Når forskningen utfordrer verdiene våre

Det hender at forskning utfordrer meg faglig, og det hender at forskning utfordrer mine verdier.

Heldigvis er det slik at nordmenn flest har høy tillit til forskning. Likevel er det slik at forskning på sterkt verdiladede, som for eksempel om vaksiner, genteknologi eller i rovdyr- og pelsdyrspørsmål, er det vanskeligere å være nøytral leser og bruker av forskningen.

Etter om lag 20 år som aktiv forsker, er jeg nå så heldig at jeg kan undervise noen av fremtidens forskere og brukere av forskning i hva som er og kan styrke forskningskvalitet. Med utgangspunkt i egen erfaring og i metodelitteraturen vektlegges nettopp forskningens gyldighet, pålitelighet og etikk, både for å kunne oppnå faglig kvalitet i forskerfellesskapet, men like viktig, ivareta forskningens integritet i samfunnet.

Målsettingen med metodeskoleringen er å gjøre studentene i stand til å gjennomføre innsamling og analyse av innsamlet materiale uavhengig av nettopp personlig interesse, erfaring og verdier.

Personlig interesse, erfaring og verdier kan være en begrunnelse for å velge et fagfelt, et tema å studere eller forske på. Og selvsagt er det slik at både erfaring og interesse er en viktig drivkraft for god forskning. Det handler da om å være bevisst sin forforståelse av feltet, og reflektere over hvilken innvirkning denne kan ha på forskningen.

Innfor ulike forskningsmetoder finnes det gyldighetstester som kan hjelpe oss å bedømme arbeidets kvalitet. Det handler da om vi har svart på de problemstillingene vi har reist, og om vi har brukt riktige verktøy på rett måte for å få frem svarene. God dokumentasjon av arbeidet og de avgrensinger og valg vi har tatt underveis muliggjør evaluering av gyldigheten. God oversikt over forskningsfeltet, bruk av kjente og anerkjente metoder og teori er relevant i fagfellevurderingen.

I tillegg vil kommunikasjon med oppdragsgiver og interessenter og deltagelse i samfunnsdebatten fungere som tester på om vi har bidratt til å fremskaffe kunnskap som er relevant for det problemfeltet vi studerer.

Et annet kriterium er redelighet og refleksjon om forskningsprosessen, og muligheten for at andre kan vurdere om forskningen er pålitelig. Det er her tillit styrkes og mistillit kan unngås. Idealet er kanskje at forskeren er en helt nøytral og objektiv observatør som ikke påvirker forskningen. Så lenge forskerne er mennesker, vil det være vanskelig å oppnå. Kanskje er det heller ikke ønskelig. Åpenhet om forforståelse hos forskeren, kan imidlertid styrke tilliten.

Forforståelse handler om både erfaring fra fagfeltet og egne interesser. Erfaring i forskning er noe som bygges gjennom år i forskningen og er en viktig del av utviklingen av fagene. Erfaring kan også komme fra praksis og engasjement i ulike tema. Erfaring kan sikre presisjon i forskningsspørsmål og i gjennomføring. Interesse øker motivasjon.

En mulig fare er at spørsmål og gjennomføring blir påvirket. Tester og gjentagende undersøkelser kan avdekke slik påvirkning. Forskeren bør selv reflektere over mulig egen påvirkning. Det vil styrke troverdigheten.

Synliggjøring av kvalitetsvurderinger i alle deler av forskningsprosessen vil øke tilliten til forskningen. Debatter om stigende eller dalende tillit til forskning bør nettopp knyttes til kvalitet i forskningen. Forskerens bakgrunn bør ikke være relevant. Det fordrer imidlertid at både formidler og leser er opptatt av mer enn overskrifter og ingresser.

Selv har jeg min faglige spisskompetanse i landbruks- og matsosiologien, med bygdeforskingen som ramme. Forskningsbidragene mine utfordres av fagfeller internasjonalt på konferanser og i tidsskrift, nasjonalt når jeg holder innlegg eller bidrar i media. Når jeg har fått kritiske tilbakemeldinger, har de stort sett vært saklige og konstruktive, men jeg har også blitt utfordret på verdimessig grunnlag. Dette har gått på at mitt eget, arbeidsgivers eller medlemmer i arbeidsgivers styre, har et forventet verdigrunnlag som har påvirket forskningen. Det vipper meg ikke av pinnen hvis jeg kan dokumentere kvalitet.

Mer utfordrende er det om brukere av for eksempel forskning på landbruk og mat, kun vil forholde seg til den delen av forskningen som har resultater som er i tråd med deres egne verdier eller forventninger. Forskningskvalitet handler ikke om å frembringe forutsigbare forskningsresultat til en utvalgt tilhengerskare. Hvis det er forventningen, så har vi feilet i forskeroppdraget.

Det hender at forskning utfordrer meg faglig, og det hender at forskning utfordrer mine verdier. En øvelse er å sette resultatene som utfordrer meg positivt og negativt opp mot hverandre. Stiller jeg samme kvalitetsmessige krav til begge? Kan jeg forkaste dem som jeg ikke er enig i verdimessig? Kan jeg anklage forskerne bak det jeg ikke er enig i for å forske feil eller drive med fusk?

Jeg vet at svarene må være ja på første og nei på andre og tredje. Hvis jeg ønsker å gå i dialog med eller mot andres resultat, så bør jeg ta meg tid til å reflektere over min reaksjon og bakgrunnen for den, enten det er innen mitt fagfelt, eller innenfor et fag jeg ikke har noe faglig kompetanse. Hva er din forforståelse?

Denne saken stod på trykk i Nationen og på nationen.no den 17. mai 2019.