I revy- og landbruksbygda Høylandet er det grønne skiftet ingen spøk

– Det er klart jeg føler meg ekstra god og varm når jeg vet hvor varmen kommer fra, smiler Per Ivar Aavatsmark.

Ute er det høst, vått og kaldt. Inne på gården kiler varmen i kjøkkengulvet under føttene. Enhver postmann på bygda ville misunnet den vannbårne varmens korte transportetappe. Det topp moderne bioenergianlegget ligger bare noen hundre meter nedenfor gården og gir varme til to bolighus og flere produksjonslokaler knyttet til gårdsdriften. En tynn hvit stripe av røyk stiger opp fra pipa til bygget og varsler at det er fyr i peisen i dag. Og i den andre enden, behagelige innetemperaturer.

– Varmen gir romvarme og varmt forbruksvann til gården, samt kårboligen hvor foreldrene mine bor. Når vi vi vet at dette er de to største kildene for energibruk i boliger, opptil 80 prosent kan gå med til dette, så erstatter varmen fra flisa masse tradisjonell strømbruk, sier Per Ivar.

En «utømmelig» tømmerressurs

For litt over ti år siden overtok skog- og kornbonden familiegården som klamrer seg fast i det kuperte terrenget i Aavatsmarka, noen kilometer unna Høylandet sentrum, helt nord i Trøndelag. Å sette opp et bioenergianlegg, var noe Per Ivar hadde tenkt på i flere år. For halvannet år siden sto anlegget endelig ferdig.

– Jeg ville utvikle skogsdelen av gården. Når du har et sagbruk er det kjekt å kunne drive trelasttørk på egenprodusert varme, forteller Per Ivar.

Han kommer også til å selge flis som andre kan benytte seg av.

– I Trøndelag har vi jo vært heldige med billig og stabil strøm i mange år, men nå ser vi at de høye prisene kan komme etter også her, sier høylandetbonden.

8500 dekar skog i området rundt gården gir ham en nærmest utømmelig, kortreist ressurs. Den sirkulære tankegangen går opp i en høyere enhet når tømmeret kommer tilbake til saga som varme.

– Nå får vi brukt hele tømmerstokken. Før sendte vi det vi ikke kunne bruke av stokken til et smelteverk langt unna, og fikk lite igjen for det. Stabil varme i produksjonslokalene gir også mindre slitasje på maskiner og utstyr. Dette er bra på så mange måter, sier Per Ivar.

Klimafordel en heldig tilleggseffekt

Det grønne skiftet skal gjøre Norge til et lavutslippsland innen 2050. Nye løsninger må da innføres i alle sektorer, hvor innovasjon og teknologiutvikling er motoren i omstillingen. Enkelt sagt skal samfunnet vokse og utvikle seg innenfor naturens tålegrenser.

I landbruket diskuteres det nå hva det grønne skiftet vil bety for norske bønder.

Maja Farstad er prosjektleder for Climplement, et forskningsprosjekt som undersøker hva som kan øke bønders iverksetting av klimavennlige tiltak i landbruket. Hun forteller at det varierer hvor klimabevisste bønder er, samt hvor motiverte de er til å gjøre klimafremmende tiltak.

– Nasjonal og internasjonal forskning viser at spennet i klimabevisstheten blant bøndene er stort. Noen er veldig bevisste og interesserte, andre har mer påtrengende og nærliggende behov i hverdagen, som å kjempe for å opprettholde levebrødet, sier Farstad, som er seniorforsker hos Ruralis – Institutt for rural- og regionalforskning.

Hun og kollega Anders M. Melås har imidlertid funnet at det finnes andre motivasjoner enn klimaengasjement som kan føre til at bønder iverksetter klimarelevante tiltak på bruket sitt. De tar gjerne i bruk denne type teknologi og praksiser hvis dette ser ut til å forbedre gårdsdriften eller øke fortjenesten.

– En eventuell klimafordel blir for disse en heldig tilleggseffekt, sier forsker Anders M. Melås.

Farstad og Melås viser også til at det ikke er helt opplest og vedtatt hva som faktisk er klimafremmende tiltak i landbruket.

– Det er nok ikke lett å oppnå full enighet om, siden det er så komplekse biologiske prosesser involvert. For vår og prosjektets del, er likevel det viktigste å se på hva som motiverer og gjør at bønder iverksetter relevante tiltak. Rett og slett hva som utløser de gode handlingene, sier Melås.

