Husdyra er matvarer med følelser – det krever noe av oss

Husdyra er både individer med følelser og rettigheter, og matvarer. Hvordan kan vi tilrettelegge for begge deler?

Dette er et debattinnlegg, skrevet av forsker Brit Logstein. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen den 01.10.2024.

Dyras stilling i det samfunnet har endret seg. I husdyrproduksjon innføres nye praksiser og regelverk og hensikten er å gi dyra et bedre liv å leve.

I den generelle befolkningen lar vi oss engasjere når vi i Nrk-serien Serengeti, blir introdusert for både ensomme løvinner og lidenskapelige bavianer. Nyhetsdekningen av krigen i Ukraina som inkluderer kjæledyr på flukt, kan plasseres innenfor den samme trenden.

Det at vi som samfunn setter døra på gløtt for å tenke at husdyr i likhet med oss mennesker kan være triste og ensomme, og bør ha tilgang til positive opplevelser, er et gode for dyra.

Dyr som en del av norsk matproduksjon, har paradoksalt likevel en viktig funksjon: Det er å bli avlivet for å bli en vare i matbutikken, eller produsere egg og melk som blir mat for oss mennesker.

Endringer i praksis når det gjelder hold av både kjæledyr og i matproduksjonen, og syn på hva som er riktige måter å behandle et dyr på, handler om ny kunnskap om dyras behov. I tillegg handler det om endring i etiske ståsted; bør dyr være likestilt, eller er de naturlig underordnet mennesker?

På et samfunnsnivå handler det om hvilke aktører som har mest makt til å definere hvordan dyr bør behandles, og prosessene som gir noe perspektiv mer makt, mens andre opplever å ikke få makt. Hvordan kan vi gi dyra et bedre liv å leve, samtidig som mange av oss ønsker ett kjøttmåltid som er så billig som mulig?

I undersøkelser av husdyrbønder sitt syn på dyrevelferd i forskningsprosjektet GoodAnimal, fant jeg og Hilde Bjørkhaug fra NTNU at fleste husdyrbønder støtter et strengere regelverk. Nye praksiser som skyldes et strengere regelverk blir også anerkjent som tiltak som uten tvil bedrer dyrevelferden, og gir økt trivsel for den enkelte bonde.

I Norge er landbruket en politisk næring, og Mattilsynet, organisasjonene i landbruket, og aktørene i verdikjedene for mat, bidrar til at dyrevelferden i det norske landbruket jevnt over er det man forstår som god nok. I tillegg er det produkter som kommer fra produksjoner der dyrevelferden er bedre enn god nok.

Basert på spørreundersøkelser i den norske befolkningen i 2007 og 2020, fant Renate Butli Hårstad fra Ruralis, at befolkningen har relativt høy tillit til at dyrevelferden er god i kjøttindustrien, og Unni Kjærnes fra Oslo Met og hennes kollegaer, forklarer den høye tilliten med høy tillit i befolkningen til systemet og til aktører ansvarlig for ivaretakelse av dyrevelferden.

I et norsk samfunn der store deler av befolkningen har tillit til at dyrevelferden er god nok i norsk matindustri, hevder Svein Ole Borgen fra Oslo Met at det er lite antydning til store endringer i syn på hva som er viktige kvaliteter i etterspørsel av mat i Norge.

Selv om bedre dyrevelferd er en viktig kvalitet, er det lite trolig at det kommer til å dominere i det standardiserte matvaremarkedet i Norge. Lav pris vil fortsette å være en svært etterspurt kvalitet, og til sammenligning i mindre grad bedre dyrevelferd.

Hvordan skal vi få til en bedre dyrevelferd i norsk matproduksjon? For å gjøre et forsøk, valgte vi i prosjektet Good Animal å gjennomføre et folkepanel.

Folkepanel er en ny type demokratisk prosess for å identifisere løsninger på komplekse problemstillinger. Det blir anbefalt av OECD som et forsøk på å redusere mistillit til politiske beslutninger og til politikere som tar beslutninger på vegne av oss alle sammen.

I folkepanelet deltok personer som var ulik med på tanke på utdanning, yrke, alder, kjønn og bosted. Alle fikk møte eksperter på dyrs behov, etikk, dyrerettigheter, regelverk, dagens system for ivaretakelse av dyras behov i norsk landbruk og bønders situasjon. Alle var motivert og forpliktet til å lytte, forstå og sette seg inn i det som ble presentert, og til hverandre.

I prosessen med diskusjoner om hva er god dyrevelferd i landbruket og hvordan den kan bli bedre, var det bevegelse i folkepanelet, uavhengig av ståsted på forhånd.

Flere deltakere gikk fra å tenke dyrevelferd som noe sterkt knyttet til produksjonsresultat som blant annet friske dyr, til å inkludere dyrs følelser og behov for å utøve naturlig atferd. I syn på bondens rolle, var det en bevegelse fra å tenke at bonden er ansvarlig, til at bonden må bli gjort i stand til å være ansvarlig for at den skal bli bedre.

Bedre dyrevelferd for produksjonsdyr ble av deltakerne beskrevet som et felles gode i det norske samfunnet.

For å bedre dyrevelferden foreslo deltakerne følgende:

• økonomisk støtte til bønder for å gjøre dem i stand til å bedre dyrevelferden i sin produksjon
• bedre tilgang til kunnskap om dyrevelferd, for bønder, og økt kunnskap om dyrevelferd og dyrehold blant relevante forbrukere
• flere ressurser til Mattilsynet for å kunne kontrollere, rådgi og støtte bønder
• myndighetene må betale for direkte dyrevelferdsinvesteringer som et felles gode, fremfor investeringer som direkte fremmer husdyrproduksjon
• faglige råd som omhandler dyrevelferd må vektlegges i politiske beslutninger som kan påvirke dyrevelferd.
• innføre merkeordninger som utelukkende omhandler dyrevelferd

Uansett hva ulike grupper tenker om dyrs behov og rettigheter, må vi finne de gode løsningene sammen. Én lærdom fra folkepanelet, var at det å invitere inn, lytte til, anerkjenne og forstå alles perspektiv, er et steg i rett retning.

I Norge, der vi har relativt høy tillit til hverandre, har vi de beste forutsetningene for å klare nettopp det.