Kronikk: Norsk landbrukspolitikk må endres

Det landbruket trenger er omregulering, som gjør bøndene bedre i stand til å oppnå de landbrukspolitiske målene.

Vi kan være enig i deler av norsk landbrukspolitikk har feilet, noe Ruralis og Agri Analyse også har påpekt nylig. Inntektene er lave, selvforsyningen er lav, og utviklingen i jordbruket går i retning av mer bruk av eksterne innsatsfaktorer i produksjonen. Landbrukspolitikken bør utformes på en måte som gjør at man når de landbrukspolitiske målene: landbruk over hele landet; matsikkerhet og beredskap; økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Dette er mål som det har vært politisk enighet om, gjennom skiftende regjeringer og i flere stortingsmeldinger, siden forrige århundre. Sannheten er at vi sliter med å oppnå disse målene.

Borgebunds forslag for å bøte på dette er, blant annet, å deregulere norsk landbruk. Deregulering betyr å fjerne produksjonsbegrensningene når det kommer til melk, egg og kjøtt i håp om at dette skal bedre bøndenes lønnsomhet. Indirekte er logikken at mer effektiv produksjon fører til økt lønnsomhet. Med en sterkere produktivitetsvekst i landbruket enn i flere andre sektorer (Pettersen, mfl., 2020) er det på tide å legge dødt argumentet om at økt effektivitet gir større inntekt for landbruket samlet. Det som skjer, er at pengene siver ut fra landbruket flere steder i verdikjeden: til utstyr, bygninger, energi, gjødsel og andre innsatsfaktorer, og i tillegg til høyere fortjenester hos de som selger matvarene til forbruker.

Borgebund foreslår blant annet at salg av landbrukseiendommer bør dereguleres slik at prisen ved salg kan settes høyere. Det at «aktive bønder som har investert i gården sin må selge til en lavere pris enn hva gården er verdt» er ikke et grep som gjør at bønders inntekt øker. Tvert imot vil det føre til at større summer forlater næringen i de beste jordbruksområdene nær storbyene i Sør-Norge. Dette fører til økte kapitalkostnader for de som vil inn i næringen og redusert vederlag til eget arbeid.

Det landbruket trenger er en reregulering, eller omregulering om du vil, som gjør bøndene bedre i stand til å oppnå de landbrukspolitiske målene. Istedenfor å årelate landbruket gjennom deregulering må vi bruke tilskudd og krav som oppmuntrer til økt kvalitet i planteproduksjonen gjennom å premiere drenering, bedre jordhelse og mindre jordpakking. Dette innebærer mer målrettede virkemidler som speiler utfordringene og mulighetene i daler, fjellområder, langs kysten og på de flate kornåkrene.

Istedenfor å fjerne kanaliseringspolitikken må vi foreta en målrettet rekanalisering ved å ta i bruk verktøy som gjør at vi kan differensiere tilskuddene mer nøyaktig. Da kan en også skille mellom egnet kornareal og ravineterreng i kornområdene på en måte som gjør det mulig å flytte noe av den gressbaserte husdyrproduksjonen nærmere der brorparten av forbrukerne bor, uten at dette går på bekostning av den helt sentrale fôrproduksjonen som også foregår i disse områdene. For å redusere fôrtransporten fra kornområdene til husdyrområdene kan man også premiere mer bruk av gårdens ressurser i form av beiting og grovfôr av høyere kvalitet.

Istedenfor å åpne opp for aksjeselskap anbefaler vi å styrke mulighetene for maskinsamarbeid og samdriftsløsninger (som også er utbredt i dag). Samarbeid mellom kjøttprodusenter i distriktene og kornprodusenter i sentrale strøk om beiting og forproduksjon bør stimuleres. Det å øke finansialiseringen av landbruket gjennom fri omsetning og aksjeselskaper gjør det på ingen måte enklere for unge familier med små barn å starte opp, noe som det kan se ut som om Borgebund argumenterer for.

Dersom avvikling av det minst lønnsomme landbruket i distriktene er målet, så er vi enig i at man skal være ærlig om det. Men de målene som gjelder for norsk landbruk innebærer ikke dette. Derfor bør vi heller prøve å rette opp i problemene som finnes. Løsningen er ikke å sage over bærebjelkene i landbrukspolitikken, slik Borgebund foreslår.

For å kunne ha et landbruk som skal ha noen som helst sjanse til å kunne nærme seg de målene vi har satt oss, trengs det en viss produksjonsregulering som ivaretar både små og store bruk. Når det importeres melkepulver og egg tollfritt ved for lite norsk vare, er dette beviset på at denne sikkerhetsventilen i norsk landbrukspolitikk virker, ikke det motsatte. I tillegg trenger vi en viss arbeidsfordeling mellom regionene, selv om dette kan medføre transport av fôr og dyr, også levende.

Krigen i Ukraina har vist oss at matproduksjon over hele landet er viktig av beredskapshensyn, noe ikke minst Totalberedskapskommisjonens utredning «Nå er det alvor – Rustet for en usikker fremtid» bekrefter.