Dyrepåkjørsler er et betydelig og økende problem

Det gjøres for lite, selv om teknologien og viljen for endring er tilstede.

Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger. Denne teksten ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen den 05.09.2024.

Dyrepåkjørsler er et betydelig og økende problem globalt, med hundrevis av millioner dyr som blir påkjørt årlig. I Norge er dette problemet også svært utbredt med opptil 20.000 dyr registrert påkjørte på norske bilveier og jernbanelinjer hvert eneste år. Det er viktig å påpeke at kun noen få arter blir registrert, og at de registrene som finnes ikke er komplette. Fallviltjegere anslår at over en tredjedel av påkjørslene aldri blir rapportert, og videre at dårlig merking og usikkerhet om ulykkesstedet fører til at opptil en tredjedel av de registrerte dyrene aldri blir funnet.

Studier har vist at trafikken har langt større påvirkning på faunaen enn hva man tidligere har trodd, og at dette trolig er den mest avgjørende årsaken til at ville dyr dør globalt. Dyrepåkjørsler har negative konsekvenser for både dyrevelferd og samfunnsøkonomi. Dyrene påføres store lidelser, og tapet av produktive dyr påvirker forvaltningen.

Dyrepåkjørsler innebærer risiko for alvorlige skader og dødsfall, i Norge skades i gjennomsnitt 50–70 personer i kollisjoner med hjortevilt hvert år, og 1–2 personer omkommer. Videre fører dette til psykiske belastninger for både tog- og bilførere, og gir omfattende skader på kjøretøy.

“Studier har vist at trafikken har langt større påvirkning på faunaen enn hva man tidligere har trodd…”

Kommuner med mange dyrepåkjørsler opplever store kostnader knyttet til håndtering og ettersøk av skadde eller døde dyr. I Norge har det ikke blitt gjennomført en helhetlig samfunnsøkonomisk analyse av kostnadene knyttet til dyrepåkjørsler. I Sverige ble kostnadene i 2023 estimert til 10 milliarder svenske kroner for påkjørsler kun med elg, hjort, rådyr og villsvin på vei, og 1,5 milliarder langs jernbanen. Det handler om milliardbeløp også i Norge.

Årsakene til dyrepåkjørsler er mange og komplekse, og utfordringene krever ulike tiltak. Dyr beveger seg naturlig gjennom landskapet og tiltrekkes ofte av mat langs veier og jernbanelinjer. De oppdager ofte faren for sent, blir blendet av lys, og kobler ikke lyden av tuting til fare. Reinsdyr, for eksempel, trekker ofte opp i høyden ved fare, noe som kan føre dem opp på veien eller jernbanen. Gjerder kan være effektive, men har negative konsekvenser for dyrelivet. Fôring av dyr for å holde de unna veier kan øke risikoen for spredning av sykdommer som skrantesyke, og vegetasjonsrydding kan føre til at nye fristende skudd vokser opp langs veien eller jernbanen.

“Dyr beveger seg naturlig gjennom landskapet og tiltrekkes ofte av mat langs veier og jernbanelinjer.”

Bilførere kan være uoppmerksomme, kjøre med for høy hastighet, uten å ta hensyn til faktorer som skumring, tett vegetasjon, store snødybder, jaktperioder, dårlig sikt og skilting. Et forsøk utført av Statens vegvesen viste at et gult varselblink som varslet om stor elgfare kun førte til en hastighetsreduksjon på 1 km/t.

Forskning om hvordan man best kan påvirke både dyr og sjåfører for å redusere ulykkesrisikoen, er helt nødvendig. Sintef forsker på løsninger som kan påvirke sjåførenes atferd, mens andre forskningsmiljøer som Ruralis og Nibio undersøker hvordan man kan påvirke dyrenes bevegelser. For å utvikle effektive metoder for å holde dyr borte fra veier og jernbaner er det nødvendig å kombinere denne kunnskapen med moderne teknologi, og kunne gjennomføre tilstrekkelig med praktiske forsøk.

En undersøkelse blant fylkeskommuner og fallviltjegere har avdekket misnøye med dagens system for håndtering av dyrepåkjørsler. Fallviltjegere gjør en stor innsats for å finne påkjørte dyr, men mangel på nøyaktige koordinater gjør ofte søket utfordrende. Bilførere opplever også usikkerhet om hva de skal gjøre etter en dyrepåkjørsel.

Stedsangivelse og hendelsesforløp formidles ofte muntlig, og kvaliteten på informasjonen varierer med førerens forutsetninger og stressnivå. Frykt for erstatningsansvar kan også føre til manglende innmelding. Dyrepåkjørsler skal meldes til 02800, men på grunn av stor pågang kan det være vanskelig å komme igjennom. Mange gir opp når de ikke får svar og forlater stedet uten å melde fra. Utenlandske sjåfører på norske veier vet ofte ikke hva de skal gjøre ved en dyrepåkjørsel. Det finnes ikke noen systematikk i å gi dem informasjon, som SMS-varsel ved innreise eller informasjonsmateriell på tollstasjoner.

Dyrepåkjørsler utgjør over 60 prosent av alle innrapporterte trafikkulykker langs vei i Sverige. Det er beregnet at en gjennomsnittlig innringende nødsamtale om en dyrepåkjørsel tar 5 min og 33 sek, med et årlig gjennomsnitt på 70.000 samtaler. Dette indikerer betydelig ressursbruk, noe som også er relevant for Norge. Et standardisert system for varsling og håndtering av dyrepåkjørsler, både vilt og tamme dyr, vil kunne forenkle prosessen betydelig, samt avlaste politiet.

“Det handler om milliardbeløp også i Norge.”

Erfaring fra Sverige viser at spesialkompetanse hos operatører kan effektivisere ressursbruken ved dyrepåkjørsler. Videre vil en vaktsentral med standardiserte prosedyrer og kontinuerlig oppdatert informasjon om kommunegrenser, kontaktinfo til fallviltjegere, beitelagsledere og veterinærvakter, kunne sikre rask respons, forbedre dyrevelferden og frigjøre ressurser. Norsk Luftambulanse har undersøkt mulighetene for å innlemme en knapp for dyrepåkjørsler i 113-appen, noe som vil gi nøyaktig koordinat og mulighet til å filme. Politiet skulle også kunne omdirigere anrop fra de andre nødnumrene til en slik sentral.

Bane NOR og Statens vegvesen er engasjert i problemene rundt dyrepåkjørsler og er villige til å teste ut tiltak både for å forebygge ulykker og minske konsekvensene for dyr og mennesker når en ulykke først skjer. Til tross for dette er viljen til nytenkning, og finansiering av forskning på området, fortsatt sterkt begrenset hos myndighetene. Problemet løses best gjennom tverrsektorielt samarbeid og koordinert innsats. Gitt de store kostnadene knyttet til dyrepåkjørsler ville, selv en liten reduksjon i antall ulykker, gi betydelige økonomiske besparelser og bidra til å beskytte både dyr og mennesker.