Dyrkajordas ombudsmenn
Meninger i kronikker står for skribentens regning.
De kommunale landbruksbyråkratene er anonyme forvaltere av framtidens muligheter til å dyrke mat, men finansieringen av den kommunale landbruksmyndigheten har ikke gått i takt med økningen i forvaltningsoppgaver.
Økt statlig involvering kan også signalisere større arbeidsmengde til allerede pressede landbruksmyndigheter i kommunene.
Landbruksrådgivere er forvaltere av et komplekst lovverk og en rekke ulike tilskuddsordninger. Kanskje er det en halv stilling, kanskje er det én enkelt rådgiver, mens i større kommuner er det flere.
Noen kommuner deler landbrukskontor med nabokommunen. I andre kommuner har rådgivere både naturforvaltning og landbruk som oppgave.
Dyrkajord skal brukes, heter det i jordlova. Mange steder i Norge er det eiere som ikke leier ut, uten at det fanges opp. Kunnskap om og oppfølging av driveplikten er lav.
Næringa opplever også stor frustrasjon over jordleiesituasjonen i Norge, de ønsker tilgang på mer areal, men vet ikke hvor disse arealene befinner seg.
I Hurdalsplattformen viser Støre-regjeringen en satsing på landbruket. Også på dette feltet skal staten ta en større rolle, med skjerpende språkbruk for å beskrive både eiendomsforhold og drift i landbruket.
Under kapittelet om eiendomspolitikk og vern av matjord, heter det at regjeringa vil opprettholde odelslova, jordlova og konsesjonslova som rammeverk for eiendomspolitikken i landbruket. I tillegg vil de håndheve priskontroll, personlig boplikt og driveplikt.
Dette signaliserer et tydelig brudd med Solberg-regjeringens markedsretting på dette feltet. Men økt statlig involvering kan også signalisere større arbeidsmengde til allerede pressede landbruksmyndigheter i kommunene.
I forskningsprosjektet Landfrag undersøkte vi forvaltningen av den norske dyrkajorda. Et viktig funn var at landbrukskontorene opplever at de samtidig som de får færre ressurser, tilføres flere lovpålagte oppgaver.
Det er mange ganger flere passive jordeiere i Norge enn det er aktive. For 50 år siden var det om lag 160.000 gårdsbruk i Norge. I dag er det kun 38.000 som fortsatt er i drift. Men antall eiere av landbrukseiendommer er omtrent som før. Det betyr at stadig flere leier ut jord, og er det vi i prosjektet har kalt passive jordeiere. Disse jordeierne har plikter etter jordloven.
I jordlova paragraf 8 heter det at ved bortleie, krevers det en skriftlig leiekontrakt på ti år, og kommunen som skal motta en kopi av denne.
Kravet om driveplikt kan følges opp gjennom at kommunene får kontroll på disse leiekontraktene. Stadig flere kommuner ønsker å gjøre dette. Men det er arbeidskrevende å kontakte hver enkelt eier og etterspørre denne informasjonen.
Et eksempel er utfordringene Vestvågøy kommune møtte da de forsøkte å følge opp driveplikten. De har 1.200 landbrukseiendommer og 30.000 dekar dyrkajord. Kommunen startet arbeidet med å få oversikt over leieavtaler i kommunen ved å sende brev til alle eiere av landbrukseiendommer. Landbrukskontoret der har sett seg nødt til å utvikle et eget system i regneark for å håndtere informasjonen i alle sakene, noe som gir tungvint oppfølging.
Konsekvensen på samfunnsnivå er et uoversiktlig og upålitelig system av leieavtaler for jord.
Kommunene mangler et system for å håndtere alle sakene, loggføre kontakt og behandle store datamengder. Hvis flere hundre saker skal foregå samtidig, trenger kommunene et system som kan overvåke saksgangen, som datoer og frister eller hvem som har fått utsettelse.
Landbruk i kommunen omtales ofte i dagligtale som Landbrukskontoret med stor L. Dette forteller oss at landbruksmyndigheten er en stabil institusjon som har en plass i forståelsene til folk.
Funn fra lokale møter i prosjektet viser imidlertid at det er manglende oversikt over hvilke formaliteter som gjelder for jordeiere og jordleier, og varierende kunnskap om hvor man kan ta kontakt for å få mer kunnskap.
Noe som bør være enkelt å løse, er utfordringen med at kommunene mangler et saksbehandlingssystem for å håndtere alle sakene. Systemet som brukes i dag fungerer på enkeltsaksnivå, men er lite tilfredsstillende når flere saker skal sees i sammenheng.
Jordeier må få informasjon om sine rettigheter og plikter. Her kan landbrukskontorene gjøre en jobb, men da må de ha ressurser til dette. Landbrukskontorene kan slik bli ombudsmenn for at mat skal dyrkes på jorda som kan brukes til dette.
I tillegg trengs en debatt om hvor man setter grensen for eiendommer som skal følges opp som vesentlig brudd på driveplikten – for eksempel hvordan skille på eiendommer som er så små at man aldri vil følge opp brudd på driveplikten?
Landbruksmyndighetene i kommunene har tradisjonelt hatt både forvaltnings- og kontrolloppgaver og rådgivningsoppgaver. Nå er det primært det første. En naturlig konsekvens av stadig flere oppgaver innen forvaltning, er at den kommunale landbruksmyndigheten har blitt mer fraværende overfor bøndene.
Kanskje kan Hurdalsplattformen markere et skille for Landbrukskontoret som en mer utviklende aktør for norske gårdbrukere i framtida?
Denne kronikken stod på nett hos Kommunal Rapport 08.11.2021 (låst).