Mindre stammespråk gir mer matnyttig debatt

Kulturforskjellen mellom tradisjonelle bønder og de mat- og klimainteresserte i byene blir større og større. Vil mindre bruk av stammespråk gjøre diskusjonene mer matnyttige?

Jeg er vokst opp på Skatval, på ei halvøy i Trondheimsfjorden med omtrent 1.000 innbyggere. Jordbruk er den største næringa, noe jeg husker vi som ungdommer ikke var særlig stolte av.

Ungdomsskolen ligger i kommunesenteret Stjørdal, og der møttes vi fra bygdene og de fra sentrum. På ungdomsskolen handler mye om å lære de sosiale kodene med andre på samme alder, og elevkvelder med diskotek var en av de største begivenhetene.

En av de første elevkveldene var det et dikt, inspirert av Jan Erik Vold, kanskje, som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det gikk noe sånt som: Potet. Skatval. Kuskit. Skatval. Frau. Skatval. Vi krympet oss på stolen. Ble flaue. Og skjønte at jordbruk, det er ikke noe man snakker høyt om og i hvert fall ikke noe man er stolt av.

Nå jobber jeg som forsker ved Ruralis, med de samfunnsmessige vilkårene for jordbruket. På jordbrukskonferansen i Rogaland nylig, beskyldte jeg forsamlingen for å snakke jordvern-sk.

Et typisk kjennetegn for jordvern-sk, er at du nevner at bare 3 prosent av totalarealet i Norge er dyrket jord. Dette skal være selvforklarende for hvorfor jordvern er viktig. Treprosenten er gjerne akkompagnert av de andre innaforbegrepene, matsikkerhet og selvforsyning.

I alle fag og sektorer utvikler det seg egne sjargonger, og de kjennetegnes ofte av trebokstavforkortelser som blir til egennavn. I landbruket brukes for eksempel RÅK – råvarepriskompensasjon, RMP – regionale miljøprogram, og LNF(R) – landbruks-, natur-, frilufts- og reindriftsformål. Forkortelsene forenkler kommunikasjonen for oss som er innafor, og vi bruker dem helt uten å tenke over det.

Problemet oppstår når vi skal kommunisere med dem som ikke er like innafor som vi selv er. I våre egne hoder er forkortelsene så selvsagte at vi glemmer at de tre bokstavene er noe bare stammen forstår.

I de innerste landbrukskretsene hører jeg slike stammespråk, med mange fremmedord. Det er selvsagt nyttig når vi skal beregne grunnlag for jordbruksforhandlinger om tekniske spørsmål. Men det blir et problem når det brukes ukritisk i kommunikasjon utad. Det ekskluderer mange fra å delta i samtalen, og opprettholder et skille mellom «oss» og «dem».

Det går et slikt kulturelt skille mellom tradisjonelt jordbruk og de stadig flere matinteresserte og klimaengasjerte i byene. Alle er opptatt av en matproduksjon som er bra for verden og folk, men de er uenige om veien dit. Dette gjelder både hvilken mat som skal produseres, og hvordan. Polariseringen er sterk, og debatten er preget av fordommer og stereotypier.

Diskusjonene foregår særlig i sosiale medier, mellom mennesker som i utgangspunktet er enige med hverandre. I disse samtalene portretteres «de andre» som stadig mer stereotype og svart-hvitt. Her er språket tidvis ufint når vi karakteriserer de som er uenige med oss.

Dette ser vi også innad i jordbruket, med voksende interesse for dyrkingsmetoder som for eksempel regenerativt (ja, her kom stammespråket) landbruk, som står i opposisjon til de etablerte måtene å drive jorda på. For ordens skyld: Regenerativt landbruk betyr mindre bearbeiding av jorda.

Alle tolker verden ut fra den virkeligheten de selv står i. Tidvis opplever jeg å stå mellom barken og veden når stammene krangler, som en megler mellom matengasjerte med en stereotyp forestilling av de andre. Dere som jobber i forvaltningen, har en mulighet her til å åpne opp samtalen.

Hva med å snakke mer med noen utenfor din egen krets? Invitere en veganer på gården, eller en klimaaktivist til bondelagsmøtet? Kanskje Nei til bompenger kan ta jevnlige kaffeprater med Syklistenes landsforbund eller Dyrevernalliansen?

Mennesker vil jo stort sett hverandres og jordas beste, når det kommer til stykket. Jeg har trua.

Denne kronikken ble publisert på Kommunal Rapport sine nettsider 8.4.2021.