Er klimakalkulatoren et hinder for omstilling?

Mange bønder er skeptiske til klimakalkulatoren på grunn av økt tids- og ressursbruk, mangelfull nøyaktighet og frykt for misbruk av data.

Dette er et debattinnlegg, skrevet av forsker phd, Isabelle Hugøy. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dagens utfordringer i landbruket krever nytenking. Via doktorgradsarbeidet mitt har jeg sett at jordhelsefremmende praksiser i Norge og Costa Rica har potensial til å møte utfordringene.

I Norge risikerer likevel klimakalkulatoren å hindre omstilling for motiverte bønder. Spesielt om den blir pålagt å bruke.

Bønder i Norge og Costa Rica eksperimenterer i økende grad med regenerative og karbonbindende jordbrukspraksiser. De jeg snakket med er motivert av pragmatiske tilpasninger i gårdsbruket.

Bøndene søker bedre jordhelse ved å redusere jordarbeiding og bruk av kjemikalier, dyrke fangvekster og øke bruk av biologiske innsatsfaktorer.

Foruten bedret jordhelse, er positive bieffekter av slike praksiser blant annet bedre økonomi, motivasjon og sosialt fellesskap. Ikke minst styrkes bønders selvstyre fra ekstern kapital, ekspertkunnskap, og kjemiske innsatsfaktorer.

Andre bønder trekker på rådende kunnskap og praksis for å gjøre driften klimasmart. Effektivisering og intensivering av produksjon skal redusere utslipp per produserte enhet.

I Norge fremmes klimakalkulatoren som et viktig styringsverktøy i klimaarbeidet. Flere bønder mener at klimakalkulatoren er nødvendig for å vise at landbruket tar ansvar.

Likevel er mange bønder fremdeles skeptiske til klimakalkulatoren. Økt tids- og ressursbruk, mangelfull nøyaktighet, og frykt for misbruk av data er noen grunner. Flere kjenner på manglende anerkjennelse av å allerede ha innført miljøtiltak på dugnad som ikke får uttelling i klimaregnskapet.

Bak skepsisen ulmer en dyptgående konflikt i norsk politikk mellom sentrum og periferi. Distriktsopprørene i nyere tid bunner i denne konfliktlinjen, ifølge mine kolleger Reidar Almås og Eirik Magnus Fuglestad.

Når det gjelder klimapolitikken kjenner flere bønder på en urettferdig ansvarsfordeling av klimakutt. Biologiske utslipp sidestilles med fossile utslipp. Bønder forventes å kutte utslipp og samtidig øke matproduksjon. Samtidig kan folk flest fortsette sitt høye forbruk og dra på sydenturer.

Periferien oppleves som et bytte for «det urbane rovdyr». Klimakalkulatoren representerer en ujevn makt- og ansvarsfordeling.

Det mest kritiske er likevel ikke hva klimakalkulatoren representerer. Derimot er det den store makten et slikt styringsverktøy kan få. Tallene klimakalkulatoren produserer, fremstår som objektive fakta. Løsrevet fra sine sosioøkonomiske, kulturelle, miljømessige og vitenskapelige virkeligheter.

Modellene som brukes i klimakalkulatoren er basert på forskning som allerede foreligger. Mesteparten av forskningen dreier seg om konvensjonell jordbruksdrift. Det kom frem i en samtale med en forsker som jobber med modellutvikling for klimakalkulatoren.

Problemet er at konvensjonell og regenerativ praksis trekker på grunnleggende forskjellige agronomiske paradigmer. Den konvensjonelle er basert på en mineralsk forståelse av jord- og plantenæring. Den informerer klimasmarte tiltak. Den regenerative bygger på systemforståelse av nærings- og karbonopptak.

Dette skaper en grunnleggende konflikt om parametere i klimaregnestykket. I tillegg er regenerative jordbrukspraksiser vanskelige å måle og kvantifisere. Det viser jeg i en nylig publisert artikkel.

Klimakalkulatoren kan derfor hindre omstilling på to måter. For det første skaper dens assosiasjoner grobunn for skepsis. Det kan hindre bønder i å ta den i bruk.

For det andre risikerer bønder som driver regenerativ jordbrukspraksis å komme spesielt skjevt ut. Mangelen på modeller som tar høyde for regenerativ drift kan føre til store avvik mellom virkelighet og klimaregnskap.

Blir klimakalkulatoren pålagt å bruke kan det avskrekke nysgjerrige bønder fra å teste regenerativ jordbrukspraksis. Spesielt hvis klimaregnskap blir kriterium for å få grønne lån til bærekraftige investeringer. Jeg vil derfor dele to oppfordringer.

For det første oppfordrer jeg bønder til å dele sine data med klimakalkulatoren. Det er nødvendig for dens videreutvikling som et verktøy for å kartlegge utslipp på gårdsnivå, og tiltak for å redusere disse.

For det andre oppmuntrer jeg bønder og andre sentrale aktører i næringen til å stille spørsmål ved det etablerte. Vi trenger landbruksaktører som er åpne, nysgjerrige, og som tør å utfordre hverandre gjennom dialog. Slik kan best mulig modeller legges til grunn for klimakalkulatorens beregninger.

Dagens utfordringer i landbruket krever ikke én løsning. Svaret er ikke konvensjonell eller økologisk drift. Landbruket bør møte utfordringene med mangfoldige jordbrukspraksiser. Klimakalkulatoren må fange dette mangfoldet.

Inntil da bør dataen brukes med varsomhet i forvaltningen av landbrukets klimaarbeid.

Denne kronikken ble publisert i  Nationen den 27.10.2025.