Kronikk: Bærekraft i første rekke

Bærekraft er et sentralt mål for regjeringa. «Alt fôr til oppdrettsfisk og husdyr skal komme fra bærekraftige kilder og bidra til å redusere klimagassutslipp» heter det Hurdals-plattformen. Dette er ei ambisiøs målsetting, ikke minst fordi ulike bærekraftbegreper ofte er generelle og gir stort spillerom for ulike interessers posisjonering og maktkamp for å tøye begrepene slik at de passer med egen agenda.

Dagens bruk av begrepet i norsk debatt karakteriseres treffende av samfunnsøkonomen Kalle Moene i et intervju med Dagens Næringsliv sist desember som «et kraftig utvannet begrep – ja, det er ødelagt og har transmutert til et pynteord.»

I dag vet vi at det er mer enn nok mat i verden, så mye at store mengder næringsstoffer fra jordbruksprodukter nå brukes til biodrivstoff, annet industriråstoff og ikke minst dyrefôr, hvor mellom 60 og 80 prosent av næringsverdien går tapt. Her ligger det en stor mulighet for å øke matproduksjonen kraftig, eller redusere miljøavtrykk hvis vi heller vil det. Å avskaffe fattigdom er FNs bærekraftmål nummer én, å avskaffe sult er mål nummer to, og det er logikk i rekkefølgen. Fattigdom er den viktigste årsaken til sult. Dess flere rike som står foran de fattige i markedsøkonomiens matkø, dess mer av den ressursintensive maten blir det marked for, og dess mindre mat som de fattige har råd til å kjøpe kommer på markedet.

Debatten i Norge har blitt enspora og for fokusert på selvforsyning av animalsk mat fra jordbruket. Riksrevisjonens rapport fra i fjor om «Matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet» gir en nøktern beskrivelse av dette og peker på at norsk matsikkerhet ikke er dårlig. Riksrevisjonen understreker at vi trenger en plan for å «legge om produksjon og forbruk av mat» i møte med en alvorlig krise. Det er ikke nok med økt produksjon, forbruket må også legges om i retning av mat og fôr vi kan dyrke i dette landet, og fiskerinæringa framheves.

Mens oppdrettsnæringa er problematisk i bærekraftsammenheng, er fiskerinæringa en bærekraftig ressurs så lenge den høster biologisk overskudd av bærekraftig forvaltede fiskestammer. Dersom vi bruker Sjømatrådets regnemåte, leverer norske villfiskerier gjennomsnittlig over 20 millioner middagsporsjoner daglig. Det utgjør en betydelig kriseberedskap av avanserte proteiner. Riksrevisjonen vektlegger også å ivareta produktive arealer. Jeg vil supplere med at noe av det viktigste er å ta vare på grunnleggende praktisk og lokal agronomisk kunnskap og kompetanse. Det gjelder å få mest mulig ut av gårdenes ressurser og snu dagens utvikling der gradvis mindre av ressursene i norsk matproduksjon kommer fra gårdsbruka eller andre lokale kilder. Drifta er i ferd med gradvis å få mer preg av industriell logistikk, enn av den sammensatte bioproduksjonen vi må holde i hevd. Til det trengs det kompetente bønder.

Vi står etter alt å dømme foran en ny «opptrapping» i norsk landbruk. Den forrige kom på midten av 1970-tallet, med bedre økonomi og økt produksjon som resultat, men også med økte miljøutfordringer. Denne gangen bør bærekraft i samsvar med FNs agenda for bærekraftig utvikling komme i første rekke.

Denne kronikken ble publisert i Klassekampen den 22.05.2024.