Når spørsmålet om kommunesammenslåing kommer til våre hjemkommuner, rives ellers gode venner mellom ideologier. Parti står mot parti og kamerat mot kamerat. Lekfolk mot eksperter og by mot land – og kommunestrukturen består.
Kommunene – velferdsstatens livåre – synes å komme i klem mellom et lokalnivå som spiller distrikts- og demokratikortet og et Storting med beslutnings- og styringsvegring. Kommuneinn-delingsspørsmålet skaker ikke bare det lokale selvstyrets fundament, men griper direkte inn i en av de mest stabile motsetningene i norsk politikk: «sentrum-periferi». Hvorfor er kommunefloka så vanskelig å nøste opp i?
Plan 02/2014, s. 10-15A. Tjora (red) Festival! Mellom rølp, kultur og næring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 29-52
M.Forbord, G-T.Kvam og M.Rønningen (red.) Turisme i distriktene. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, 65-85
Kartleggingsundersøkelsen bygger på svar fra 298 medlemmer av HANEN (tidligere Norsk Bygdeturisme og Gardsmat) som ble gjennomført våren 2009. Kartleggingen omfatter blant annet data om hvem aktørene er, bakgrunn og utgangspunktet for virksomheten, når bedriften startet, hvilke produkter som tilbys, arbeidsomfang, og omsetning, gjennomførte utviklingstiltak og framtidige planer. I tillegg omfatter kartleggingen opplysninger om hvilken betydning næringen har for aktørenes arbeidssituasjon, og husholdets inntekt. Resultater fra kartleggingen viser blant annet at de fleste av disse virksomhetene er små familiebedrifter. Mange av de som driver med gårdsmat og bygdeturisme har høyere utdanning, de er ofte innflyttere eller tilbakeflyttere til ei bygd og det er litt flere kvinner enn menn blant dem. De fleste forventer økt omsetning de neste fem årene, og de fleste som gikk med underskudd i 2008 forventer å snu dette til overskudd i løpet av de neste fem årene. Et stort flertall forventer å fortsette med bygdeturisme og gårdsmat de neste tre årene, og over halvparten av utvalget forventer å øke omfanget av driften. De som planlegger å utvide gjør dette både pga økende etterspørsel og behov for inntjening, men også for å skape arbeidsplasser og utnytte sin kompetanse.
I den nye konsesjonsloven som ble vedtatt i 1974 fikk kommunene anledning til å innføre lokal forskrift om konsesjonsplikt på eiendommer som bør brukes til helårsbosetting (såkalt 0-konsesjon). Bakgrunnen var at det etter hvert i en del kommuner hadde blitt en tendens til økt etterspørsel av boliger til bruk i fritidsøyemed, boliger som kommunen primært ønsket brukt til fast bosetting. Siden innføringen av den nye loven har nærmere hundre kommuner vedtatt slik forskrift, enten i hele kommunen eller i deler av den (soner og/eller bestemte eiendommer). En del kommuner har senere opphevet forskriften. I dag har 66 kommuner slik forskrift. Målet, og det eneste målet, er å sikre helårsbosetting på boligeiendommer som kommunen ønsker skal brukes til dette. I undersøkelsen finner vi ingen indikasjoner på kommunenivå av at slik boplikt gir mer bosetting i boliger. I fritidskommuner som ikke har boplikt og som ikke har hatt det de siste 13 år (42 kommuner) er andel bosatte eneboliger, andel bosatte landbrukseiendommer under konsesjonsgrensen med boligbygning, og andel eneboliger med status som fritidsbolig i GAB-registeret like høy. Multiple regresjonsberegninger ligger bak disse funnene på kommunenivå. Det er likevel viktig å merke seg at en eventuell effekt av boplikt på lavere geografisk nivå enn kommune vil kunne forsvinne i en analyse på kommunenivå. Undersøkelsen omfatter ikke tilfeller der boplikten gjelder for soner i kommunen. Vi har ikke hatt tilgang til tilfredsstillende data for å undersøke dette. Det kan derfor godt hende at boplikt har betydning for helårsbosettingen i soner av kommunen, særlig i kommuner med områder som er spesielt etterspurte til fritidsformål og hvor det samtidig er en viss etterspørsel etter helårsboliger. En spørreundersøkelse blant rådmenn i bopliktkommunene (inkludert de med boplikt i deler av kommunen) viser at rådmenn i de fleste bopliktkommunene oppfatter boplikt som et viktig virkemiddel og at andelen bosetting ville falle hvis 0-konsesjonsforskriften (som hjemler boplikt) ble opphevet. Eventuelle videre undersøkelser av boplikt på boligeiendom bør konsentreres om studier av soner i kommuner. En kan i prinsippet bruke samme komparative undersøkelsesmetode som i denne studien. Vi gjør oppmerksom på at studien ikke omfatter boplikt på landbrukseiendom, kun på boligeiendom.
