Redelighet om lave inntekter uten utsikter til bedring kan lede færre inn i næringen med grunnløs optimisme

At bondens inntektsnivå er lavt, har sin forklaring. Derfor er det usikkert om bondeopprøret vil gi høyere bondeinntekt.

Bøndene har startet et opprør (DN 25. april). De mener den offisielle måten å beregne inntektene i jordbruket på, skjuler høye kostnader. Inntektene er egentlig mye lavere.

Spørsmålet er om det krever politisk handling i form av mer penger til jordbruket.

Mens bøndene mener ja, er vi mer usikre.

Det er flere grunner til at inntektene er lave. Mer penger vil ikke nødvendigvis løse opp i disse. Skal det brukes mer penger, må de i alle fall brukes smartere enn i dag.

Det er liten tvil om at inntektene i jordbruket kan oppfattes som lave. Regnskapstall for norske gårdsbruk samlet inn av Nibio viser at:

• Brukerfamiliene hadde om lag 200 kroner per time i jordbruket i 2019 hvis det ikke regnes med avkastning på egenkapital.
• Hvis det tas ut to prosent rente på egenkapital, blir vederlaget til arbeid om lag 150 kroner per time.
• Til sammenligning var minstelønn for fagarbeidere i landbruket 155 kroner per time per 1. juni 2019.
• I de årlige jordbruksforhandlingene benyttes et grunnlagsmateriale utarbeidet av Budsjettnemnda for jordbruket. Der beregnes «vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk» som ga 189 og 222 kroner per time i hhv. 2019 og 2020.

Vi skal ikke bestride at noen kan ha inntekt «ned mot hundrelappen», men selv om det finnes svakheter i Budsjettnemndas regnestykker, tviler vi på at dette er representativt.

Vi ser tre mulige forklaringer for bondens lave inntektsnivå: «Meningsfylt arbeid», «sprengte akkorder» og «grunnløs optimisme». Disse utelukker ikke hverandre.

Mange bønder opplever jordbruksarbeid som meningsfylt. Dette kan gjøre skillet mellom arbeid og fritid utydelig. Den tiden en lønnstager bruker på fritidssysler, bruker en bonde kanskje på gården.

Timene kan da bli mange, inntekten per time blir lav, men livsstandarden kan bli utmerket –særlig om en sper på med inntekter fra andre kilder. Hvis denne forklaringen er den eneste riktige, kunne en si at jordbruk delvis drives som hobby – uten å legge noe nedsettende i dette. Høyere inntekt vil det ikke være behov for.

Ny teknologi og organisasjonsmåte gjør det stadig mulig å «sprenge akkorden» i jordbruket ved å produsere billigere enn før. Dette må også møtes med lavere priser og tilskudd for å unngå overproduksjon. Men da kommer de som produserer med eldre metoder i økonomisk klemme. Før eller siden må de enten produsere på ny måte eller gi seg.

Det positive med slik konkurranse er stadig billigere produkter og mer effektiv produksjon. Det negative er at en ender opp med minimumsinntekt. At utenlandsk arbeidskraft i økende grad kommer inn i sektoren er i så måte symptomatisk.

Det positive med slik konkurranse er stadig billigere produkter og mer effektiv produksjon. Det negative er at en ender opp med minimumsinntekt

Ved relativt gode jordbruksoppgjør snakkes det ofte om «optimisme i jordbruket». Slik optimisme er grunnløs hvis den ikke er knyttet til varig økning i etterspørselen.

Bøndene får økte tilskudd, øker sine investeringer og produserer mer. Det blir overproduksjon og prisene må settes ned igjen. Så lenge denne mekanismen består, vil gode jordbruksoppgjør alltid bli avløst av dårlige oppgjør.

Bønder som ikke innser dette før det gjøres investeringer i melkeroboter, løsdriftsfjøs og andre fremskritt, vil lett havne i økonomisk klemme med lav inntekt.

På denne bakgrunnen ser vi tre mulige strategier som i noen grad kan endre inntektsnivået i jordbruket:

• Redelighet om relativt lave inntekter uten utsikter til snarlig bedring vil forhåpentlig lede færre inn i næringen med grunnløs optimisme. Slik redelighet krever blant annet at alle kapitalkostnader spesifiseres. Inntektsbegrepet «Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk» underslår at bønder faktisk trenger egenkapital for økonomisk smidig drift, og at denne må bli opprettholdt gjennom sparing. Inntekt som kan tas ut til konsum, er derfor mindre enn dette veder­laget.
• Bedre systemer for produksjonsstyring og -kontroll kan redusere behovet for å bruke priser og tilskudd som styringsparametere.
• Mer inntekt fra statsbudsjettet uavhengig av produktmengder, men avhengig av andre roller som jordbruket kan fylle – for eksempel knyttet til natur-, landskaps- og dyrevern, beredskap, klimaendringstiltak og kanskje også distriktsutvikling –kan bedre inntektene.

Det kommende jordbruksoppgjøret vil vise om næringen og politikerne deler vår virkelighetsforståelse. Om de ikke gjør det, vil bondeopprør komme med jevne mellomrom og ende i ingenting.

Denne kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv og på DN.no den 3.5.2021.