Vi dyrker felles verdier på private jorder

Får vi et sterkere jordvern hvis dyrkajord blir oppfattet som et fellesgode?

Landbruket leverer goder til fellesskapet ut over varer, men det er ikke noe vi reflekterer over til daglig. Handlinger på dyrkajord får konsekvenser for andre enn de som er direkte involvert, og kanskje særlig for framtidige generasjoner. Mange som er opptatt av jordvern er fortvilet og frustrerte, fordi argumentene deres ikke når fram. Vi får en avstand til landbruket og ser jordressursene som noe som kun angår enkeltbønder. Samtidig glipper forståelsen av hvordan hele samfunnet er avhengige av disse ressursene.   

Et vern er aldri sterkere enn befolkningens forståelse og støtte til vernet. Bare se på marka i nærheten av de største byene. Bortsett fra Markaloven, som omfatter Oslo og en rekke omegnskommuner, har disse områdene et svakt formelt vern, men et sterkt vern i praksis. Dette er fordi alle som bruker marka blir dens forsvarere.  

Kontrollen over jordressursen er fordelt mellom de som eier dyrkajorda og lovverk som skal sikre storsamfunnets rettigheter. I Norge er fellesskapets interesser institusjonalisert, både gjennom Jordlovas driveplikt og forbud mot å bruke dyrkajord til annet formål enn landbruk utenom i særlige tilfeller. Hva som defineres som særlige tilfeller, er imidlertid et politisk spørsmål. Dyrkajord blir derfor jevnlig omdisponert til andre formål enn landbruk i kommunenes arealplaner, og kommunene har store arealreserver som kan bli omdisponert i framtiden. 

Dette er en utfordring som har blitt satt på den offentlige dagsorden de siste årene. Først med Stortingets vedtak av et strengere årlig tak på nedbygging på maksimalt 4000 dekar per år, og nå senest med brev til kommunene fra Landbruks- og matminister Bollestad og Kommunal- og moderniseringsminister Astrup. Her understrekes viktigheten av jordvern for flere av FNs bærekraftsmål.  

Forvaltertanken er sentral i landbruket over hele verden. Den går ut på at jordeiende bønder, som selv driver jorda, har interesse av å ta vare på ressursen, og overlevere den til neste generasjon i bedre stand enn bonden selv overtok den i. Eieren tar kostnaden ved å overvåke ressursbruken, men får også nytten av den ved å kunne selge det som jorda produserer.  

Her i landet kan det årlige landbruksoppgjøret betraktes som en kontrakt mellom landbruket og storsamfunnet, der bøndene får overføringer for å produsere mat gjennom årlige avtaler med Staten. I retur får storsamfunnet tilgang på mat. Landbruksoppgjøret er en måte å sikre fellesskapet tilgang på jordbruksprodukter gjennom et regulert marked. Overføringer til landbruket fra Staten kan slik sees på som fellesskapets betaling for fellesgoder. Forståelsen av hva disse subsidiene gir fellesskapet, er ikke like stor hos alle. Subsidier kan oppfattes som at enkeltbønder får fordeler av penger fra statskassa. 

I debatten om jordvern, har argumenter om jord som fellesressurs blitt hevdet fra flere hold. Organisasjonen Spire har tatt til orde for rettighetene til fremtidige generasjoner. Rettigheter til dyrkajord er en del av argumentasjonen når de ønsker å etablere et framtidsombud for å tale framtidige generasjoners sak i dagens politiske prosesser.  

I Greenbelt rundt millionbyen Toronto i Canada har det å gjøre dyrkajorda til noe som befolkningen har et opplevd eierskap til vært viktig for å forankre både jordvern, naturvern og lokal matproduksjon som en kollektiv interesse. I «Routledge Handbook of Food as Commons», løftes samarbeid i lokalsamfunnene fram som løsningen på forvaltningen av dyrkajord. Fellesgodeperspektivet fremmes her som en vei til å endre matsystemet. Her utfordres både synet på eiendomsrettens forrang over andre rettigheter, men også statens monopol på rollen med å sikre fellesverdier.  

Matproduksjon er en av de viktigste relasjonene mellom menneske og natur i dagens samfunn, men for mange er den mer usynlig enn før. Stadig færre har en direkte relasjon til landbruk eller bønder. Initiativ som andelslandbruk og bynært landbruk, har andre primære mål enn inntjening, og kan være eksempler på aktiviteter som vil øke forståelsen av og kontakten med matproduksjon.   

Ellinor Ostrom fikk i 2009 Nobelprisen i økonomi for å vise hvordan selvorganiserende fellesskap i lokalsamfunnene kan forvalte naturressurser på en robust måte. Hun viste at når naturressurser som beite, fiske og skog brukes som fellesressurs i lokalsamfunn, etableres det over tid regler for bruk som respekteres, og som gjør utnyttelsen av ressursene både økonomisk og økologisk bærekraftig. Kanskje kan Ostrom inspirere oss til å koble medborgere og lokalsamfunn til dyrkajordas forvaltning på nye måter. 

Hvilke muligheter kan vi tenke oss, og hvilke er ønskelige? Svarene på disse spørsmålene henger sammen med hvilke mål som skal ligge til grunn for vernet av jordressursen. FNs naturpanels rapport fra 2019 konkluderte med at sumeffekter av arealendringer er den største trusselen mot kollaps av økosystemer. Behovet for å tenke felles tanker om jordressursen handler også om disse økosystemene, om robusthet mot klimaendringer, og om beredskap i framtidens pandemier, naturkatastrofer og sikkerhetspolitiske scenarier. 

Denne kronikken stod på trykk i Kommunal Rapport 28.01.2021.