Slutten for et fagsenter for landbrukshelse?

Er du sysselsatt i jordbruket, er du blant personene i landet med høyest sannsynlighet for å dø på jobb eller å bli syk av eksponeringer for skadelige stoffer i arbeidet ditt.

For å forsøke å gjøre noe med dette, ble partene i jordbruksavtalen i 2019 enige om å finansiere Nasjonalt fagsenter for landbrukshelse ved Arbeidsmedisinsk avdeling ved St. Olavs hospital som et femårig prøveprosjekt. Prosjektleder for senteret har vært leid inn fra forskningsinstituttet Ruralis.

Med en finansiering som har tilsvart et halvt årsverk per år, har Nasjonalt fagkompetansesenter for landbrukshelse i snart fem år drevet kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling om hvordan sikre et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø for sysselsatte i jordbruket. I 2024 er det slutt – med mindre Stortinget finner rom til dette i Statsbudsjettet.

Å være bonde er unødig farlig. I 2022 ble landbruksorganisasjonene, forsikringsbransjen, Norsk Landbruksrådgiving (NLR), Arbeidstilsynet og daværende Landbruks- og matminister enige om at det trengs en nullvisjon for ulykker som tar liv på norske gårdsbruk. Om en nullvisjon skal bli noe mer enn et fagert løfte, kreves det langsiktig og målbevisst arbeid som er faglig og forankret på tvers av flere sektorer i samfunnet, blant annet helse, forskning og landbruk.

Reduksjon av helse- og ulykkesrisiko i jordbruket er et komplekst samspill i et system som består av enkeltmennesker, økonomi, politikk, lovverk, teknologi, kjemi, biologi og medisin. I 2024 er prøveprosjektet med et fagsenter i landbrukshelse over. Arbeidet med nullvisjonen står da uten en aktør som kan identifisere og drive fram ny kunnskap i en jordbrukssektor som er i stor endring, og som kan koordinere jordbrukets kunnskapssystem.

Det finnes et kompetent og dyktig veiledningsapparat rundt bonden, som rådgivere i helse, miljø og sikkerhet i NLR. I tillegg er det mye skriftliggjort veiledning tilgjengelig for norske bønder gjennom systemet Kvalitetssikring i Landbruket (KSL). Norge har gode utrednings- og forskningsmiljø, et godt helsevesen med en tilgjengelig og kompetent førstelinje (fastlege, akuttrespons) og en dyktig spesialisthelsetjeneste (sykehus).

Disse siste er eksempel på viktige nullvisjonsaktører som ikke er del av jordbrukets kunnskapssystem i det daglige. Bondens arbeidshverdag er kanskje den arbeidshverdagen som har endret seg mest i Norge de siste tiårene. Disse endringene fører med seg en ny helse- og sikkerhetssituasjon til bonden og bondens arbeidere.

Spørsmål som melder seg hos oss nå når prøveprosjektet med et fagsenter i landbrukshelse nærmer seg slutten er: Hvem skal veilede landbrukets veiledere i arbeidet med å oppfylle nullvisjonen, og sikrer at skriftliggjort veiledning og kontrollsystem er oppdatert og reflekter bondens arbeidssituasjon i dag?

Hvem skal samle inn erfaringer fra jordbrukets aktører og sørge for at disse når det behandlende helsevesenet?

Hvem skal samle inn erfaringer fra jordbrukets aktører og sørge for at disse når det behandlende helsevesenet? Hvem skal sørge for at det er kontinuitet i kunnskapsoverføringen fra arbeidsmedisin og yrkeshygiene til jordbruket og dets aktører?

Landbrukshelse er viktig for evnen til å oppnå beredskapsmål om matsikkerhet i samfunnskriser og for målsetninger om et bærekraftig landbruk. Avtalepartene i årets jordbruksoppgjør vektlegger da også i sluttprotokollen at budsjettposten Nasjonale tilretteleggingsmidler skal prioritere kunnskapsarbeidet med HMS i landbruket. Å bruke prosjektmidler via Nasjonale tilretteleggingsmidler er bra for å finansiere konkret og tidsavgrenset kunnskapsbehov.

Men det er ikke tilstrekkelig for å få til en vedvarende innsats med å identifisere kunnskapsbehov, drive kunnskapsutvikling og formidle kunnskapen aktivt rundt tematikken landbrukshelse og ulykkesforebygging.

En videreføring må ha en økt budsjettramme sammenlignet med det halve årsverket i pilotfasen. Vi mener at en videreføring bør ha en budsjettramme på omkring fem millioner kroner per år. I statsbudsjettsammenheng er dette en forsvinnende liten kostnad, men nytten vil være stor.

For ordens skyld: Vi gråter ikke her for egne institusjoners del. St. Olavs kan ikke være vertskap for et permanent senter, og vi tror at den faglige legitimiteten til et senter vil bli størst med en åpen anbudsrunde og regelmessig ekstern evaluering av senterets arbeid.

Denne kronikken stod på trykk i Nationen og på nationen.no den 12.09.2023.