Rapporten legg fram ei evaluering av regionalt miljøprogram (RMP) i jord-bruket, gjort på oppdrag frå Statens Landbruksforvaltning av Norsk senter for bygdeforskning og Telemarksforskning-Bø i perioden 29.10.07 til 01.02.08. Det er blitt gjennomført fleire ulike datainnsamlingar: Spørjeskjema til alle Fylkesmennenes landbruksavdelingar med i hovudsak opne spørsmål, spørjeskjema til landets kommunar v/landbrukskontora, intervju og fokus-grupper i fire utvalte fylke. I tillegg har vi studert kvart enkelt fylke sitt planverk for RMP-arbeidet. Evalueringa er gjort etter at RMP-ordninga har verka i to år, og resultata må vurderast i eit slikt perspektiv. Rapporten gjev ei samla oppsummering av evalueringa sine undertema målretting, forvaltingseffektivitet, med-verknad/informasjon, og rullering og vidareføring. Vi set også funn og tematikk frå RMP-evalueringa inn i ein litt større samanheng ved å trekkje inn erfaringar med miljøverkemiddel i jordbruket generelt både i Noreg og andre land. Til sist kjem vi med ei eiga tilråding om konkrete tiltak knytt til RMP-arbeidet framover.
I den nye konsesjonsloven som ble vedtatt i 1974 fikk kommunene anledning til å innføre lokal forskrift om konsesjonsplikt på eiendommer som bør brukes til helårsbosetting (såkalt 0-konsesjon). Bakgrunnen var at det etter hvert i en del kommuner hadde blitt en tendens til økt etterspørsel av boliger til bruk i fritidsøyemed, boliger som kommunen primært ønsket brukt til fast bosetting. Siden innføringen av den nye loven har nærmere hundre kommuner vedtatt slik forskrift, enten i hele kommunen eller i deler av den (soner og/eller bestemte eiendommer). En del kommuner har senere opphevet forskriften. I dag har 66 kommuner slik forskrift. Målet, og det eneste målet, er å sikre helårsbosetting på boligeiendommer som kommunen ønsker skal brukes til dette. I undersøkelsen finner vi ingen indikasjoner på kommunenivå av at slik boplikt gir mer bosetting i boliger. I fritidskommuner som ikke har boplikt og som ikke har hatt det de siste 13 år (42 kommuner) er andel bosatte eneboliger, andel bosatte landbrukseiendommer under konsesjonsgrensen med boligbygning, og andel eneboliger med status som fritidsbolig i GAB-registeret like høy. Multiple regresjonsberegninger ligger bak disse funnene på kommunenivå. Det er likevel viktig å merke seg at en eventuell effekt av boplikt på lavere geografisk nivå enn kommune vil kunne forsvinne i en analyse på kommunenivå. Undersøkelsen omfatter ikke tilfeller der boplikten gjelder for soner i kommunen. Vi har ikke hatt tilgang til tilfredsstillende data for å undersøke dette. Det kan derfor godt hende at boplikt har betydning for helårsbosettingen i soner av kommunen, særlig i kommuner med områder som er spesielt etterspurte til fritidsformål og hvor det samtidig er en viss etterspørsel etter helårsboliger. En spørreundersøkelse blant rådmenn i bopliktkommunene (inkludert de med boplikt i deler av kommunen) viser at rådmenn i de fleste bopliktkommunene oppfatter boplikt som et viktig virkemiddel og at andelen bosetting ville falle hvis 0-konsesjonsforskriften (som hjemler boplikt) ble opphevet. Eventuelle videre undersøkelser av boplikt på boligeiendom bør konsentreres om studier av soner i kommuner. En kan i prinsippet bruke samme komparative undersøkelsesmetode som i denne studien. Vi gjør oppmerksom på at studien ikke omfatter boplikt på landbrukseiendom, kun på boligeiendom.
