Trender i norsk landbruk (Trendundersøkelsen) er en spørreundersøkelse om norsk landbruk rettet til norske bønder som har vært gjennomført av Norsk senter for bygdeforskning annethvert år siden 2002. Trendundersøkelsen gir ved hver gjennomføring data fra et representativt utvalg på mer enn 1500 gårdbrukere som er registrert i Produsentregisteret hos Statens landbruksforvaltning. Spørre-undersøkelsen dekker en rekke tema inkludert bonden, familien og gårdshusholdet, hverdagen som bonden, gården og gårdsdrifta, annen næringsaktivitet, framtidsplaner, samt holdninger til landbruks-politiske spørsmål. Denne rapporten presenterer datamaterialet fra 2014 med analyser av sammenhenger og utviklingstrekk på flere temaområder. Dette gir dagsaktuell kunnskap om utviklingen i norsk landbruk. Samtidig viser dette hvilke ytterligere muligheter for landbruksfaglige analyser som ligger i Trend-undersøkelsens datamateriale. I analysene er det brukt noen gjennomgående forklaringsvariabler, det vil si grupperinger av utvalget som kan gi mer innsikt i hvordan svarene på tematiske spørsmål varierer på tvers av ulike strukturer. Alder, landbruksutdanning, type produksjon, bruksstørrelse og sone-inndeling for arealtilskudd er brukt som forklaringsvariabler. Utviklingen i demografiske variabler viser at alderen på norske bønder øker. Gjennomsnittsalderen har økt med fem år siden 2002, og er nå over 54 år i utvalget for Trendundersøkelsen. Det er også en økende andel som har landbruksutdanning. Nær halvparten har landbruksutdanning, mens en av ti har landbruksutdanning på høgskole eller universitetsnivå. En av tre bønder oppgir at de driver korn-produksjon, 32 prosent har sau, og 27 prosent har melkeproduksjon. I tråd med struktur-rasjonaliseringen i landbruket øker driftsarealet per driftsenhet. Hvert tiende gårdsbruk driver mer enn 500 dekar. Dette er dobbelt så stor andel som for ti år siden. Et tema som Trendundersøkelsen fanger opp er optimismen i landbruket. Om troen på økonomisk utvikling de nærmeste årene kan være et mål på optimisme, ser vi at optimismen var størst i 2008 og har siden vært fallende. Dette gjelder både økonomien i gårdsdriften og for husholdet samlet. Samtidig er seks av ti i noen grad tilfreds med økonomien i husholdet, mens bare to av ti svarer tilsvarende om økonomien i gårdsdriften. En konsekvens av bøndenes framtidstro er strukturutviklingen i landbruket og næringens evne til å nå målene om økt produksjon. I Trendundersøkelsen 2014 finner vi den nest høyeste andelen som vil øke produksjonen i perioden siden 2002 med 37 prosent. Samtidig er en andel på 22 prosent som vil legge ned driften den klart høyeste i samme periode. Dette kan tyde på at bøndene opplever en enten eller situasjon. De som ikke har vilje eller ressurser til å øke produksjonen ser i økende grad nedleggelse som alternativ. En samlet analyse viser at lavere alder, større driftsareal, relativt god økonomi og tro på god økonomisk utvikling de neste årene er faktorer som samvarierer positivt med bondens planer om produksjonsøkning. Det er også bønder med forholdsvis mye gjeld som planlegger produksjonsøkning. Stor gjeld antyder store investeringer, og det viser sammenhengen mellom behovet for økt produksjon og behovet for investeringer i landbruket. Målt i antall bønder som forventer at de vil foreta større investeringer i driftsbygninger eller maskiner er det en markert nedgang i investeringsviljen fra 2012 til 2014. I sum kan flere som vil øke produksjonen, flere som vil legge ned, og relativt færre som vil investere bety en akselerering av strukturutviklingen i landbruket i retning av færre og større driftsenheter. Store investeringer og stort produksjonsvolum gjør at marginene blir viktigere. Store og sentralt beliggende produsenter kan fristes til å forlate landbrukssamvirket til fordel for økte marginer hos private vare-mottakere. Her finner vi likevel en massiv oppslutning om samvirke, en oppslutning som har økt siden tidligere trendundersøkelser