– Hva er og innebærer et grønt skifte? Distriktene har kanskje vært grønne hele tida? Selv tenker jeg at det å være med å avlaste energinettet – når energi er en mangelvare, vil være et positivt bidrag her.

Per Ivar Avatsmark

Flere investerer i flisfyringsanlegg

En rekke aktører bistår og støtter dem som vil ta en aktiv rolle i det grønne skiftet, som Norges forskningsråd, Enova, Innovasjon Norge og Siva. Tilbake i Høylandet forteller Per Ivar om hjelpen han selv fikk fra Innovasjon Norge da ideen om egen bioenergiproduksjon på gården begynte å få mer kjøtt på beinet.

– Innovasjon Norge har vært til god hjelp med informasjon og råd om hvordan jeg kunne ta tak i prosjektet. Jeg fikk reise på studietur for å se hva andre hadde fått til, og hva som kunne være gode løsninger for meg, sier Per Ivar.

Flisfyringsanlegg blir mer og mer vanlig i Namdalen, ifølge lokalavisa Namdalsavisa. Per Ivar kjenner selv tre bønder på Høylandet som har oppført sitt eget.

– To av dem driver med melk, og en med gris. De får alle mye igjen for investeringen. Og hvis strømmen blir dyrere så vil jo dette lønne seg fortere, sier han.

Sammen med to andre lokale bønder ferdigstiller han nå et annet og større flisfyringsanlegg i sentrum av kommunen. Fra det skal det legges rør til en rekke kommunale bygg, deriblant barnehage, skole, sykehjem og idrettshall. Men også flere lokale bedrifter vil bli koblet til og nyte godt av varmen fra den kortreiste flisa.

– Hvor mye kommunen, og de andre som kobler seg på, sparer på å få varme fra bioenergianlegget, er avhengig av energiprisene framover. Men de trenger i hvert fall ikke å drive med oppvarming mellom klokka ett om natta og fem om morgenen. Det blir en stabil og trygg leveranse med tanke på økonomiplanleggingen, sier Per Ivar.

Hans motivasjon for å utvikle gården var først og fremst økonomisk. Bioenergien sikrer at gårdsdriften er levedyktig i mange år framover.

– Men jeg har jo reflektert rundt det, og det er helt klart en klimatankegang bak det å bruke kortreist tømmer til å produsere egen varme. Når vi produserer varme på bioenergi, reduserer vi belastningen på strømnettet, sier Per Ivar og viser til at mangel på strømkapasitet kan være et problem i distriktet.

Mange av de 1200 innbyggerne i Høylandet kommune vil snart kunne holde varmen takket være et nytt bioenergianlegg. Dette ligger i sentrum og skal blant annet kobles til barnehage, skole og eldrehjem. Foto: Marco Villabrille

Hva innebærer et grønt skifte?

Per Ivar som selv sitter i kommunestyret i Høylandet kommune som Senterpartiet-politiker, mener at bønder langt på vei er klimavennlige allerede i dag.

– At vi har bønder som produserer mat på jord i hele landet, det må jo være klimavennlig i seg selv. Hvis vi greier å opprettholde produksjon nært forbrukeren, så er det gunstig, mener Per Ivar.

Han ser behov for et grønt skifte i distriktet, men stiller samtidig spørsmålet:

– Hva er og innebærer et grønt skifte? Distriktene har kanskje vært grønne hele tida? Selv tenker jeg at det å være med å avlaste energinettet – når energi er en mangelvare, vil være et positivt bidrag her.

– Nasjonal og internasjonal forskning viser at spennet i klimabevisstheten blant bøndene er stort. Noen er veldig bevisste og interesserte, andre har mer nærliggende behov i hverdagen, som å kjempe for å opprettholde levebrødet.

Maja Farstad, forsker

Statistisk sentralbyrå anslår at det vil bo om lag 300 færre personer på Høylandet i 2050, sammenlignet med i dag. I andre kvartal i år var det registrert 1194 innbyggere i kommunen.

– Når vi sliter med fraflytting, negativ befolkningsvekst og trenger å skape nye arbeidsplasser, er lokal verdiskapning noe folk burde jublet for. Anlegget vårt i sentrum gir én ny arbeidsplass og det er jo helt klart positivt, sier Per Ivar som mener at staten burde gjort det enklere å opprette tiltak som bedrer kraftforsyningen og beredskapen lokalt.

