Rapport

Enkelte kommuner har til dels store avstandsulemper. Dette gjelder ikke minst kommuner uten landfast forbindelse. Betydningen av avstandsulemper har tidligere knapt vært vektlagt i kommunereformens kunnskapsgrunnlag. For å møte denne kunnskapsmangelen har ti av landets øykommuner uten landfast forbindelse bestilt utredningen, som ser nærmere på ulike sider ved situasjonen for disse kommunene ved en eventuell kommunesammenslåing.


Rapport

Trender i norsk landbruk (Trendundersøkelsen) er en spørreundersøkelse om norsk landbruk rettet til norske bønder som har vært gjennomført av Norsk senter for bygdeforskning annethvert år siden 2002. Trendundersøkelsen gir ved hver gjennomføring data fra et representativt utvalg på mer enn 1500 gårdbrukere som er registrert i Produsentregisteret hos Statens landbruksforvaltning. Spørre-undersøkelsen dekker en rekke tema inkludert bonden, familien og gårdshusholdet, hverdagen som bonden, gården og gårdsdrifta, annen næringsaktivitet, framtidsplaner, samt holdninger til landbruks-politiske spørsmål. Denne rapporten presenterer datamaterialet fra 2014 med analyser av sammenhenger og utviklingstrekk på flere temaområder. Dette gir dagsaktuell kunnskap om utviklingen i norsk landbruk. Samtidig viser dette hvilke ytterligere muligheter for landbruksfaglige analyser som ligger i Trend-undersøkelsens datamateriale. I analysene er det brukt noen gjennomgående forklaringsvariabler, det vil si grupperinger av utvalget som kan gi mer innsikt i hvordan svarene på tematiske spørsmål varierer på tvers av ulike strukturer. Alder, landbruksutdanning, type produksjon, bruksstørrelse og sone-inndeling for arealtilskudd er brukt som forklaringsvariabler. Utviklingen i demografiske variabler viser at alderen på norske bønder øker. Gjennomsnittsalderen har økt med fem år siden 2002, og er nå over 54 år i utvalget for Trendundersøkelsen. Det er også en økende andel som har landbruksutdanning. Nær halvparten har landbruksutdanning, mens en av ti har landbruksutdanning på høgskole eller universitetsnivå. En av tre bønder oppgir at de driver korn-produksjon, 32 prosent har sau, og 27 prosent har melkeproduksjon. I tråd med struktur-rasjonaliseringen i landbruket øker driftsarealet per driftsenhet. Hvert tiende gårdsbruk driver mer enn 500 dekar. Dette er dobbelt så stor andel som for ti år siden. Et tema som Trendundersøkelsen fanger opp er optimismen i landbruket. Om troen på økonomisk utvikling de nærmeste årene kan være et mål på optimisme, ser vi at optimismen var størst i 2008 og har siden vært fallende. Dette gjelder både økonomien i gårdsdriften og for husholdet samlet. Samtidig er seks av ti i noen grad tilfreds med økonomien i husholdet, mens bare to av ti svarer tilsvarende om økonomien i gårdsdriften. En konsekvens av bøndenes framtidstro er strukturutviklingen i landbruket og næringens evne til å nå målene om økt produksjon. I Trendundersøkelsen 2014 finner vi den nest høyeste andelen som vil øke produksjonen i perioden siden 2002 med 37 prosent. Samtidig er en andel på 22 prosent som vil legge ned driften den klart høyeste i samme periode. Dette kan tyde på at bøndene opplever en enten eller situasjon. De som ikke har vilje eller ressurser til å øke produksjonen ser i økende grad nedleggelse som alternativ. En samlet analyse viser at lavere alder, større driftsareal, relativt god økonomi og tro på god økonomisk utvikling de neste årene er faktorer som samvarierer positivt med bondens planer om produksjonsøkning. Det er også bønder med forholdsvis mye gjeld som planlegger produksjonsøkning. Stor gjeld antyder store investeringer, og det viser sammenhengen mellom behovet for økt produksjon og behovet for investeringer i landbruket. Målt i antall bønder som forventer at de vil foreta større investeringer i driftsbygninger eller maskiner er det en markert nedgang i investeringsviljen fra 2012 til 2014. I sum kan flere som vil øke produksjonen, flere som vil legge ned, og relativt færre som vil investere bety en akselerering av strukturutviklingen i landbruket i retning av færre og større driftsenheter. Store investeringer og stort produksjonsvolum gjør at marginene blir viktigere. Store og sentralt beliggende