Disputas i statsvitenskap for Jostein Brobakk

Jostein Brobakk forsvarer fredag 14.12.2018, graden ph.d. ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, innlevert avhandling med tittel: «Effekten av matkrise. Flernivåanalyse av regimeendringer og aktørresponser.» Vi ønsker han lykke til i morgen!

Følgende komité har bedømt det innleverte arbeidet:

• Seniorforsker Helle Ørsted Nielsen, Aarhus Universitet
• Professor Arild Vatn, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)
• Professor Jennifer Leigh Bailey, NTNU

Jennifer Leigh Bailey har administrert komiteens arbeid.

Prøveforelesningen vil bli holdt i Auditorium D2, Dragvoll, fredag 14. desember 2018 kl. 10.15 over oppgitt tema:

«Hvorfor og hvordan kan litteraturen om regimeendring og stabilitet inkludere aktører på mikronivå slik som bønder?»

Disputasen vil bli holdt i Auditorium D2, Dragvoll, fredag 14. desember 2018 kl. 12.15.

Prøveforelesning og disputas er åpne for alle interesserte.

Hovedveileder har vært professor Marit Reitan, NTNU. Medveileder har vært seniorforsker Reidar Almås, Institutt for rural- og regionalforskning (Ruralis).

Sammendrag / Summary:

Norsk landbruk omtales ofte som en politisk næring på grunn sin høye reguleringsgrad, og fordi store deler av bøndenes inntekter kommer fra overføringer over statsbudsjettet. Sektoren preges av en rekke overordnede mål, som har vært stabile over tid, for eksempel produksjon basert på norske ressurser og at vi skal ha landbruksaktivitet over hele landet. I min avhandling har hovedmålet vært å analysere og forstå hvordan den norske landbruksektoren, inkludert bøndene, tilpasset seg matkrisen i 2007-2008 og klimakrisen, eksemplifisert ved FNs klimapanel sin delrapport fra 2007.

Krisene skapte endringsimpulser som i utgangspunktet pekte i retning av forskjellige politiske løsninger. Både internasjonalt og her hjemme bidro matkrisen til å dreie fokuset mot behovet for økt matproduksjon, mens klimakrisen satte søkelyset på utslippskutt og tiltak for å øke karbonlagringen. Fordi landbrukets bidrag til de nasjonale og globale klimagassutslippene er betydelig, og det ikke finnes en nullutslippsløsning, fremstår dette som uforenlige størrelser. Et sentralt stridsspørsmål er hvorvidt det lar seg gjøre å opprettholde eller øke matproduksjonen samtidig som landbruket skal bidra til å redusere klimagassutslippene. Svaret fra norsk landbruk er ja, og ble formulert i Stortingsmelding nr. 39 om landbruk og klima fra 2009. Meldingen beskrev virkemidler og tiltak som kunne bidra til å opprettholde norsk matproduksjon samtidig som sektorens klimaavtrykk ble redusert, blant annet ved å produsere biogass fra husdyrgjødsel og biorester, mer effektiv bruk av kunstgjødsel, og en skogstrategi som skulle øke karbonlagringen gjennom aktivitetsvekst og skogplanting. Tilnærmingen gjorde at landbruket kom på offensiven i klimadebatten, og har dominert både politikkutformingen og den offentlige debatten om landbruk og klima det siste tiåret. Denne politiske nyorienteringen ble mulig av flere årsaker. Klimatiltakene skulle ikke bidra til økte kostnader, og dermed subsidier, til sektoren, noe som sikret politisk flertall for strategien. Samtidig skulle klimatiltakene ikke gå på bekostning av produksjonsmålene i landbruket, noe sikret støtte blant landbruksorganisasjonene, samvirkene og bøndene.

Avhandlingen dokumenterer at den norske landbruksmodellen er robust. Samtidig har den vært fleksibel nok til å ta opp i seg utfordringen fra et nytt politikkfelt uten at modellen trues, gjennom en politisk reorientering som forener landbrukspolitiske og klimapolitiske mål.

Summary

Strong institutions, a high degree of political regulation and farm subsidies, characterize Norwegian agriculture. It has a set of established policy goals, such as production based on Norwegian resources to serve the domestic market, and agricultural activity throughout the whole country. In this dissertation, the main objective has been to analyze and understand how the Norwegian agricultural regime, including the farmers, responded to the 2007-2008 food crisis and the climate crisis, exemplified by the 2007 IPCC climate report.

These crises were triggers for change, requiring different political and policy solutions. Both internationally and at home, the food crisis increased the focus on global food security and production increases, while the climate crisis called for a reduction in emissions of greenhouse gases. Due to agriculture’s significant contribution to greenhouse gas emissions, and the lack of zero-emission solutions, increased food production and emission reductions seem incompatible goals. Is it even possible to imagine policies aiming to maintain or increase food production and mitigating climate change at the same time? According to Norwegian politicians, the answer is yes. This position was formulated in the White Paper on agriculture and climate change from 2009, in effect a reorientation of agricultural policy ambitions. The White Paper described measures that could help maintain Norwegian food production while reducing the sector’s carbon footprint at the same time, for instance biogas production from manure and biological residuals, more efficient use of fertilizers, and a strategy increasing carbon sequestration through increased activity and planting in forestry. Through this political reorientation, agriculture seized the initiative in both policymaking and the public debate. The reorientation became possible for several reasons. First, the implementation of mitigation measures would not lead to increased cost and subsidy levels in the sector, securing political support for the new approach. Second, the climate strategy would not compromise the underlying production goals within agriculture, securing support among the agricultural organizations, the main national cooperatives and the farmers.

Facing the combined challenge from the food crisis and the climate crisis, the Norwegian agricultural regime has proved to be both robust and flexible, reframing policy ambitions in a way that addressed production goals and climate policy goals at the same time.