og som viser at bøndene ser samvirke som viktig for å fremme egne markedsinteresser. Det er også en økende andel som er villig til å ta kostnaden med en utjevning som sikrer like leveringsbetingelser til alle selv om støtten til dette er langt lavere enn støtten til samvirket som idé. En tilsvarende reaksjon finner vi i utviklingen av holdninger til landbrukspolitiske spørsmål. Det er for eksempel nedgang i andelen som mener det er for mange reguleringer i landbruket og at produksjons-begrensningene bør fjernes. En samlet analyse av holdningen til en liberal landbrukspolitikk versus statlig styring viser at partipolitisk tilhørighet er den viktigste forklaringsfaktoren for dette spørsmålet. Dernest har bønder med høyere alder, høyere utdanningsnivå, de som identifiserer seg som gård-bruker og bruker mer arbeidstid på gården en mer positiv holdning til statlig styring, mens de som plan-legger produksjonsnedgang eller avvikling er mer for en liberalisering av landbrukspolitikken. Politiske spørsmål om retningen på norsk landbruk strekker seg videre enn en samfunnsøkonomisk de-batt om liberalisering versus statlig styring av de økonomiske betingelsene for næringen. Den har også en miljøside og et fokus på matforsyning i et nasjonalt og globalt perspektiv. Her har spørsmålet om bruk av grovfôr eller kraftfôr vært et særlig debattert tema. Trendundersøkelsen har fanget opp dette temaet med spørsmål om holdninger til kraftfôrbruk i egen produksjon og til import av kraftfôr i norsk landbruk generelt. Norske bønder har et klart ønske om å prioritere grovfôr i egen produksjon, og er klart skeptiske til avhengigheten av importert kraftfôr. Samtidig møtes de av økonomiske realiteter, og mange ønsker derfor samtidig en politikk som gir lavere kraftfôrpris. Trendundersøkelsen tar også opp sosiale aspekter ved det å være bonde. Færre bønder, og færre familier der begge partnere er delaktig i gårdsdriften gjør det mer ensomt å være bonde. Likevel har det vært en nedgang i andelen bønder som svarer at de ofte føler seg ensom siden 2002. Også be-kymringer kan gå ut over den psykiske helsen. Et noe oppsiktsvekkende funn her er at bøndene er mer bekymret for norsk landbrukets framtid enn økonomien på eget gårdsbruk. Bekymringer og manglende framtidstro kan være årsak til beslutning om nedleggelse. Samtidig er det svært mange økonomiske, sosiale og kulturelle forhold som påvirker en slik beslutning. En interessant analyse fra Trendundersøkelsen 2014 viser at hva naboen og bønder i nabolaget gjør har stor betydning for egen beslutning om eventuell nedleggelse. Bruksnedleggelse har en smitteeffekt og kan forklares med økt sosial og kulturell aksept når flere i samme nærområde velger å avvikle. Videre drift av gården krever en økonomi som gir husholdningen grunnlag for et tilfredsstillende for-bruk. Her tar Trendundersøkelsen opp tema som husholdsinntekt og inntektskilder. Et utviklingstrekk er at bønder tjener stadig mindre på gården, men opprettholder en husholdsinntekt gjennom lønns-arbeid og andre inntektskilder. Dette til tross for strukturrasjonalisering og større driftsenheter. 52 prosent av bøndene oppgir at de driver en eller flere tilleggsnæringer med utgangspunkt i brukets ressurser. Denne andelen har vært stabil over mange år. Leiekjøring er den vanligste formen for tilleggsnæring. Bønder med landbruksutdanning driver oftere tilleggsnæring, og vi finner oftere tilleggsnæring på større gårdsbruk. Til slutt i rapporten gjøres en analyse av omfanget av økologisk landbruk. Politikken på dette området har lenge hatt et mål om 15 prosent økologisk landbruksproduksjon og matforbruk, men Trend-undersøkelsen gir lite håp om å nå dette målet på kort sikt. Kun 1,2 prosent har konkrete planer om omlegging til økologisk, mens 9,1 prosent svarer «vet ikke» på spørsmål om omleggingsplaner og kan dermed være potensielle til omlegging. Begge disse målene har sunket siden 2002. «vet ikke»-gruppen har sunket fra 19 til ni prosent siden 2002.