Rapporten er en doktoravhandling (dr.polit) i sosiologi ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet (NTNU) i Trondheim. Avhandlingen er en artikkelsamling bestående av seks artikler publisert i tidsskrifter og bøker, samt en sammenbindende innledning. Opplevelse av risiko og måten maten er produsert på (mentale bilder) er med på å danne forbrukernes tillit til maten, og når risikobildene endres, endres også tilliten. På den måten endres også forbrukernes preferanser. Forbrukertillit til henholdsvis importert, norsk konvensjonell og økologisk matvareproduksjon og mat, og hvilke betydninger endringer i denne tilliten har for markedet for de ulike gruppene av produkter, spesielt for økologisk mat, er hovedtema i avhandlingen. Studier av forbruk og matvarekjeden har i de senere år blitt en viktig byggesten for å utvikle ny teori om bygdeutvikling, og avhandlingen er et bidrag for å bringe inn forbruk som et viktig element i den bredere landbruks- og bygdesosiologiske debatten.
Analysen i notatet bygger på data fra Trender i norsk landbruk for årene 2002, 2004 og 2006. Til sammen er utvalget på 5071 bønder. I dette notatet er fokus satt på norske bønders oppslutning om ulike sider ved landbrukssamvirke. En analyse av utviklingen i bøndenes syn på landbrukssamvirket gjennom de siste årene, viser at det er en tydelig tendens til økt oppslutning om samvirke som ide og organisasjonsform for landbruksbasert industri. Resultater fra undersøkelsen Trender i norsk landbruk som gjennom-føres ved Norsk senter for bygdeforskning annethvert år, viser også at medlemmenes opp-slutning om ledelsen i samvirkeorganisasjonene øker. Mens 44 prosent av de som svarte i 2002 var helt enig i at bøndene kan best fremme sine interesser ved å stå sammen i samvirke¬organisasjoner i 2002, var det hele 49 prosent som var helt enig i dette i 2006. Tar vi med de som også var delvis enige, var det hele 78 prosent som støttet samvirketanken i 2006. Sammenligner vi synet på ledelsen i 2002, 2004 og 2006, ser vi en økning i andelen som er helt eller delvis enig i at ledelsen i samvirkeorganisasjonene gjør en god jobb fra 30 til 43 prosent. Selv om den prinsipielle støtten til samvirke som ideologi favner bredere enn støtten til ledelsen, er det like vel bemerkelsesverdig å observere en økning på begge disse målene for oppslutning om landbrukssamvirket. Økningen er jevn og vedvarende frå 2002 til 2004 og videre til 2006, og dette skjer vel og merke i en periode da Tine-ICA- saken var under full ut-foldelse. Hvordan kan den økte samvirkestøtten forklares? En forklaring kunne være at det er relativt flere samvirkekritiske bønder som slutter i næringa. Men selv om alle som sluttet var sam-virkekritiske, ville ikke dette slå ut så sterkt som vi ser. Men noe bidrar nok dette forholdet til forklaringen. En annen forklaring kan være nettverksamlingene Ung samvirkebonde som Norsk land-brukssamvirke gjennomfører blant nyetablerte bønder for å sette søkelyset på muligheter og utfordringer for landbruket og for å utbre kunnskap om landbrukssamvirket. En tredje forklaring kan være at økt motstand, kritikk og særlig ICA-Tine skandalen kan ha fått medlemmene i samvirket til å slutte rekkene. Motstand kan ha avlet indre samhold. Denne forklaringen synes å være vesentlig. Analysen viser at melkeprodusentene utmerker seg med å vise en sterkere oppslutning om både samvirketanken og den jobben som ledelsen gjør på vegne av medlemmene enn bønder som har hovedinntekten fra andre produksjoner. I tillegg viser analysen at melkeprodusentene har hatt den sterkeste økningen i oppslutning fra 2002 til 2006.