produsenter kan fristes til å forlate landbrukssamvirket til fordel for økte marginer hos private vare-mottakere. Her finner vi likevel en massiv oppslutning om samvirke, en oppslutning som har økt siden tidligere trendundersøkelser og som viser at bøndene ser samvirke som viktig for å fremme egne markedsinteresser. Det er også en økende andel som er villig til å ta kostnaden med en utjevning som sikrer like leveringsbetingelser til alle selv om støtten til dette er langt lavere enn støtten til samvirket som idé. En tilsvarende reaksjon finner vi i utviklingen av holdninger til landbrukspolitiske spørsmål. Det er for eksempel nedgang i andelen som mener det er for mange reguleringer i landbruket og at produksjons-begrensningene bør fjernes. En samlet analyse av holdningen til en liberal landbrukspolitikk versus statlig styring viser at partipolitisk tilhørighet er den viktigste forklaringsfaktoren for dette spørsmålet. Dernest har bønder med høyere alder, høyere utdanningsnivå, de som identifiserer seg som gård-bruker og bruker mer arbeidstid på gården en mer positiv holdning til statlig styring, mens de som plan-legger produksjonsnedgang eller avvikling er mer for en liberalisering av landbrukspolitikken. Politiske spørsmål om retningen på norsk landbruk strekker seg videre enn en samfunnsøkonomisk de-batt om liberalisering versus statlig styring av de økonomiske betingelsene for næringen. Den har også en miljøside og et fokus på matforsyning i et nasjonalt og globalt perspektiv. Her har spørsmålet om bruk av grovfôr eller kraftfôr vært et særlig debattert tema. Trendundersøkelsen har fanget opp dette temaet med spørsmål om holdninger til kraftfôrbruk i egen produksjon og til import av kraftfôr i norsk landbruk generelt. Norske bønder har et klart ønske om å prioritere grovfôr i egen produksjon, og er klart skeptiske til avhengigheten av importert kraftfôr. Samtidig møtes de av økonomiske realiteter, og mange ønsker derfor samtidig en politikk som gir lavere kraftfôrpris. Trendundersøkelsen tar også opp sosiale aspekter ved det å være bonde. Færre bønder, og færre familier der begge partnere er delaktig i gårdsdriften gjør det mer ensomt å være bonde. Likevel har det vært en nedgang i andelen bønder som svarer at de ofte føler seg ensom siden 2002. Også be-kymringer kan gå ut over den psykiske helsen. Et noe oppsiktsvekkende funn her er at bøndene er mer bekymret for norsk landbrukets framtid enn økonomien på eget gårdsbruk. Bekymringer og manglende framtidstro kan være årsak til beslutning om nedleggelse. Samtidig er det svært mange økonomiske, sosiale og kulturelle forhold som påvirker en slik beslutning. En interessant analyse fra Trendundersøkelsen 2014 viser at hva naboen og bønder i nabolaget gjør har stor betydning for egen beslutning om eventuell nedleggelse. Bruksnedleggelse har en smitteeffekt og kan forklares med økt sosial og kulturell aksept når flere i samme nærområde velger å avvikle. Videre drift av gården krever en økonomi som gir husholdningen grunnlag for et tilfredsstillende for-bruk. Her tar Trendundersøkelsen opp tema som husholdsinntekt og inntektskilder. Et utviklingstrekk er at bønder tjener stadig mindre på gården, men opprettholder en husholdsinntekt gjennom lønns-arbeid og andre inntektskilder. Dette til tross for strukturrasjonalisering og større driftsenheter. 52 prosent av bøndene oppgir at de driver en eller flere tilleggsnæringer med utgangspunkt i brukets ressurser. Denne andelen har vært stabil over mange år. Leiekjøring er den vanligste formen for tilleggsnæring. Bønder med landbruksutdanning driver oftere tilleggsnæring, og vi finner oftere tilleggsnæring på større gårdsbruk. Til slutt i rapporten gjøres en analyse av omfanget av økologisk landbruk. Politikken på dette området har lenge hatt et mål om 15 prosent økologisk landbruksproduksjon og matforbruk, men Trend-undersøkelsen gir lite håp om å nå dette målet på kort sikt. Kun 1,2 prosent har konkrete planer om omlegging til økologisk, mens 9,1 prosent svarer «vet ikke» på spørsmål om omleggingsplaner og kan dermed være potensielle til omlegging. Begge disse målene har sunket siden 2002. «vet ikke»-gruppen har sunket fra 19 til ni prosent siden 2002.


