Rapporten presenterer resultater fra forskningsrådsprosjektet ”Jordbrukets rolle som kulturbærer” hvor vi har sett nærmere på den delen av norsk kulturarv som kan knyttes til jordbruket: Hva som defineres som jordbrukets kulturarv både nasjonalt og internasjonalt av toneangivende aktører innen politikk og forvaltning, hvordan økonomiske virkemidler rettet mot denne kulturarven faktisk virker, og hvilken betydning organisasjoner som arbeider med jordbrukets kulturarv har. Med hensyn til hva som defineres som jordbrukets kulturarv i norsk sammenheng ser vi at kulturminnesektoren vektlegger både materielle og immaterielle kulturminner, men har en viss slagside mot det som er gammelt og som oppfattes som tradisjonelt. Jordbrukssektoren har et sterkere fokus på kulturarv nå enn tidligere, og fremhever bonden som kunnskapsbærer og forvalter. Innen turismesektoren ser vi en økende tendens til at kulturarv knyttes til verdiskaping. Internasjonalt ser vi at jordbrukets kulturarv har varierende meningsinnhold, men de nordiske land har en relativt lik vektlegging av jordbrukets rolle som nasjonal arv og som best opprettholdes gjennom aktivt jordbruk. Prosjektet har analysert den viktigste virkemiddelordningen over landbrukets budsjett rettet mot kulturminner, kulturmiljø og kulturarv: STILK/SMIL. Vi ser at midlene er viktige, både med tanke på resultater i terrenget og for bevisstgjøring rundt verdier i jordbrukets kulturarv. Prosjektet har videre studert to organisasjoner som på ulikt vis arbeider med jordbrukets kulturarv: Storfjordens Venner er en ideell organisasjon som arbeider for å ta vare på forlatte fjell- og strandgårder på Sunnmøre. Organisasjonen har en høy grad av profesjonalitet selv om dette er frivillig arbeid; personer fra toppstillinger i næringsliv og politikk hatt sentrale verv i Storfjordens venner. Dette har betydd både reell kompetanse i prosjektarbeid og ledelse og ikke minst strategiske nettverk. Norsk Kulturarv er i stor grad en medlemsorganisasjon for næringsutøvere innen turisme. Gjennom aksjoner og ”merkeordninger” ser vi en klar tendens til at den agrare innenlandske kulturarven har fått størst plass. Vi har også gjort en del-studie av hvordan Norsk Kulturarv fremstilles utad gjennom en analyse av organisasjonenes kulturhistoriske veibok sammenlignet med en lignende utgivelse fra National Trust i England.