Hvordan få bonden til å velge klimasmart?

Norske gårdsbruk har stort potensial for å ta i bruk flere klimasmarte løsninger. Samtidig ser det ut til at viljen til å investere avhenger av familiegårdens livssyklus. Så hva skal til for å få iverksatt flere klimatiltak i landbruket?

Norske bønder oppfordres til å iverksette klimatiltak på gårdene sine. Ideen om at alle gårder har lik evne eller vilje til å investere i de nødvendige endringene har imidlertid blitt utfordret av nyere forskning ved Ruralis.

Det har lenge vært kjent at familiegårder går gjennom sykluser med høye og lave investeringer, drevet av familiesituasjonen på gården.

Unge bønder som overtar gården har en lang tidshorisont, de kommer gjerne inn med ekstra energi og nye ideer relatert til utdanningen sin, og de har ofte mulighet til å låne penger for å investere i gården. Når en etterfølger har bekreftet at han/hun vil overta, foretas det dermed betydelige investeringer i gården. Hvis derimot håpet om overtakelse reduseres, så reduseres også sannsynligheten for investeringer, inntil bonden i mange tilfeller ender opp med å drive gården som et pensjonistprosjekt. På dette stadiet er betydelige investeringer i klimatiltak svært usannsynlig – uansett insentiv.

Ved å anvende et eksisterende rammeverk for “familiegårdens livssyklus” undersøkte forskere ved Ruralis hvorvidt ulike stadier av gårdens familielivssyklus gjør det mer eller mindre sannsynlig med investeringer i klimatiltak.

Som antatt viste resultatene at gårder på «det tidlige stadiet» av gårdssyklusen (hvor etterfølgeren nettopp hadde overtatt) hadde høyere sannsynlighet for å investere i gården, og at disse hadde de mest positive holdningene til å investere i klimatiltak. Men hvis gården gikk videre gjennom livssyklusstadiene og overtakelse ble stadig mer usannsynlig, så ble investeringer i klimatiltak mindre og mindre sannsynlige.

For Norge, som har en stor andel eldre bønder, representerer dette et mulig problem. Det oppfordres sterkt til iverksetting av klimatiltak i landbruket, men mange norske bønder befinner seg i en situasjon hvor de ikke kan vurdere nye investeringer. Tiltak som stimulerer til strukturelle investeringer og/eller innføring av nye teknologier vil dermed uansett ikke være aktuelt for mange bønder.

Forskerne foreslår at man ved å ta hensyn til gårdens familielivssyklus og dens forskjellige faser med ulik tilbøyelighet for investering, kan fremskynde reduksjonen av klimagassutslipp fra det norske landbruket.

For gårder i tidlige livssyklus-stadier og de som fortsatt har gode muligheter for fremtidig overtakelse, så kan det å hjelpe disse bøndene med å gjøre store strukturelle investeringer være effektivt for å sikre gjennomføring av klimagunstige tiltak på lengre sikt. Et eksempel i denne sammenheng kan være programmer som fremmer energieffektive gårdsbygninger eller energiproduksjon på gården – hvor fordelene sannsynligvis vil merkes på lang sikt, men hvor det fordres betydelige investeringer av kapital og innsats.

For gårder hvor videre overtakelse har blitt mindre sannsynlig, men fortsatt er mulig, så kan det være mer effektivt å innføre virkemidler som bringer gården tilbake til et livssyklusstadium hvor investeringer (inkludert i klimatiltak) er mer sannsynlig. For eksempel kan virkemidler som gir støtte til overtakelsesplanlegging eller som fremmer sammenslåing av bruk, til syvende og sist bidra til å nå klimamålene – selv når de ikke er direkte målrettet mot klimatiltak.

For gårder i siste fase av familiegårdens livssyklus synes støtte til klimatiltak som er mindre kostbare og som samtidig innebærer redusert arbeidsbelastning å være mest effektivt. Å gi støtte som fremmer tilbaketrekning fra landbruket kan også gjøre det mulig for yngre bønder å gå inn i næringen eller utvide gårdsstørrelsen – noe som igjen fremmer en ny syklus av gårdsinvesteringer.

Samlet sett indikerer denne forskningen at vi må begynne å se på iverksetting av klimatiltak som noe som er strukturelt betinget. Bønder vil gjerne engasjere seg, men for bønder i de senere stadier av gårdslivssyklusen gir det liten økonomisk mening å foreta betydelige investeringer i gården. Beslutningstakere må bygge en sterk og dynamisk jordbrukssektor som oppmuntrer til nye investeringer hvis raske endringer skal fremmes med frivillige midler.

Forskerne konkluderer med at selv om resultatet av analysen viser et klart mønster, kreves det mer forskning på dette området.