Trender i norsk landbruk' ('Trendundersøkelsen') er en postal spørreundersøkelse blant norske gårdbrukere som gjennom¬føres av Norsk senter for bygdeforskning (Bygdeforskning) hver annet år. Første gang var i 2002, og årets undersøkelse er dermed den andre i rekken. Målet er å få eta¬b¬lert en kvantitativ data¬base som gir informasjon om utviklingen innen land¬bruket over tid. Undersøkelsen er i sin helhet finansiert av Bygdeforskning. I denne rapporten presenterer vi resultatene fra årets undersøkelse ¬ 'Tren¬der i norsk landbruk 2004'. Dette er i all hovedsak gjort i form av ukommenterte frekvenstabel¬ler, som gir en oversikt over hvordan de 1712 deltakerne i undersøkelsen fordeler seg på de ulike svarkategoriene for hvert spørsmål eventuelt hvor mange som ikke besvarte det aktuelle spørsmålet. Vi har i denne omgang ikke kommentert de statistiske resultatene. Hensikten er først og fremst å gjøre datamaterialet offentlig og tilgjengelig for interesserte brukere. Spesielt interessert bes ta kontakt med forfatterne, for å få tilgang til mer inngående analyser som er utført i tilknytning til tallmaterialet. I tillegg vil vi vise til tilsvarende frekvensrapport for datamaterialet fra 2002-undersøkelsen (Rye og Storstad 2002) som gjør det mulig for leserne å følge utviklingen siden 2002. For ytterligere informasjon om undersøkelsen, viser vi ellers til Rye (2004).
Denne rapporten er skrevet på oppdrag fra Næringsmiddelbedriftenes Landsforening og Baker- og Konditorbransjens Landsforening. Formålet med prosjektet var å kartlegge virkningen av og kvaliteten på forbrukerinformasjon og -kommunikasjon i forbindelse med implementering av nytt regelverk for merking av matvarer. Oppdraget var begrenset til å gjelde evaluering av de nye merkebestemmelsene mht. frukt og grønnsaker og bakerivarer.
Sammendrag I innledningen til rapporten (kap. 1) er fokus satt på bruken av begrepet "harry" i forbindelse med grensehandel og grensehandlere, samt diskusjon av i hvilken grad grensehandel kan betegnes som politisk forbruk. Her skilles det mellom politisk forbruk i betydningen å påvirke politikken gjennom forbrukeradferd, og politisk korrekt forbruk som er synonymt med grønn eller etisk handel. Dette er tema som empirisk belyses i selve analysen av rapporten. I kapittel 2 gis det en redegjørelse av de data som undersøkelsen bygger på, og forhold knyttet til selve datainnsamlingen. I det videre vil jeg gi en punktvis oppsummering av de mest sentrale resultater som framkommer gjennom analysen, og vil i den forbindelse vise til hvilket kapittel de enkelte funn er hentet fra. Grensehandlerne i utvalget skiller seg ikke fra befolkningen som helhet verken når det gjelder utdanningsnivå, inntekt, alder eller om de er i jobb eller er trygdet. Det er med andre ord ikke bare pensjonister og trygdede som er på tur for å slå i hjel tid og fordi de må det av økonomiske grunner. Gruppen av grensehandlere er langt mer sammensatt enn som så (kap. 3). Jo nærmere en bor grensa kombinert med at man hyppig handler i Sverige, desto mer preg har grensehandelen av å være vanlig hverdagshandel. For denne gruppen har turaspektet liten betydning (kap. 4), og de handler i mindre grad alkohol, tobakk og kjøtt enn de som har lengre reiseavstand og sjeldnere er på grensehandel (kap. 6). Viser også her til kapittel 11. Grensehandel krever kompetanse, ikke minst om priser, og denne kompetansen erverves gjennom praksis (kap. 5). Grensehandlerne setter et tilnærmet likhetstegn mellom kvaliteten på svensk kjøtt og norsk kjøtt. Risiko er ikke et aspekt man vurderer som grensehandler i Sverige (kap. 5). Tobakk, kylling, vin og kjøttpålegg er de produktene grensehandlerne mener man sparer mest på å handle i Sverige. I gjennomsnitt