Artikkel
Sammendrag

Når spørsmålet om kommunesammenslåing kommer til våre hjemkommuner, rives ellers gode venner mellom ideologier. Parti står mot parti og kamerat mot kamerat. Lekfolk mot eksperter og by mot land – og kommunestrukturen består.

Kommunene – velferdsstatens livåre – synes å komme i klem mellom et lokalnivå som spiller distrikts- og demokratikortet og et Storting med beslutnings- og styringsvegring. Kommuneinn-delingsspørsmålet skaker ikke bare det lokale selvstyrets fundament, men griper direkte inn i en av de mest stabile motsetningene i norsk politikk: «sentrum-periferi». Hvorfor er kommunefloka så vanskelig å nøste opp i?

Plan 02/2014, s. 10-15


Rapport

Sodd er en samlebetegnelse for en rett som både rommer ulike oppskrifter, produksjonsmåter og produksjonssteder og sodd er derfor et interessant case for å studere folks oppfatning av hva som definerer en lokal matspesialitet. Sodd har også vært gjennom en nær åtte år lang merkegodkjenningsprosess og denne er beskrevet i rapporten. I prosjektet er det samlet inn data som er brukt til å analysere, identifisere og systematisere begreper og kvaliteter som er knyttet til ulike typer sodd, og forklare hvordan konstruksjonen av soddkvaliteter varierer mellom folk avhengig av deres «nærhet» til produktet sodd. Hva er egentlig sodd? Åtte ulike varianter av sodd som er å finne i matbutikker er brukt som «analyseobjekter» i studien hvor vi ser «bak» de enkelte soddproduktene for å studere hvordan folk bosatt på ulike steder i landet definerer, konstruerer og fortolker sodd som en case på differensiert mat og på den måten klargjøre hvilke grenser som trekkes opp for hva som er sodd.


Rapport

Basert på svar fra 2967 norske bønder presenteres det i denne rapporten noen enkeltresultat fra undersøkelsen Landbruk og arbeidshelse 2012. De resultater som presenteres er representative for gruppen av alle norske bønder, men som alle utvalgsundersøkelser har den den svakhet at det er usikkerhet knyttet til resultatene. Den vil være godt egnet til å belyse sammenhenger innenfor temaet helse og ulykker i landbruket, men skal brukes med forsiktighet når det gjelder å si noe bastant om antall ulykker i landbruket. Likevel er dette tallmaterialet noe av det beste vi har for å si noe om hvor mange ulykker det er i norsk landbruk og hvem det er som rammes av disse ulykkene. Hvert år utsettes 16 prosent av norske bønder for minst én nesten-ulykke, åtte prosent for minst en ulykke uten personskade og seks prosent for minst en ulykke med personskade. I tillegg er det årlig fem prosent andre personer som utsettes for en ulykke på et gårdsbruk. Men dette er altså kun minimumsanslag. Det er ikke gitt at alle husker alle små og store ulykker tilbake i tid. Med utgangspunkt i informasjon om 208 ulykker som i løpet av de siste fem årene har rammet andre enn bonden selv, gis det i rapporten oversikt over hvem som rammes, når, hvor og hvordan ulykken skjer og konsekvenser av ulykken. Rapporten inneholder i tillegg en rekke data om ulykker som rammer bønder. Det gjelder både ulykker med og uten personskader, og det gjelder nestenulykker. Vi ser for eksempel at flere ulykker skjer i høstonna enn i våronna, og at de har en tendens til å inntreffe fra midt på dagen og utover. Men samtidig er det store bildet at ulykker i landbruket skjer hele året, på alle tidspunkt av døgnet hele uka igjennom og på alle steder på gården selv om flere ulykker skjer i fjøs og andre driftsbygninger. Likevel er det verdt å merke seg at dette ikke nødvendigvis betyr at det å være i fjøset/driftsbygninger medfører en større ulykkesrisiko. Skal man kunne si noe om risikoen må man se det i forhold til hvor mye tid bonden bruker på ulike steder på gården. I rapporten gis det også oversikter over typer av ulykker og hvilke arbeidsoppgaver og arbeidsredskaper som var i bruk da ulykken inntraff. Vi har også data om hva bonden mener var årsaken til ulykken, og her er uoppmerksomhet og hastverk de to grunnene som nevnes oftest. Oppfatningen synes å være at ulykker bare er noe som skjer, til tross for at man egentlig visste bedre, eller visste at de skulle ha gjort det annerledes.


