Kronikk: Matsikkerhet i et nytt geopolitisk klima

Krigen i Ukraina trappes opp og matsikkerheten i verden blir mer usikker.

Skrevet av:

Reidar Almås, Seniorforskar ved Ruralis

 Arne Bardalen, Spesialrådgiver, Nibio

Kronikken ble publisert i Nationen den 1.2.2023.

Sårbarheten i de globale forsyningslinjene, ikke minst for mat og energi, ble for ett år siden plutselig svært tydelig som følge av krigen og de politiske responsene. De økonomiske konsekvensene av krig og fastlåste fronter blir mer omfattende, det er ingen løsning i sikte. Den lenge varslede klima- og naturkrisen er heller ikke avlyst. Behovet for fornyet og grundig analyse av norsk kriseberedskap og matsikkerhet er åpenbart.

Trues vår og verdens matforsyning? Krigen førte til mindre tilgang og høyere priser på korn, solsikkeolje og fôrvarer. Noe av prisstigningen på matvarer skyldes økte priser på avgjørende innsatsfaktorer som energi, olje, gass og kunstgjødsel.

I tillegg har endret klima og virkninger av pandemien skapt forstyrrelser i produksjon og distribusjon av mat. Sviktende tilgang og høye priser rammer de fattigste landene sterkest. Også i rike land, som Norge, har prisene på mat, fôr, gjødsel og energi skapt en ny situasjon. En situasjon politikerne stadig strever med å håndtere.

I den nye geopolitiske situasjonen bør vi løfte blikket. Basert på det mange analytikere tror, kan krigen i Ukraina ende som en frosset konflikt. Ukraina kan med Vestens hjelp kanskje presse Russland ut av okkuperte områder. Russland kan klare å beholde det meste av Donbass og Krim. Slik vil krigen kunne ende i «ikke-krig», men heller ikke i fredsslutning. Vesten vil ikke risikere en tredje verdenskrig og langvarig okkupasjon av deler av Ukraina kan bli utfallet av krigen, både på kort og mellomlang sikt.

Eksporten fra kornkammeret Ukraina vil ta seg noe opp, men neppe til førkrigsnivå. Landet har mistet tilgang til viktige landområder, jordbruksland er minelagt og forurenset – og gjenoppbygging av infrastruktur vil ta tid.

I tillegg vil Russland, som har vært en viktig eksportør av gjødsel og korn, møte sanksjoner mot viktige varegrupper. Vestens sanksjoner vil vare så lenge de politiske konfliktene ved Svartehavet ikke er løst. Som et resultat av dette må både Norge, Europa og resten av verden være forberedt på en årelang mat- og energikrise.

Kan det tenkes at hyllene tømmes? Dit er det et stykke igjen og vi bør ikke krisemaksimere. Globalt har vi sett langt større utslag, både på forsyninger og priser. Fattige folk i fattige land var mest mat-usikre før pandemien og krigen, og det er de samme menneskene som nå er verst rammet av prisøkning og ustabile matmarkeder.

Vi har allerede sett sosial uro, slik vi så da matprisene steg under finanskrisen og bidro til flere opprør og den «arabiske våren». Slik matvareuro kan raskt føre til humanitære katastrofer som forplanter seg til våre områder via migrasjon og eskalering av politiske konflikter.

Hvordan kan vi forberede oss på en slik vedvarende krisesituasjon? Matsikkerhet er en kritisk samfunnsfunksjon. Risikoanalyser må ta utgangspunkt i en ny geopolitisk virkelighet, ta høyde for det uforutsette og situasjoner der forsyningskjedene blir mer usikre eller svikter. I tillegg blir den sikkerhetspolitiske tilhørigheten enda viktigere, og den militære dimensjon må vektlegges i langt større grad.

Med krigen i Ukraina blir landbruks- og matpolitikk derfor en helt sentral del av forsvars- og sikkerhetspolitikken. Og på samme måte som når det gjelder vendingen i europeisk forsvarspolitikk med utvidelse av Nato, bør vi i Norge se til våre nordiske naboer for et mer omfattende samarbeid om matforsyning i krisetider.

Norge har god tilgang på innsatsfaktorer som energi, strøm, olje og gass, men prisene er høye. I tillegg er det rikelig tilgang på privat og offentlig kapital, men den flyter i liten grad landbrukets veg. Prisene som oppnås for norsk mat gir ikke markedsmessig dekning for kapitalkostnadene. De fleste bøndene kan ikke regne med avkastning på egenkapital.

Misforholdet mellom lav eller ingen avkastning på innsatsfaktorene søkes kompensert gjennom en omfattende jordbrukspolitikk.

Stabil produksjon i Norge er den viktigste pilaren i norsk matsikkerhet. Prisen for jordbrukspolitikken er den prisen vi betaler for matsikkerhet i en uforutsigbar verden. Denne «forsikringspremien» for norsk matsikkerhet, i form av overføringer fra staten, kan måtte øke kraftig i årene som kommer på grunn av krigen i Europa, klimakrisen og generelt økende geopolitisk usikkerhet.

Regjeringen har foreslått å etablere beredskapslager for matkorn, tilsvarende to til tre måneders forbruk. Det vil ta lang tid å fylle lagrene dersom det skal baseres på korn produsert i Norge. Tiltaket er en forsiktig start, som i lys av den dramatisk endrede geopolitiske situasjonen neppe er tilstrekkelig til å sikre matforsyningen i en alvorlig, vedvarende krise.

Å redusere risiko for svikt i matforsyningene vil koste, men det kan koste oss mer å la være.