Bare sodd? Merkebeskyttelse som konkurransestrategi

De siste 10-15 årene har antall merkeordninger i matvaremarkedet økt og EU foreslår nå et enklere regelverk og en raskere saksbehandling for kvalitets- og opprinnelsesmerking av mat. På bakgrunn av at det våren 2005 ble sendt to søknader om merkegodkjenning av sodd, som ennå ikke er ferdigbehandlet, er det god grunn til å spørre om det også er et behov for et enklere eller klarere regelverk også her til lands? Sodd er en samlebetegnelse som både rommer ulike oppskrifter, produksjonsmåter og produksjonssteder og dette er noe av begrunnelsen for at det er sendt to søknader, og ikke en, om merkegodkjenning av sodd. Caset i prosjektet er altså sodd og fokuset vil ligge på de ulike varianter av sodd som omsettes i dagligvarebutikker og posjektet går nærmere inn i det aktuelle ”sodd-caset”, men stiller også spørsmål og problemstillinger av mer generell karakter: 1. Hva er grunnen til at søknadene om beskyttelse av sodd ikke er avklart mange år etter at søknadene ble sendt? 2. Hvordan kan ulike kvaliteter ved sodd kategoriseres sett fra et produsent- og et forbrukerperspektiv? I hvilken grad finner vi motstridende forståelser og hvilke konsekvenser har eventuelt dette? 3. Hvordan markedsføres egenskapene/kvalitetene (f.eks. merking og design) og hvordan samsvarer markedsføringen med forbrukernes forståelse av soddkvalitet? Hvilke markedsmessige fordeler ser produsentene i merkegodkjeningen? 4. I hvilken grad er en eventuell merverdi for sodd knyttet til den enkelte forbrukers kunnskap om produktet og dets historie? Er det mulig å utløse denne merverdien også overfor forbrukere som ikke har denne kunnskapen eller er sodd et trøndersk produkt som bare trøndere ser verdier av?