Rapport

I denne rapporten er det laget 12 indekser som på ulik måte sier noe om situasjonen i norske bygdekommuner. Indeksene er alle laget på grunnlag av data fra Lokalsamfunns-undersøkelsen 2011. Dette er en undersøkelse som er utviklet ved Bygdeforskning og som skal gjennomføres med jevne mellomrom. 284 kommuner er definert som bygdekommuner og operasjonaliseringen er gjort på grunnlag av statistikk fra Statistisk sentralbyrå over befolkningstetthet, andel sysselsatt i primærnæringene og avstand til regionsentra. 1186 personer i de 284 bygdekommunene utgjør datamaterialet. De 12 indeksene utgjør Norsk bygdebarometer som vil bli videreutviklet etter at nye data blir samlet inn i Lokalsamfunns-undersøkelsen 2013.


Rapport

Kartleggingsundersøkelsen bygger på svar fra 298 medlemmer av HANEN (tidligere Norsk Bygdeturisme og Gardsmat) som ble gjennomført våren 2009. Kartleggingen omfatter blant annet data om hvem aktørene er, bakgrunn og utgangspunktet for virksomheten, når bedriften startet, hvilke produkter som tilbys, arbeidsomfang, og omsetning, gjennomførte utviklingstiltak og framtidige planer. I tillegg omfatter kartleggingen opplysninger om hvilken betydning næringen har for aktørenes arbeidssituasjon, og husholdets inntekt. Resultater fra kartleggingen viser blant annet at de fleste av disse virksomhetene er små familiebedrifter. Mange av de som driver med gårdsmat og bygdeturisme har høyere utdanning, de er ofte innflyttere eller tilbakeflyttere til ei bygd og det er litt flere kvinner enn menn blant dem. De fleste forventer økt omsetning de neste fem årene, og de fleste som gikk med underskudd i 2008 forventer å snu dette til overskudd i løpet av de neste fem årene. Et stort flertall forventer å fortsette med bygdeturisme og gårdsmat de neste tre årene, og over halvparten av utvalget forventer å øke omfanget av driften. De som planlegger å utvide gjør dette både pga økende etterspørsel og behov for inntjening, men også for å skape arbeidsplasser og utnytte sin kompetanse.