Han har gjort seg opp noen tanker om hva som vil få flere bønder til å gjøre flere klimafremmende tiltak.

– Informasjon er bøygen når du ønsker å starte opp med noe. Hvor starter du? Tid er heller ikke det du har mest av som bonde. Jeg fikk god hjelp av Innovasjon Norge, samt Norsk landbruksrådgivning og Solli bioenergi AS til å prosjektere og skrive søknader. Så må det også være støtteordninger og tilskudd vi kan søke på hvis staten ønsker utvikling i en retning, mener Per Ivar.

Verken fyrstikker eller avispapir trengs for å få fyr i den moderne flisfyringsovnen. Prosessen går automatisk og kan enkelt styres og overvåkes fra avstand. Sluttproduktet er vannbåren varme på opptil 80 grader som strømmer i rørene ut av anlegget. Foto: Marco Villabrille

En bioenergisk pengebinge

Et par hundre meter nedenfor gården, stopper en traktor med tømmer på lasten utenfor fyringsanlegget. Per Ivars eldste sønn Sondre bor også rett i nærheten og hjelper til på gården. Han studerer regnskap og har god oversikt over hvordan det går med investeringene.

– Sagbruket går godt og på generelt grunnlag kan vi si at vi merket en økning i omsetning til privatmarkedet under pandemien. Folk hadde nok mer tid og resurser til å foreta forefallende arbeid og oppussingsarbeid, mens proffmarkedet har gått som før. Men nå med stigende priser og rentekostnader antar vi at markedet vil roe seg noe utover høsten og vinteren, men vi vil nok fortsatt ha nok å gjøre, mener Sondre.

Da er det ekstra fint å kunne flise opp tømmeret som blir til overs. Per Ivar viser fram lageret hvor flisa blir sprutet inn. Her er det kun halvfullt i dag, men dungen er likevel et imponerende syn. I disse tider er det fristende å sammenligne den med en pengebinge.

– Det er iallfall en god måte å utvikle gården vår og skogdrifta på, sier Per Ivar.

Sønnen Sondre hjelper til med å skjære tømmer, men regnskapsstudenten holder også oversikt påøkonomien. Per Ivar håper at investeringen i flisfyringsanlegget gjør at ungene ser det mer attraktivt å ta over Foto: Marco Villabrille

En investering for fremtiden

Han roter fram et eksempel på en praktflis. Den er 5 cm x 5 cm og gir optimal fyr i ovnen.

Fra lageret skyfles deretter flisa inn i et mindre rom, hvor en sirkelmater roterer i bunnen av flishaugen. Når det trengs mer brensel, «skrur» materen inn flis til ovnen i fyringsrommet ved siden av.

– Jaktlaget var her og tørket klær nettopp. De var klissblaute, men det tørket fort i fyringsrommet, forteller Per Ivar.

I bygda kjent for NM i revy, er det i dag flisa som varmer, ikke «hålloinsola» som hållingene synger om. Siden oppstarten har ovnen fra Østerrike produsert 227 000 kilowatt varme. Med flisa og varmen kommer også framtidstroen i en fraflyttingstruet kommune.

– Jeg skal ikke legge skjul på at satsingen også er en investering for å få sønnene eller datteren til å ta over gården etter hvert. Det blir jo mye enklere å lønnsomt og drive her, sier Per Ivar Aavatsmark.

Flisa er gull verdt når strømprisene skyter i været. Per Ivar regner med å spare 80 prosent av strømutgiftene på sin egen gård - han varmer også opp sagbruket og høvleriet på den kortreiste energien. Foto: Marco Villabrille

8. november arrangerer Climplement sluttkonferansen «Det grønne skiftet i landbruket – hva skal til for at bonden iverksetter klimatiltak?» i Trondheim. Her vil det presenteres funn fra prosjektet, informeres om sektorens videre satsinger mot økt iverksetting av tiltak på bruksnivå, og det vil være mulig å diskutere hvordan man best tilrettelegger for økt implementering av klimatiltak på norske gårdsbruk. Meld deg på en spennende dag med forskningsfunn og diskusjon her.

[button text="Påmelding til konferansen" link="https://ruralis.no/aktiviteter/det-gronne-skiftet-i-landbruket-hva-skal-til-for-at-bonden-iverksetter-klimatiltak/"]