Kystsamfunnene er Norges forsvarslinje

I den sikkerhetspolitiske situasjonen snakker vi om forsvar, beredskap og geopolitikk. Vi diskuterer forsvarsbudsjetter, militær kapasitet og allianser. Men, snakker vi for lite om det som ligger under all beredskap: menneskene, lokalsamfunnene og hverdagen?

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter, på et Ruralis ledet prosjekt. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva er egentlig et motstandsdyktig samfunn?

Det er et samfunn der fastlegen fortsatt er på plass, der skolen er åpen, der det finnes boliger, arbeidsplasser og folk som kjenner hverandre. Her går ferga, strømmen virker og noen vet hvem som kan kjøre gravemaskin når veien raser ut. Beredskap bygges før krisen oppstår, gjennom robuste lokalsamfunn i hverdagen. Når hverdagsfunksjonene svekkes, svekkes også evnen til å håndtere kriser og sikkerhetspolitisk beredskap.

De politiske samtalene må handle om langt mer enn beredskap i tradisjonell forstand. Det gjør de i forskningsprosjektet Blue Places og under diskusjonene om motstandsdyktige kystsamfunn i Blått Kompass ved Norges arktiske universitet, men ellers er denne debatten utrolig smal! Samtalene må handle om samfunnsutvikling, bosetting og hvilken rolle kystsamfunnene skal spille i et Norge som igjen ser nordområdene i et sikkerhetspolitisk perspektiv.

Utfordringene er ikke nye. Etter andre verdenskrig har Norge gjennomgått en omfattende sentralisering. Urbanisering, utdanningsrevolusjon, velferdsstatens organisering, fiskeripolitikken og næringsutvikling har bidratt til uttynning og urbanisering. Dette er ikke en utilsiktet utvikling. Det er resultatet av bevisste politiske valg i alle sektorer!

Nå står vi i en situasjon der områdene som har opplevd fraflytting og funksjonstap, igjen blir framhevet som strategisk viktige. Stabil tilstedeværelse, levende lokalsamfunn og bosetting i nord er sikkerhetspolitikk. Suverenitet krever levende kystsamfunn.

Men vi kan ikke vedta oss til sterke kystsamfunn. Vi kan ikke bøte på virkning av den generelle politikken med særtiltak for tiltakssonen eller den smale distriktspolitikken! Vi må forstå hvorfor kvinner og menn, unge og eldre i utgangspunktet bosatte seg og lever på kysten.

Gjennom århundrer var svaret enkelt: tilgang til fisk, naturressurser, arbeid og sosial tilhørighet. Disse samfunnene ligger midt i matfatet! Havet og fisken ga grunnlag for bosetting, næringsliv og kultur. Mange av forbindelseslinjene som skapte disse samfunnene, er i dag svekket eller brutt.

Den første forbindelsen som er svekket, er koblingen mellom fisken, kaia og livet på land.

Når fiskeripolitikken gjør at mindre råstoff landes lokalt, handler det ikke bare om fiskeri. Det påvirker verksteder, transport, servicebedrifter og hele bredden i lokale arbeidsmarkeder. Det påvirker det lokale livet. Kystsamfunn er ikke bare geografiske steder. De er livsformer bygget rundt aktivitet, fellesskap og kunnskap knyttet til ressursene. Når fisken forsvinner fra kaia, forsvinner også limet som holder samfunnet sammen. Når vår felles fiskeressurs overlates og gis privat til aktører langt unna der ressursen fangstes, får ikke kystsamfunnene del i verdiskapingen. De blir gjort til en kostnad – til tross for nærheten til ressursene!

Den andre forbindelsen som utfordres, er koblingen mellom arbeid og lokalsamfunn.

Mange distrikter er i økende grad avhengige av pendlere og rotasjonsarbeid. Dette kjenner vi fra petroleumssektoren, men utviklingen sprer seg til flere næringer. Leger, helsepersonell, kommunale ledere og ansatte i havbruk og sjømatnæringen arbeider i turnuser. Turismen skaper nye sesongtopper med stort behov for midlertidig arbeidskraft. Dette løser akutte bemanningsutfordringer. Men hva skjer dersom stadig flere kystsamfunn utvikler seg til rotasjonssamfunn, der arbeidskraften kommer og går uten å bli værende? Kan vi opprettholde stabile lokalsamfunn dersom stadig færre har sitt sosiale liv, sine barn og sin framtid knyttet til stedet de arbeider?

Den tredje forbindelsen som må styrkes, er forholdet mellom utdanning, kompetanse og lokalt arbeidsliv.

Kystsamfunnenes framtid avhenger av tilgang på kompetanse. Derfor trenger vi desentraliserte og fleksible utdanningstilbud som gjør det mulig å bo og studere samtidig. Men vi må også bygge broer mellom formell og uformell kunnskap. Mellom skole og praksis. Mellom forskning og erfaring.

Mange opplever at avstanden mellom praktisk og akademisk kunnskap øker. Det er en utvikling vi ikke har råd til. Fremtidens løsninger krever både praktisk kunnskap og erfaring, og formell kunnskap.

Samtidig: motstandsdyktighet handler ikke bare om teknisk eller økonomisk infrastruktur. Den handler også om det som kan omtales som «myk» infrastruktur: boliger, frivillighet, kultur og tilhørighet.

Et samfunn blir ikke robust bare fordi det har en vei og et strømnett. Det blir robust fordi mennesker ønsker å bo der og kan drive både tradisjonelt, bærekraftig fiske og nye næringer der. De bor her fordi de opplever fellesskap og fordi tilflyttere inkluderes. Fordi innvandreres kompetanse tas i bruk. Fordi folk kjenner tilhørighet. Derfor er boligpolitikk også beredskapspolitikk. Kulturpolitikk er beredskapspolitikk. Frivillighet er beredskapspolitikk.

Det er lett å snakke om motstandsdyktige samfunn som et nytt mål. Men mange av de viktigste innsiktene er gamle. Vi har diskutert forholdet mellom sentralisering og bosetting siden Nord-Norge-planen på 1950-tallet og gjennom Ottar Brox’ analyser på 1960-tallet. På tross av sentraliseringen finnes det livskraftige fiskerisamfunn langs kysten, med politisk vilje og rettigheter til ressursene kan flere kystsamfunn vise sin motstandskraft. Utviklingen er et resultate av politikk, ikke et uttrykk for naturlover. Endring mulig – det er et spørsmål om å ville!

Spørsmålet er derfor ikke om vi har råd til å satse på levende kystsamfunn, men om vi tar risikoen ved å la være.