Kronikk: Hvilken verdi har bondens egenkapital?

Finansteorien kontra «den norske modellen».

Menon Economics-har brukt finansteori til å sette verdi på bondens egenkapital. Modellen er ifølge statsråd Pollestad uttrykk for «børstilnærming» med uheldige struktureffekter, mens Grytten-kollegaene mener det ikke gir særlig mening å skille ut egenkapitalkostnaden fra bondens samlede inntekt. Vi mener finansteorien lærer oss noe viktig om den «norske modellen» for risikohåndtering og eierskap i jordbruket, og om lite fristende alternativer.

Menon beregner, på gjennomsnittsbondens vegne, et avkastningskrav som de mener viser verdien av egenkapitalen. Med sparerente pluss godtgjørelse for risiko, pluss kompensasjon for at eiendeler i jordbruket ikke er like lett å omsette som vanlige aksjer, får egenkapitalen en kostnad på 8,5 prosent årlig. Tallet er usikkert, prinsippene er viktige.

Et slikt avkastningskrav kan tenkes brukt på tre måter; (1) til å anslå historisk arbeidsinntekt, (2) som lønnsomhetskrav ved nye investeringer, og (3) til å stille krav i tråd med statens løfte om «forpliktende og tidfestet plan (…) for å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper».

Når Menon bruker avkastningskravet som kostnad på bokført egenkapital, og beregner «nivået på gjennomsnittsinntekten i jordbruket» «blir fallet på 40 prosent» siden 2010. Gjennomsnittsinntekten nær halveres. Det er villedende. Menon har ikke noe grunnlag for å anta at gjennomsnittsbonden ville tjent en rente på 8,5 eller en lignende prosent om pengene var forskånet fra jordbruksnæring.

Verdsetting av egenkapitalen som lønnsomhetskrav ved nye investeringer er nyttig for bonden som skal vurdere om mer av sparepengene skal brukes på traktor eller driftsbygning. Bønder bør huske at egenkapitalen koster. Mange synes å gjøre det. En indikasjon er at bøndene samlet har mer i inntekt fra kapital plassert utenfor jordbruket enn jordbruksinntekt henholdsvis 19 og 16 prosent av samlet inntekt før skatt i 2020.

Den tredje bruken virker populær. Egenkapitalens avkastningskrav kan brukes til å skjerpe kravet om tetting av inntektsgap og gi det ny kraft.

Her er det grunn til å advare. For det første er et avkastningskrav ved investeringer, som nevnt, ikke egnet til å si hva egenkapitalen har kostet bonden eller hva netto arbeidsinntekt har vært. Viktigere; om bøndene skulle velge en markedsbestemt risikopremie som kompensasjon for usikkert vær, fluktuerende priser, strømkriser og overskudd av storfe- og svinekjøtt, sier de farvel til «den norske modellen».

For i den modellen lemper staten allerede på bondens risiko. Det skjer ved ordinære, justerings- og kompensasjonsforhandlinger, markedsregulering, unntak fra konkurranseloven, avlingsskadetrygd, strømstøtte, administrert importvern, normalårsberegninger, beredskapslagre og mye mer.

Bonden kan ikke kreve å få kompensert for risiko to ganger. «Den norske modellen» har gitt vedvarende høye investeringer i norsk jordbruk, og det er neppe fordi bonden ikke forstår renter, risiko eller likviditet.

Bøndene bør også være forsiktig med å be om kompensasjon for lite omsettelige aktiva. Både næring og samfunn har sett seg tjent med at norsk jordbruk skal drives av selveiende bondehusholdninger organisert som enkeltpersonforetak med bo- og driveplikt. Det er neppe et godt råd til selveiende bønder å be om kompensasjon for effekt av regelverk som nettopp beskytter den selveiende bonde.

Menon viser hvordan kapital forvaltes i perfekte markeder. «Den norske modellen» er noe ganske annet. Den som ser ut til å like Menons regnestykker, bør ta seg god tid til å vurdere om finansteoriens kapitalavkastningskrav kan gi mer verdi for bønder og samfunn enn «den norske modellen».

Denne kronikken ble publisert i Nationen den 18.11.2023.