Krigens helter

Etter Russlands angrep i 2022 har de ukrainske bøndene vist en utrolig heroisme: de risikerer livet for å produsere mat til befolkningen, de hjelper den ukrainske hæren og de tar imot internt fordrevne.

Dette kan påvirke fremtiden til småbruk i Ukraina og Ukrainsk landbrukspolitikk. Ukrainsk landbruk består av store industrielle landbruksbedrifter og familieeide småbruk. Disse to landbruksmodellene har sameksistert i mange år. Store landbruksbedrifter er spesialiserte på eksportrettet dyrking i monokulturer i Ukrainas endeløse slettelandskap.

De produserer hovedsakelig korn og oljefrø, og bidrar til omtrent halvparten av den totale nasjonale landbruksproduksjonen. Den andre halvparten er det de små gårdsbrukene som står for – hvorav 48.600 er familiebønder og 2,5 millioner selvbergings husholdninger – som dyrker til eget forbruk og salg på det lokale markedet.

Det er disse småskalabøndenesom produserer 99 prosent av potetene, 89 prosent av grønnsakene, 78 prosent av melken og 74 prosent av storfekjøttet i Ukraina. Men deres viktige rolle i nasjonal matsikkerhet blir vanligvis oversett av regjeringen, som støtter storskala eksportorientert jordbruk.

Russiske angrep på ukrainsk landbruk (bombing av store kornlagre og transportinfrastruktur, brenning av åkrer, tyveri av ukrainsk korn fra de okkuperte områdene) og blokaden av Svartehavshavner har i hovedsak rammet det eksportorienterte storskalajordbruket. I tillegg var det i begynnelsen av krigen en akutt mangel på drivstoff, frø og gjødsel.

Alt dette har ført til alvorlige problemer for Ukrainas store landbruksbedrifter som ikke har vært i stand til å tilpasse seg og gjenoppbygge produksjonen: noen av dem kunne ikke så og høste, noen gikk konkurs.

Mens det eksportorienterte industrilandbruket ligger nede med brukket rygg, fortsetter småskalabønder sin produksjon. Jord som tidligere ikke har blitt dyrket, blir nå dyrket. En bonde jeg intervjuet sa: «Vi forstår at vi trenger å dyrke mat til familiene våre og befolkningen. Hver dag går vi på åkeren og tar risiko slik at landet vårt har mat».

Småskalabønder i Ukraina er selvforsynt og fleksible, noe som hjelper dem under krigen. De er ikke avhengige av internasjonal handel, de bruker naturlig gjødsel, lokale frø og manuelt arbeid, og de hjelper hverandre. Mens industrielle næringskjeder og forsyninger blir forstyrret av krigen, bruker disse bøndene lokale nettverk og uformelle kanaler for matdistribusjonen.

I tillegg til å sikre matsikkerhet for den ukrainske befolkningen, hjelper småbønder Ukrainas væpnede styrker. Mange bønder donerte sitt siste dieseldrivstoff til hæren. Bønder er også de som organiserer det territorielle forsvaret i landsbyene sine: de setter opp sjekkpunkter, patruljerer territorier og hjelper soldatene med å evakuere landsbyboere når russiske tropper nærmer seg. Mykola Stryzjak, en representant for det ukrainske bondeforbundet, sa i et intervju med meg at «bønder er krigens virkelige helter – med den ene hånden driver de jordbruk, med den andre hjelper de hæren».

Mange ukrainere mener nå at småskalabønder bør være fremtiden til Ukraina.

Krigen har utløst stor patriotisme og solidaritet i Ukraina: folk hjelper hverandre og hæren. Bønder samler inn mat som poteter, rødbeter, gulrøtter og sender dem som humanitær hjelp til fronten. I mange landsbyer organiserer frivillige kollektiv matlaging av varenyky (melboller), paier eller andre tradisjonelle ukrainske retter og sender dem til soldatene eller internt fordrevne.

Store landbruksbedrifter hjelper også til, men de annonserer dette i media. Veldedige tiltak er også reklame og god PR. Småskalabønder hjelper til i det stille, uten å gjøre publikum oppmerksom på deres gode gjerninger.

Mange ukrainske landsbyer og distriktsområder mottar internt fordrevne som flykter fra krigssonene eller store byer – målrettet av russiske luftangrep. Regionen Zjytomyr et stykke unna Kyivs har mottatt rundt 96.000 internt fordrevne og slik økt sitt folketall med i underkant av 30 prosent. Innbyggerne jeg har intervjuet sier at: «landsbyer har blitt revitalisert, blitt aktive og levende! Nå står det to biler foran hvert hus, de fleste med Kyiv-nummer». Noen bor hos sine slektninger, andre blir tatt inn av bønder og andre bygdefolk.

Det er flere tiltak som hjelper internt fordrevne med å finne bolig i distriktene. Green Road-initiativet, for eksempel, er vertskap for internt fordrevne i økolandsbyer, hjelper dem med mat og grunnleggende nødvendigheter, og inviterer dem til å hjelpe bønder med å dyrke. Mens store landbruksbedrifter opplever mangel på arbeidskraft ettersom landarbeiderne har blitt kalt til fronten, har småskalabønder mange hjelpende hender.

Til tross for ødeleggelsene og dødsfallene, har krigen i Ukraina ansporet de lokale små private gårdene og vist at det er de som mater landets befolkning, ikke industrilandbruket. Mange ukrainere mener nå at småskalabønder bør være fremtiden til Ukraina. Etterkrigstidens gjenoppbyggingsprogrammer og ytterligere integrering av Ukraina med EU vil antakelig tvinge den ukrainske regjeringen til å implementere flere støtteprogrammer for bønder.

Det er ikke sikkert at dette vil begrense makten til store landbruksbedrifter, men de fleste eksperter er enige om at resultatet av krigen vil bli et mer diversifisert landbrukssystem i Ukraina med en større rolle for småskalabønder.

Denne saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen den 15.03.2023.