Fornybar energi kan styrke økonomien til bonden

Har landbruket uutnyttede ressurser, som kan gi et supplement til en ofte anstrengt økonomi? Svaret er ja.

Innlegget er en del av spalten Faglig snakka i Nationen og er publisert 3.12.2024.

Inntektsutviklingen i landbruket er bekymringsfull for mange. Spørsmålet er: har landbruket uutnyttede ressurser, som kan gi et supplement til en ofte anstrengt økonomi? Svaret er ja.

En ressurs som kun i ringe grad utnyttes til bondens fordel er vind og sol. Dette kan potensielt bidra stort til inntjening. Noen bønder setter solceller på låvetaket, mens andre mottar en viss erstatning eller leieinntekter fra vindkraftanlegg plassert på eiendommen. Når det dreier seg om vindmøller eies de imidlertid av alle andre enn de bønder vindmøllene er plassert på grunnen til.

Vindkraft har skapt stor motstand fra lokalsamfunnene i de kommunene de er planlagt i. I en artikkel fra 2021 konkluderer Gulbrandsen og Inderberg fra Fritjof Nansen instituttet at «styresignaler fra departement og NVEs teknokratiske kultur har skubbet i samme retning: større utvikling av vindkraft på bekostning av naturhensyn».

Forskerne spør samtidig om energiplanleggingen i Norge kan lære noe fra utlandet. Svaret er ja. Men egne erfaringer er også nyttige. Ifølge Småkraftforeninga er potensialet for utbygging av småkraft stort. I motsetning til vindkraftprosjekt går småkraft under radaren, da de ofte gjør lite ut av seg i landskapet. Det gjør at falleierene kan utnytte energien fra vannfall i felleskap, og uten mange konflikter med naboer og kommune.

Hvis småkraftpotensialet blir utnyttet fullt ut, går de formodentlig ikke under radaren lenger. Da er det viktig at de miljømessige konsekvensene vurderes ordentlig, noe som man i Norge ikke alltid er flink til. Hvis falleierene samtidig kan finne lokal finansiering til utbygging, sikrer de også at verdiene forblir lokalt.

Et godt eksempel på dette finner vi i Kvinnherad kommune, hvor mange små og mellomstore småkraftanlegg har blitt etablert. Disse anleggene har ikke bare gitt falleierene og kommunene ekstra inntekter – de har også ført til etableringen av nye bedrifter som selger kunnskap og teknologi til hele landet.

Vindmøller er derimot en annen sak, da det ikke er kommunen eller lokale som står for planleggingen, men staten. Som forskerne fra Fritjof Nansen instituttet og andre peker på, oppleves den teknokratiske metoden som udemokratisk, og uten stort hensyn til natur og miljø – og mennesker, vil jeg tilføye.

I Danmark har de en helt annen planleggingsprosess, der det er kommunen som er ansvarlig for planleggingen. Selv om dette heller ikke er problemfritt, gir det bedre muligheter til å trekke lokalsamfunnet tidlig inn i planleggingsprosessen.

Samtidig sier loven i Danmark at naboene skal ha direkte økonomisk kompensasjon, og at det også skal styrke økonomien til lokalsamfunnet som en helhet. Det kan skje i form av et fond som investerer i lokale prosjekter og infrastruktur. Det kan også være direkte eierskap av andelen – både til bonden og til naboene.

Stortinget har nå vedtatt at plan- og bygningsloven ikke lenger skal unnta vindkraftanlegg fra kommunal arealplanlegging og prosedyre. Dermed kan kommunen bedre ta hensyn til lokale naturforhold og sosioøkonomiske interesser (økonomiske interesser, som gjelder lokalsamfunnet i bred forstand).

Men vi har lang vei å gå før vi får en mer demokratisk og desentral planleggingsprosess i Norge. Et spørsmål, som også reises i Danmark, er om kommunen og lokale interesser har kompetanse og ressurser til å stå spissen for en kompleks planleggingsprosess.

Vår forskning i prosjektet CivicRenewable viser at utbygging av naturkraftressurser i Norge kan la seg gjøre uten alvorlige konflikter. Men dette krever at prosessene blir bedre forankret i lokalsamfunnet.

Kommunen må også ha en plan for hva energien skal brukes til. Det er en dårlig forretning ikke å bruke lokalt produsert energi til f.eks. lokale næringer og husholdninger.

Den miljømessige konsekvensvurderingen må også forbedres. For øyeblikket ser det ut til at det er prisen, ikke kvaliteten, som avgjør hvilket tilbud som velges når det skal gjennomføres konsekvensutredning.

I områder med rein, er det helt nødvendig med en bedre involvering av reindrifta og deres kunnskap om samspillet mellom reinen og områdene. Slik kjennskap til lokale forhold kan være meget verdifull for at utviklingen av ressurser er skånsom og tar hensyn til både natur, mennesker og næring.

Jeg vil konkludere med at potensialet for småkraft kan utnyttes gjennom utbygging, men at konsekvensutredningen må bli bedre. Potensialet for vindkraft kan også utnyttes bedre, men her må kommunene får anledning og kompetanse til ordentlig planlegging, og lokalsamfunnene eierskap over krafta.

Hvis bonden på denne måten får mulighet for å utvikle vindkraftprosjekter på egen grunn – som falleieren kan med småkraft – kan det være et viktig bidrag til landbruksøkonomien og kraftproduksjonen i Norge.