Rapport
Sammendrag Last ned PDF

I Norge er det regler om boplikt på landbrukseiendom. Ved konsesjonsfri overdragelse er regelen at det er boplikt (lovbestemt boplikt), men det kan søkes om fritak. Ved over-dragelser som krever konsesjon skal det vurderes om det er behov for å sette boplikt som et vilkår og da ut fra de formål konsesjonsloven skal fremme. Kommunene er primærinstans i begge typer saker. I denne undersøkelsen av saker i 15 kommuner behandlet i året 2006 har vi studert hvordan kommunene forholder seg til og praktiserer regelen om boplikt på landbrukseiendom. Søknader om fritak fra lovbestemt boplikt kommer gjennomgående fra små landbrukseiendommer. Ingen søknader gjaldt eiendommer med mer enn 150 dekar dyrket areal. Det ble ikke gitt varig fritak på eiendommer med over 70 dekar dyrket areal og ikke tidsbegrenset fritak på eiendommer med over 90 dekar dyrket areal. Vanlige grunner til å innvilge fritak er svakt landbruksmessig ressursgrunnlag. Ved avslag henvises det til behovet for å styrke bosettingen, men dess mindre eiendommen er, dess vanskeligere er det å bruke dette argumentet. I den grad konsesjonssakene gjelder landbruk dreier det seg om større eiendommer enn for fritakssakene (80 dekar dyrket areal i gjennomsnitt). Typisk er det her langt mer vanlig å stille krav om boplikt (mer enn 80 prosent av sakene). Men også her synker tilbøyeligheten til å sette vilkår om boplikt med synkende størrelse på eiendommen og redusert kvalitet på bebyggelsen på eiendommen. Selv om vi vurderer at begrunnelsene i enkelte fritakssaker er mangelfull, er hovedkonklusjonen at regelen om boplikt i landbruket i det store og hele praktiseres etter de lover og retningslinjer som gjelder, inkludert be-stemmelser om kommunal skjønnsutøvelse. Imidlertid synes det vanskelig å leve opp til kravet om at bosetting skal tillegges særlig vekt ved avgjørelser av fritak fra boplikt. Effektiviseringen i landbruket setter grenser for i hvilken utstrekning en kan bruke boplikten til å sikre bosetting. Dette er i seg selv ikke noe argument verken for å avvikle eller beholde boplikten, men det viser behovet for å utøve skjønn i slike saker.


Rapport

I den nye konsesjonsloven som ble vedtatt i 1974 fikk kommunene anledning til å innføre lokal forskrift om konsesjonsplikt på eiendommer som bør brukes til helårsbosetting (såkalt 0-konsesjon). Bakgrunnen var at det etter hvert i en del kommuner hadde blitt en tendens til økt etterspørsel av boliger til bruk i fritidsøyemed, boliger som kommunen primært ønsket brukt til fast bosetting. Siden innføringen av den nye loven har nærmere hundre kommuner vedtatt slik forskrift, enten i hele kommunen eller i deler av den (soner og/eller bestemte eiendommer). En del kommuner har senere opphevet forskriften. I dag har 66 kommuner slik forskrift. Målet, og det eneste målet, er å sikre helårsbosetting på boligeiendommer som kommunen ønsker skal brukes til dette. I undersøkelsen finner vi ingen indikasjoner på kommunenivå av at slik boplikt gir mer bosetting i boliger. I fritidskommuner som ikke har boplikt og som ikke har hatt det de siste 13 år (42 kommuner) er andel bosatte eneboliger, andel bosatte landbrukseiendommer under konsesjonsgrensen med boligbygning, og andel eneboliger med status som fritidsbolig i GAB-registeret like høy. Multiple regresjonsberegninger ligger bak disse funnene på kommunenivå. Det er likevel viktig å merke seg at en eventuell effekt av boplikt på lavere geografisk nivå enn kommune vil kunne forsvinne i en analyse på kommunenivå. Undersøkelsen omfatter ikke tilfeller der boplikten gjelder for soner i kommunen. Vi har ikke hatt tilgang til tilfredsstillende data for å undersøke dette. Det kan derfor godt hende at boplikt har betydning for helårsbosettingen i soner av kommunen, særlig i kommuner med områder som er spesielt etterspurte til fritidsformål og hvor det samtidig er en viss etterspørsel etter helårsboliger. En spørreundersøkelse blant rådmenn i bopliktkommunene (inkludert de med boplikt i deler av kommunen) viser at rådmenn i de fleste bopliktkommunene oppfatter boplikt som et viktig virkemiddel og at andelen bosetting ville falle hvis 0-konsesjonsforskriften (som hjemler boplikt) ble opphevet. Eventuelle videre undersøkelser av boplikt på boligeiendom bør konsentreres om studier av soner i kommuner. En kan i prinsippet bruke samme komparative undersøkelsesmetode som i denne studien. Vi gjør oppmerksom på at studien ikke omfatter boplikt på landbrukseiendom, kun på boligeiendom.