Jordbruket er et resultat av teknologiens muligheter

Jordbruket kan ikke isolere seg fra resten av samfunnsutviklinga. Men kostnadssida til bonden øker.

Teknologisk utvikling er en sterk driver for effektivisering i jordbruket. I kombinasjon med et begrenset innenlandsk marked for jordbruksvarer vil mange bønder bli hengende etter i inntekt for sitt arbeid og sin investerte kapital.

Tidslinja fra de første jordbrukerne i Norge for 6000 år siden til dagens moderne melkerobotfjøs og gartnerier, er preget av ei lang rekke teknologiske fornyelser og revolusjoner. Bønder og teknologiprodusenter har som andre en trang til å forbedre. Dette har gitt mer effektiv produksjon i form av flere liter og kilo fra hvert husdyr og hvert gårdsbruk.

Innovasjon kombinert med offentlig investeringsstøtte og vekst i produksjonen gjør at det norske jordbruket forsyner det innenlandske markedet med de produktene vi vanligvis kan produsere her i nord.

Effektiviseringa kan ikke tas ut som samlet vekst for jordbruket fordi markedet er begrenset, og eksport har ikke vært en strategi for norsk jordbruk. Arbeidskraft fra jordbruket er forenkla sagt overført til virksomheter som har overtatt oppgaver og funksjoner som gårdsbrukets hushold drev med før, som slakting og ysting, og til sektorer som leverer innsatsfaktorer som kunstgjødsel, maskiner og rådgiving for ytterligere effektivisering.

Eller de har gått til virksomheter som gir råvarene ytterligere merverdi, slik som videreforedling, transport, handel og restaurant. De andre sektorene blir enten kostnader i bondens driftsregnskap eller spiser av markedsinntekten, og bondens andel av verdiskapinga er blitt mindre. Teknologi som effektiviserer gir de fleste bønder redusert inntekt hvis de ikke samtidig kan øke produksjonen, og det blir stadig færre som kan øke når markedet er begrenset.

Et eksempel på teknologi som skal løse et samfunnsproblem er utvikling av tilsetningsstoffer (3-nitroksypropanol) i fôr til drøvtyggere for å redusere metanutslipp. I avisa Bonde- og Småbruker omtales at arbeid er i gang med å tilpasse slik tilsetting til norske forhold.

Dette er et klimatiltak og skal bidra til at jordbruket skal redusere sine totale klimagassutslipp. Men også dette er en teknologi som koster, først i utviklingsfasen og deretter i driftsfasen. Igjen øker kostnadssida til bonden.

Samtidig bidrar denne metoden for å redusere metanutslipp til at effektiviteten med innkjøpt fôr kan holdes oppe, kanskje på bekostning av brukets egne ressurser med grovfôr. Dette eksemplet viser dilemma som ofte er knyttet til teknologi. På den ene siden bidrar den til å spise av inntekta som går til bonden. På den andre siden reduserer det klimagassutslipp, som er et helt nødvendig tiltak for samfunnets beste.

Teknologi har også gitt bedre velferd for dyr og bonde. Melkeroboten er godt etablert i norske melkefjøs. Den har gjort arbeidshverdagen mer fleksibel for bonden, økt velferden og hen kan leve litt mer som andre. Men produksjonen er økt. Det må mer fôr til, flere serviceavtaler som skal betales, mer rådgiving som trengs og må betales, gjelda og kostnadene øker, bonden må springe fortere og lengre, men inntekta hen sitter igjen med er ikke økt tilsvarende.

Ideen er at investering i slike teknologier skal lønne seg, men det krever større areal og større produksjon å fordele kostnadene på. Det er ikke rom for alle når markedet er begrenset. Overføringer og tilskudd skal hjelpe til, men hvor blir det av dette?

Det enkle svaret er at de går til å dekke bøndenes kostnader og holder matvareprisene nede. De siste par årene har tilskuddene økt kraftig fordi kostnadene har økt, samt at regjeringa og Stortinget har ønsket å imøtekomme jordbruksnæringas krav om å redusere et gap mellom bøndenes inntekt og øvrige samfunnsgrupper. Gapet er vanskelig å dekke fordi kostnadene fortsetter å øke.

Vil bonden være tjent med å ikke investere i ny teknologi? Hva er alternativet til å ta i bruk teknologien som utvikles? Stoppe all innovasjon og teknologisk utvikling? Burde vi frosset situasjonen slik den var i 1970? Uten rundballer, melkerobot, PC, smarttelefon og sensorer? Neppe.

Det er ikke mulig for jordbruket å isolere seg fra resten av samfunnsutviklinga, og som vist har jo teknologien mange nyttige virkninger. Men effektiviseringseffekten er tveegget.

Det er likevel mulig å reflektere over hvilken teknologi som er fornuftig å ta i bruk ut fra både økonomi og de samfunnsmål jordbruket skal levere på. Mer kritisk og åpen debatt både i og utenfor jordbruket vil bidra. I tillegg kan sterkere insentiver brukes på teknologien som er ønsket. At det virker, er satsinga på el-bil i Norge et eksempel på.

Hvis teknologi kan og skal styres, er det som sikrer framtidig ressurs- og produksjonsgrunnlag og jordas miljøtilstand klokt å prioritere. Kanskje kan det også gi bonden ei bedre inntekt.

Denne kronikken ble publisert i Nationen og på nationen.no den 18.10.2023.