Øykommune etter kommunereformen. «Ufrivillig småkommune», men robust?

Kommunereformen kan forstås å skulle fire intensjoner. For det første skal reformen forbedre kommunenes evne til å tåle økonomiske svingninger uten at det går utover tjenestetilbud, kvalitet og kapasitet. Med utgangspunkt i en tvilsom oppfatning av at små kommuner leverer tjenester av dårligere kvalitet enn store, skal reformen for det andre forbedre kvaliteten på kommunenes tjenesteproduksjon.  Den tredje intensjonen er at reformen skal styrke kommunen som arena for lokalt folkestyre, mens å styrke kommunen i rollen som samfunnsutvikler er den fjerde intensjonen. Intensjonene er faglig og politisk omdiskuterte, men reformen har flertall på Stortinget og vil bli gjennomført for å forsøke å oppfylle disse fire intensjonene.

Utfordrende geografi gjør at noen kommuner ikke kan bli større, uten at dette undergraver intensjonene kommunereformen er ment å oppfylle. Reformen skiller mellom kommuner som er «frivillige små» og kommuner som er «ufrivillige små». Dette skillet tas inn i et nye inntektssystemet, som er innrettet for å nå Regjeringens politiske mål om større kommuner. Gjennom at gradering av basistilskudd og småkommunetilskuddet etter henholdsvis Strukturkriteriet og Distriktsindeksen, får noen kommuner inntektsbortfall, mens andre opplever inntektsvekst. Kommuner som scorer høyere enn 35 på Distriktsindeksen får trekk i småkommunetilskuddet. Blant kommunene i Øykommuneprosjektet er det tre som scorer høyere enn dette og får trekk i inntektsoverføringene fra staten.

Prosjektet tar som utgangspunkt at en logisk følge av skillet mellom kommuner som «kan slå seg sammen» og kommuner som «ikke kan slå seg sammen» er at kommunereformens intensjoner også må gjelde kommunene hvor geografien stenger for muligheten til å ta del i en ny inndeling med «større, mer robuste kommuner». Prosjektet ser på hva som må til for at disse intensjonene også kan sies å gjelde kommuner som er «ufrivillig små».

Øykommuner uten fastlandsforbindelse er kommuner som står i en særstilling når det kommer til geografi. Her styres all samferdsel av rutetabellen og kapasiteten på ferga. For disse kommunene er samferdselen sårbar for vær og mekaniske/tekniske hendelser – noe også annen kritisk infrastruktur (som bredbånd) er. Ofte mangler alternativ ved svikt og det å få reparert eller mobilisert alternativ kan ta lang tid. Manglende fastlandsforbindelse er en distriktsulempe i seg selv.

Prosjektet finner at en forutsigbar og sterk kommuneøkonomi er en forutsetning for at «ufrivillige småkommuner» skal kunne være gode kommuner som leverer tjenester av god kvalitet også etter kommunereformen. Manglende fastlandsforbindelse er en distriktsulempe i seg selv. Fergeavhengighet er noe Distriktsindeksen ikke fanger opp, og det fremstår derfor som utilsiktet og feil at tre av øykommunene med det nye inntektssystemet ikke kvalifiserer til fullt småkommunetilskudd. Prosjektet konkluderer med at det bør innføres et tak på hvor høyt øykommuner uten fastlandsforbindelse kan score på Distriktsindeksen. Settes taket til 35 kvalifiserer alle øykommunene i Øykommuneprosjektet til fullt småkommunetilskudd. Slik vil også de tre øykommunene med inntektsbortfall få ta del i inntektsveksten Regjeringen legger opp til at «ufrivillige småkommuner» skal ha med det nye inntektssystemet.

Prosjektet finner at om ordningen med pålagt tvungent interkommunal oppgaveløsing blir innført er det viktig at «ufrivillig små kommuner» blir hørt på lik linje med kommunene som skal utføre tjenesteproduksjonen, at det innhentes erfaringer fra danske øykommuner og deres samarbeidskommuner, samt at lovhjemmelen reflekterer at formålet med det lovpålagte samarbeidet skal styrke tjenestekvaliteten i kommunene som er «ufrivillige små». For å fylle intensjonen om styrke kommunen som arena for lokalt folkestyre også for «ufrivillige småkommuner» er det ikke bare viktig at disse kommunene blir hørt i prosessen med å revidere kommunelovens lovhjemmel om interkommunalt samarbeid, men også at det pålagte interkommunale samarbeidet innrettes på en måte som sikrer folkestyre over disse samarbeidene også fra de «ufrivillige småkommunenes» side.

For å oppfylle intensjonene som å styrke kommunens rolle som samfunnsutvikler også for «ufrivillige småkommuner» er det viktig at disse kommunene får økonomi og oppgaver som gjør kommunene i stand til å fortsette å være en bærebjelke i lokalt arbeidsmarked og samfunnsutvikling.