Norsk landbruk kan ikke hvile på laurbærene

Norsk landbruk er i front i kampen mot antibiotikaresistens. Men nedgang i veterinærer og økonomisk press truer denne posisjonen.

Verdens helseorganisasjon (WHO) peker på antimikrobiell resistens som en av verdens største helseutfordringer. Den norske regjeringen tar også dette problemet alvorlig og i 2024 publiserte en ny «Nasjonal én-helsestrategi mot antibiotikaresistens 2024-2033». Strategien setter en visjon for tverrsektorielt arbeid mellom folkehelse, dyrehelse, plantehelse og miljø, for å redusere risikoen for at resistente bakterier utvikler seg til et uhåndterlig problem.

Som strategien bemerker, vil dette kreve fortsatte forbedringer i bruken av antibiotika og sykdomsforebygging i folke-, dyre- og plantehelse.

Vår forskning som en del av LIMBO-prosjektet, fremhever at situasjonen i norsk husdyrproduksjon allerede er svært god. I prosjektet har vi blant annet gjennomført en spørreundersøkelse blant norske svine- og melkebønder. Den viste at begge gruppene av bønder er svært motiverte for å jobbe for å forbedre dyrehelse og redusere antibiotikabruken.

Bøndene gjør allerede mange forebyggende tiltak med dyrehelse og smittehåndtering. Pågående endringer i jordbruket, slik som overgangen til spesifikke patogenfrie griser og innføringen av melkeroboter ble sett på som muligheter for å bidra til ytterligere reduksjoner i sykdoms- og antibiotikabruk.

Men, samlet sett er situasjonen i norsk jordbruk slik at det er svært begrenset rom for ytterligere forbedringer på dette feltet.

Utfordringen er da å opprettholde dagens svært gode situasjon med god dyrehelse, lavt smittepress og lav antibiotikabruk. Denne situasjonen har ikke oppstått på grunn av flaks. Den har vært avhengig av samarbeid mellom husdyrnæringa og offentlige myndigheter for å bedre dyrehelsen og redusere antibiotikabruk, og opprettholdelse av de økonomiske og politiske rammebetingelsene som støtter bøndene i å investere tid og ressurser i å forebygge sykdom og forbedre dyrehelsen.

Det er viktig å ikke bli selvtilfreds og anta at ting ikke kan endre seg til det verre. Landbruks- og veterinærsektoren er gjennom kontinuerlige endringer. Resultater fra prosjektet vårt fremhevet en rekke ulike risikoer knyttet til dette.

For det første relatert til veterinæryrket. En nedgang i tallet på veterinærer i landbruket er en stor bekymring som allerede er fremhevet av veterinærforeningen. Hvis nedgangen fortsetter, er det en risiko for at bøndene mister tilgangen til veterinærråd og tjenester. På samme måte er de et viktig bindeledd mellom bønder, næringen og offentlige myndigheter.

Hvis tallet på veterinærer fortsetter å falle, vil det i økende grad påvirke kapasiteten til å spre nye råd om hvordan man kan forhindre sykdom til bønder, eller handle i tilfelle sykdomsutbrudd.

Vår undersøkelse blant veterinærer fremhevet også økende konkurranse mellom veterinærerpraksiser i de samme praksisområdene og økende press for å foreskrive antibiotika, selv i situasjoner der veterinæren ikke anså det som nødvendig. Dersom antall aktive gårder i Norge fortsetter å synke, øker det utsiktene til større konkurranse mellom gjenværende veterinærer i enkelte områder om en mindre kundebase. Dette kan føre til flere unødvendige resepter fra veterinærer i håp om å beholde bøndene som kunder.

For det andre relatert til bøndene. Bøndene er under økende tidspress og ofte under økt økonomisk press. Dette kan på lengre sikt kan ha implikasjoner for dyrehelse og antibiotikabruk. Som vi ser i andre land, brukes antibiotika ofte i stedet for å ta de nødvendige tiltakene for å forhindre sykdom gjennom god hygiene, smittevern og å ta seg tid til å observere og ta vare på dyr. Sistnevnte tar tid og ressurser, mens antibiotika lover en rask og billigere løsning.

En dårlig gårdsøkonomi har også konsekvenser for fremtidige investeringer i ny teknologi, tiltak, og nye driftsbygninger som kan forbedre dyrehelse.

Tillit er også en viktig faktor her. Selv om tilliten mellom aktørene i landbruket, og mellom landbruket og samfunnet, er svært høy i Norge, er Norge også vitne til en synkende tillit blant befolkningen og bøndene til offentlige myndigheter.