mener grensehandlerne at de sparer 37.6 prosent på å handle i Sverige (kap. 6). En harmonisering av alkoholprisene mellom Norge og Sverige vil ikke være tilstrekkelig til å redusere grensehandelen i betydelig grad (kap. 6). Den tiden man bruker på å dra til Sverige for å handle har liten betydning vurdert opp mot de kronene man sparer på å handle på svensk side av Svinesund. Reisekostnader har relativt sett større betydning for vurderingen av hvor mye en sparer sett i forhold til tid som "kostnad". Naturlig nok blir vurderingen av reisekostnadene som en del av regnskapet viktigere desto lengre reiseavstand man har (kap. 6). Lave priser er uten sammenligning den viktigste årsaken til at man drar til Sverige for å handle (kap. 7). For 24 prosent av utvalget har turen stor betydning, og turens betydning er viktigere for kvinner enn for menn, lavest for de med akademisk utdanning, den reduseres med økt inntektsnivå og er viktigere desto lengre unna grensen man bor. De som i størst grad vektlegger turen har også størst handleglede, noe som ofte slår ut i at de ofte handler mer enn de hadde tenkt (kap. 7). Lavere avgifter i Sverige er den faktoren grensehandlerne tillegger størst vekt når de blir bedt om å vurdere hvorfor matvarer er billigere i Sverige enn i Norge. Henholdsvis 95 og 94 prosent av grensehandlerne er helt eller delvis enige i at politikerne kan takke seg selv for at det er stor grensehandel, og at avgiftene i Norge er alt for høye. Politikerforakten og misnøyen med norske avgifter en med andre ord stor blant grensehandlerne. Grensehandel er protest og dermed en form for politisk forbruk (kap. 8, 1 og 11). 37 prosent er helt eller delvis enige i at det med tanke på miljøet er betenkelig at man drar til Sverige for å handle, samtidig som 84 prosent er helt eller delvis enige i at veiene til Sverige burde bygges ut slik at man slapp å stå i kø (kap. 8). Vi har ikke konkrete tall på omfanget av smugling, men finner grunn til å konkludere med at det ikke er et ukjent fenomen og at det heller ikke synes å være et følsomt tema. Det er videre grunn til å hevde at det å "ta med litt ekstra" har en form for protest over seg. Jo sjeldnere en handler og jo lengre fra grensa en bor desto større behov uttrykker man for å ta med varer utover lovlig kvote. Økningen av kvoten fra 3 kg kjøtt til 10 kg kjøtt og ost som ble foretatt vinteren 2003 må man derfor anta bidrar til å utvide opplandet for grensehandel, og i så måte føre til økt grensehandel (kap. 9). Grensehandlerne opplever ikke grensehandel som en negativt stemplet aktivitet, og de flest har venner og kjente som også handler i Sverige (kap. 10).
Trender i norsk landbruk" ("Trendundersøkelsen") er en postal spørreundersøkelse blant norske gårdbrukere som gjennomføres av Norsk senter for bygdeforskning. Undersøkelsen skal gjentas hvert andre år, slik at man på sikt får etablert en kvantitativ data-base som gir informasjon om utviklingen innen landbruket over tid. Undersøkelsen er i sin helhet finansiert av Bygdeforskning. I denne rapporten presenterer vi resultatene fra den første runden av undersøkelsen, "Trender i norsk landbruk 2002". Dette er i all hovedsak gjort i form av ukommenterte frekvenstabeller, som gir en oversikt over hvordan de 1678 deltakerne i undersøkelsen fordeler seg på de ulike svarkategoriene på hvert spørsmål, eventuelt hvor mange som ikke besvarte det aktuelle spørsmålet. Vi har i denne omgang ikke kommentert de statistiske resultatene. I denne omgangen har hensikten først og fremst vært å gjøre datamaterialet offentlig og tilgjengelig for interesserte brukere. Spesielt interessert bes ta kontakt med forfatterne, for å få tilgang til mer inngående analyser som er utført i tilknytning til tallmaterialet.