader. Disse delene av verdikjeden gir ofte, eller berører, en relativt stor del av verdiskapingen, og representerer samtidig det største vekstpotensialet, da de kan være relativt uavhengig fra den biologiske produksjonskapasiteten i landet. For Norge er det interessant å se hvordan policy påvirker det nasjonale bidraget til verdiskaping fra segmentene i bioøkonomien, samt deres regionale fordeling. Basert på scenarioene utviklet i foresight-analysene i Arbeidspakke 2, ressursfordeling fra Arbeidspakke 6 og den spatiale fordelingen fra Arbeidspakke 7, vil denne arbeidspakken estimere verdiskapning på nasjonalt og ruralt nivå for de ulike segmentene i bioøkonomien i 2030. Estimatene for videre verdiskapning baserer seg på dagens verdiskapningi de ulike segmentene, en vurdering av hvordan endringene skissert i Arbeidspakke 2 vil ha for betydelige innsatsfaktorer og produkter som kan påvirke priser, mulige volumendringer for de ulike produktsegmentene og en evaluering av mulige rasjonaliseringseffekter. Økonomisk bærekraft for scenarioene vil også analyseres per region samt i og mellom ulike bioøkonomiske sektorer.

Mål: Å utforske:

(1)   Hva er den nåværende verdiskapingen i de ulike bioøkonomiske segmentene i Norge?

(2)   Hvordan kan etterspørsel og priser for innsatsfaktorer og produkter endre seg?

(3)   Hvordan kan verdiskapningen i de ulike segmentene i den norske bioøkonomien utvikle seg?

(4)   Hvordan kan verdiskapningen i den norske bioøkonomien være i 2030, både for industrisegmentene og spatialt.

Metode: Verdiskapingsestimatene må baseres på regnskapsdata fra bedriftene, segmentert etter NACE-nummerering (standard for næringsgruppering) fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Bedriftenes NACE-klassifisering er ikke alltid korrekt, og det må gjøres tiltak for å unngå dobbelrapportering, men for vårt bruk er dette akseptabelt.  Andre datakilder inkluderer offentlige myndigheter, industriforeninger, forskningsrapporter og intervju. Scenario for utvikling av produksjonskapasitet og etterspørsel etter relevante innsatsfaktorer og produkter vil baseres på Arbeidspakke 2, og så omarbeidet til monetære variabler (priser) basert på tidligere empirisk og teoretisk forskning, enkel økonomisk modellering og kvalitativ input fra eksperter.

Output: En undersøkelse av verdiskapning for scenariene utviklet i Arbeidspakke 2.

Arbeidspakkeleder: Dr May-Britt Ellingsen, NORUT

Øvrige deltakere: Ruralis, NFLI

Arbeidspakke 10: Integrert governance policy for bioøkonomisk transisjon

Transisjon til bioøkonomien krever endringer i både policy og policyforskning. Spesifikt må governance-forskningen se på problemstillinger som «langsiktige sosiale trender og horisontal integrasjon av sektorer og bioøkonomiske policyer (Kleinschmit m. fl., 2014: 406). Et bredt samfunnsvitenskapelig perspektiv og et reflektert syn ut fra et governance-perspektiv kan vise hvordan faktorer som manglende institusjonell tilpassing, begrenset samarbeid på tvers av sektorområder og hvordan stiavhengighet kan utfordre en vellykket transisjon.

Mål: Arbeidspakke 10 vil identifisere hvordan institusjonelle rammer har formet governance-strukturer og biovitenskapelige sektorer, samt valg av governance innenfor landbruk, fiskeri, skogbruk, industri og biovitenskapelige sektorer. For å gjøre dette vil det gjennomføres en policyanalyse for å (a) definere faktorer for vellykket bioøkonomisk policy basert på internasjonale eksempler (gjøres sammen med Arbeidspakke 3), å (b) vurdere nødvendige institusjonelle endringer for å redusere «silo tenking» i dagens governance, å (c) utforske den praktiske gjennomførbarheten og aksepten for integrerte governance-regimer (gjøres sammen med arbeidspakke 2b og 4). Det vil legges særskilt fokus på rollen miljøpolitikk har for å sikre en bærekraftig ressursbruk, og hvordan makroøkonomi og handelspolitiske mål kan påvirke transisjonsprosessen.

Metode: Arbeidspakke 10 vil samarbeide tett med Arbeidspakke 2 og 5, og vil benytte data fra, og bidra med data til Arbeidspakke 6 og 9. Informasjon og data vil innhentes gjennom en litteraturgjennomgang og intervju med eksperter i nøkkelroller for utvikling, implementering og evaluering av integrerte governance regimer. En komparativ casestudieanalyse mellom land vil utgjøre en god tilnærming for å engasjere interessehavere og beslutningstakere for å lære om forbedring av governance (De Stafano, 2010). Metodologisk vil Arbeidspakke 10 hovedsakelig basere seg på kartlegging og analyse av institusjonelle settinger og governance policystrukturer knyttet til implementering og støttefunksjoner relatert til bioøkonomisk utvikling. En (a) gjennomgang av relevante dokumenter og prosjekter, (b) intervju og survey med relevante myndighetspersoner og interessehavere, og (c) tett samarbeid med foresight-analysen i Arbeidspakke 2, vil gi data for å identifisere hvordan å gjennomføre endringer i institusjonelle settinger og governance tilnærminger.

Output: Resultatene vil brukes i en syntese som vil gi policy briefinger om faktorer for vellykket integrerte governance regimer, nødvendige institusjonelle settinger, og policyanbefalinger for en smart bioøkonomi.

Arbeidspakkeleder: Dr Steffen Noleppa, Agripol (Tyskland).

Øvrige deltakere: Ruralis. Jostein Brobakk, Ruralis.

Arbeidspakke 11: Kommunikasjon

Graden av sosial endring som er nødvendig for utvikling av bioøkonomien gir behov for å ta del i, og å følge den offentlige debatten om fremtidig bioøkonomisk utvikling. Rollen til kommunikasjonsansvarlig i Arbeidspakke 11 er derfor todelt:

1. Sørge for at hovedfunn fra prosjektet formidles raskt til interessenter og offentligheten gjennom ulike mediekanaler, som aviser, TV og relevante blogger.
2. Følge med på den offentlige debatten og å utføre analyser av hvordan debatten om bioøkonomisk utvikling er fremstilt og bygd opp (eks. Upretia & van der Horst, 2004) i samarbeid med Arbeidspakke 4 (sosial aksept).

I tillegg skal kommunikasjonsansvarlig være ansvarlig for å holde nettsiden til prosjektet oppdatert, og å følge med på responsen til artiklene som publiseres på nettsiden (lesertallsoversikt vil være en del av nettsidedesignet).

Til slutt vil prosjektleder og kommunikasjonsansvarlig være medredaktør for boken prosjektet vil resultere i. Dette vil sette sammen kapittel fra alle de vitenskapelige arbeidspakkene, så vel som fra utvalgte governance organisasjoner, bioindustrielle organisasjoner og konsument-/interesseorganisasjoner fra Arbeidspakke 2b. I tillegg vil representanter i nøkkelroller fra Bionær prosjektet, som ble opprettet i 2013, spørres om å sende inn et kapittel med implikasjonene for bioøkonomien ut fra hva deres funn viser. Vår intensjon er at denne bokpubliseringen skal presentere hovedutfordringer for bioøkonomisk utvikling i et format som favner vidt, for å bidra til den opplyste debatt som kreves for å fasilitere samfunnsmessige endringer.

Arbeidspakkeleder: Rob Burton, Ruralis