Er gjødselavgift en gyllen mulighet?

Vi trenger et landbrukssystem som tilbyr reelle alternativer.

Dette er et debattinnlegg, skrevet av forsker Isabell Hugøy. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forslaget om klimaavgift på mineralgjødsel vekket sterke reaksjoner. Motstanderne fremhevet økte utgifter, redusert mengde og kvalitet på avlinger, økte klimautslipp, mer import av matkorn og økt bruk av kraftfôr. Nå ble avgiften skrotet for neste års budsjett, men kan gjødselavgift likevel være en gyllen mulighet til å styrke det norske landbruket?

Mineralgjødsel anses som avgjørende i dagens moderne jordbruksdrift. Driften støttes av utdannings- og rådgivningsinstitusjoner. De formidler en agronomi som fremhever kjemiske og fysiske aspekter ved jordhelse. Historisk sett har denne forståelsen og bruk av mineralgjødsel endret fattige jordsmonn i Norge til produktive jordbruksarealer.

Flere bønder jeg har snakket med på Jæren beskrev inntoget av mineralgjødsel som avgjørende for at jorden ble produktiv. Resultatet ble et av Norges viktigste matfat. Foruten steinplukking har plogen og mineralgjødsel fått sterk sosiokulturell forankring hos jærbuen.

Avgiften på mineralgjødsel kan derfor anses som et angrep både på bønders selvforståelse og samfunnsoppdrag om å produsere mest mulig mat på begrenset areal. Men de sterke reaksjonene bunner egentlig i følelsen av manglende alternativer.

Det er fortvilende at avgifter og krav presses ned over hodene fra myndigheter uten at det tilbys reelle alternativer til dagens agronomiske praksis. Alternativene finnes. Problemet er at landbrukssystemet stenger for disse. Både ideologisk og økonomisk sett.

Forskningen min peker på at den dominerende agronomien skaper en overbevisning om at det ikke finnes noe annet reelt alternativ enn konvensjonelt landbruk. Ideen støttes av mektige interesser og utsagn om å bruke Norges knappe tre prosent dyrkbare areal på produktive og klimasmarte måter. I tillegg er bønder låst i en forretningsmodell som krever høy investering av kapital og maksimering av ytelse for å betjene høy gjeld.

Vi trenger et landbrukssystem som tilbyr reelle alternativer. Lovende alternativer vokser fram fra grasroten i Norge.

Flere bønder jeg har snakket med legger om til regenerativ praksis. I doktoravhandlingen min viser jeg at tendensen er større blant kornbønder i Østfold enn melkebønder på Jæren. I Østfold opplever bønder utfordringer relatert til jord, miljøkrav er mer inngripende, og sosiale nettverk med fokus på jordhelse er mer utbredt.

På Jæren derimot beskriver melkebønder at jorden er fruktbar, miljøreguleringer er mindre inngripende, de opplever økt tidspress og krav om dyre investeringer. Ideer om den driftige og sterkt produksjonsorienterte jærbu-bonden er også utbredt. Melkebønder jeg har snakket med er derfor mindre villige til å teste regenerativ dyrking.

Mangfoldet innad i det regenerative miljøet er også stort. Blant annet varierer praksiser for dyrking av underkultur og fangvekster, jordarbeiding, bruk av biologiske innsatsmidler som ferment og kompost, og bruk av sprøytemidler.

Til felles lar bøndene seg inspirere av en annen type agronomi i søken på å regenerere jordhelse. Agronomien bygger på en systemforståelse av næringsopptak som fremhever samspillet mellom biologiske, kjemiske og fysiske prosesser. De vil stimulere økosystemprosesser på måter som skaper god jordhelse og reduserer behovet for tilføring av mineralgjødsel over tid.

Flere av bøndene forteller om bedre jordhelse, bedre økonomi, motivasjon for yrket, sosialt fellesskap og styrket følelse av selvstyre. Det å bli mindre avhengig av eksterne produsenter av innsatsmidler kjennes spesielt godt for noen.

Problemet er at disse alternativene til dagens praksis er sårbare. De er sterkt avhengig av personlig motivasjon, kunnskapskrevende, og fortsatt under utvikling for å tilpasses norske dyrkingsforhold. Alternativene er derfor vanskelige å realisere med motivasjon alene.

En gjødselavgift kan stimulere nysgjerrige bønder til å søke annen type kunnskap og praksis, som regenerativ dyrkingspraksis. Men det hjelper ikke hvis støtteapparatet rundt slik praksis mangler.

Jordbruket trenger utdannings- og rådgivningsinstitusjoner som formidler andre agronomiske forståelser av jord- og plantehelse, i tillegg til den etablerte. Jordbruket trenger politisk vilje og økonomisk støtte til å utvikle kunnskap om regenerativ dyrking under norske forhold. Særlig kreves forutsigbare økonomiske insentiver til bønder som våger å teste ut slik praksis – uten strenge krav til å dokumentere kvantifiserbare resultater.

Skapes ikke reelle alternativer til dagens praksis vil avstanden og frustrasjonen mellom myndighetene og bønder øke – både når det gjelder klimaarbeid og bønder sitt samfunnsoppdrag som matprodusenter.

Kunstgjødselavgiften kan være en gyllen mulighet til å styrke den norske bonden i møte med dagens komplekse utfordringer. Men kun dersom myndighetene og landbruksnæringen strukturelt støtter fremveksten av andre agronomiske ideologier og dyrkingspraksiser.

Denne saken ble publisert i spalten Faglig snakka i Nationen den 02.12.2025.